Kristin Lies TRI-blog

Årest utgave står i resultatlistene bokført med 2013, dette fordi de for et par år siden hadde både en ironman på våren og deretter en på høsten.  November ble valgt grunnet klimatiske forhold.  April kan fort by på temperaturer over 100F (37-38C) sa mitt homestay.

Løypene er lagt i og rundt den kunstige oppbygde innsjøen i byen hvor det forøvrig er forbudt å svømme til vanlig.  Et basic råd er aldri å teste svømmetraseen dagen før en konkurranse i tilfelle dårlig vannkvalitet.  Jeg brøyt med mine prinsipper fordi jeg ikke hadde testet våtdrakten siden Florida.  Det var nok ikke så lurt.

I dagene i forkant hadde jeg som sagt den beste pleie og behandling hos mitt homestay Gail og Tom.  De sa de vurderte å adoptere meg, og at jeg er velkommen tilbake dit anytime – fantastiske mennesker 😀

Natten før konkurransen sov jeg av en merkelig grunn kun en liten time. Jeg følte meg rolig, men veldig varm – kanskje hadde jeg lett feber.  En stor fordel med å gjøre 2 ironmankonkurranser så tett, er at jeg husket alle detaljer.  Nå sitter jeg og ønsker jeg hadde en til igjen før sesongslutt..

Etter å ha gjort sykkelen klar, tatt en løpetur og hoppet i våtdrakten, var det å tusle til start.  Vi måtte i vannet 15 min før start.  Det føltes kaldere enn i dagen før..  Etter ca 100m svøm frem til start, så jeg en som klatret opp på en kant under broa for å vente. Jeg krøyp etter.  Det var Leanda Cave, vinneren av årets VM på Hawaii.  Hun grudde seg skikkelig til det kalde vannet, sa hun.  Resultatene viser at hun nok klarte å holde varmen litt bedre enn meg med en svømmetid på 55min.

Svømmeløypa skal være lett å navigere i, men jeg klarte i allefall å svømme 4.21km den morgenen.  Det hjelper ikke akkurat på svømmetiden 😛  Sjelden har svømmingen føltes så lang og da jeg i tillegg fikk frokosten opp, føltes det ikke noe særlig.  En annen ting jeg opplevde for første gang, var kramper i leggene mot slutten av svømmingen.  De lærde strides om hva kramper skyldes, jeg har ingen forklaring på det annet enn at vannet var kaldt.

Ute på sykkel merket jeg veldig fort at det ikke var dagen med stor D.  Siste del av løypa ut mot vendepunktet er vindutsatt og har i tillegg et par slake stigninger.  Snittfarten var så lav ved vendepunktet at jeg trodde sluttiden ville bli langt over 5t.  Heldigvis var det tyngste gir og fullt trykk på vei tilbake inn til byen.  Jeg endte på rett under 5 timer totalt.  Det må være godkjent på en dag hvor kroppen ikke spilte helt på lag.

Før start traff jeg Sarah Reinertsen.  Jeg husket henne veldig godt fra en film fra Hawaii 2004, hvor hun ble tatt ut av konkurransen for hun klarte ikke tidsgrensen.  Sarah stilte opp igjen året etter, og gjennomførste med glans 😀 Hun ble den første kv.utøveren som fullførte konkurransen – med protese.  Mamman hennes er fra Bodø og hilste også på meg.  Sarah inspirerte meg underveis da jeg kjente at sykkelbeina ikke var helt på topp.  Vi peppet hverandre underveis.  Det var moro 😀

Selve sykkelløypa med 3 runder, er ikke ideelt.  Muligens er jeg preget av at beina og kroppen ikke var så pigge som i Florida, men farlige situasjoner oppsto på de smale veien hvor vi kjørte frem og tilbake..  Flere syklister krasjet med hverandre fordi det var for trangt (?), fordi de kjørte 3 i bredden (?), fordi de virrer i veibanen ?  Det er iallefall ikke særlig koselig å se at syklister ligger strødd midt i veien.

Ut på løpingen følte jeg at beina var så pigge som de burde være.  Frekvensen var bra og steget kvikt.  Det var varmt, men varmere skulle det bli.  Heldigvis var arrangøren rause med is på drikkestasjonene.  Men mine 1200 kcal som jeg alltid spiser til frokost, forsvant ut i vannet under svømmingen.. Kroppen hadde litt for lite energi og steget ble trangere.  På siste runden (av 3) opplevde jeg at leggene «nappet».  Jeg turde ikke løpe fortere i frykt for at krampene skulle sette inn.  Løpeløypa var ikke av de raskeste.  Det var mange svinger og  litt løping på sand eller småstein.   Det betyr liten flyt og rytme. Sånn sett var Florida-løypa mye mindre teknisk.  Varmen i Arizonas tørre luft oppleves helt anderledes enn i fuktigheten i Florida.  I Arizona går alle rundt og småhoster, spesielt om natten, syns jeg det var litt plagsomt.

I mål endte jeg på 13.plass og 20-25min bak målsetning.  På en heller pjusk dag, får jeg være fornøyd.  Motivasjonen for neste år er i allefall på topp 😀