| Per Audun vant 24-timersløpet med 215,012 km | ||||
Det betyr at Per Auduns vinnerresultat er 215,012 km. VI GRATULERER !!! Oppdatert 1.juli: Les Per Auduns egen beskrivelse fra løpet | ||||
| x Dette bringer 54-åringen til topps på årets 24-timersstatistikk, til 8.plass på den norske Adelskalenderen og til 2.plass på lista for løpere 50-54 år. Vi kommer tilbake med mer om løpet i Trollhätten der altså Per Audun vant 24-timers-løpet, der Erik Nossum løp ca. 113 km på 12-timers og der Tom Rune Bertelsen deltok både på 6- og 12-timers. Alt i alt var det over 100 påmeldte, de fleste på 24-timers. Det var varmt gjennom døgnet og ingen drømmeløype for personlige rekorder. ____________________________________________________________________________________ Men altså: Per Audun Heskestad imponerte både seg selv og andre da han suste inn til seier i 24-timersløpet søndag 28.juni. Nedenfor bildet kan du lese hans egen beretning om forberedelser og gjennomføring: Trollhättan kan - stort sett - anbefales | ||||
| ||||
De siste årene har jeg gradvis øket min lengste løpsdistanse og i fjor planla jeg "det store steget" - debut på 24-timersløp i Trollhättan. Heldigvis for meg ble løpet avlyst siden jeg havnet på sykehus med lammelse i høyrefoten. På sankthansaften ble operasjon av skiveutglidning foretatt, men legen kunne ikke gi noen løfter om fortsatt løping. Det kunne bli rullestol resten av livet - eller jeg kunne kommet tilbake - nesten til der jeg var. Sommeren og høsten gikk, og med bare halvannen brukbar fot sier det seg selv at det ble en del antirekorder i den perioden. Det ble likevel debut på 24-timers - på Bislett. Det gikk ikke så bra, løp bare i 15 timer, så etter å ha tenkt et par dager bestemte jeg meg: Målrettet trening første halvår av 2009 - og så den avgjørende testen; 24-timers i Trollhättan. Da ville jeg få svaret: Er jeg tilbake eller ikke? Skal jeg fortsette å løpe eller ikke - eller skal jeg ta opp igjen frimerkesamlingen? | ||||
Det går tog fra Bergen til Trollhättan. Til sammen 24 timer sitting på baken. Det var litt slitsomt men jeg "trøstet" meg med at i Trollhättan blir det 24 timer med svært så lite sitting. Vel framme ble jeg svært godt mottatt av arrangør KG med både mat og drikke. Utrolig at han ikke er mer stresset enn at han kunne ta seg personlig av en "farende fant" fra Norge. Det ble også hyggelige kveldskonversasjoner med eldre svenske løperlegender. Den varme sommernatten på luftmadrass var så som så og så veldig mange timer søvn ble det muligens ikke. Kl 1000 lørdags morgen var vi klar. Det var meldt varmt vær og varmt ble det. Uten å ha målt noen temperatur så må det ha vært ganske så mange grader midt på dagen. Det ryktes at opptil flere av 24-timerløperne hadde "feiget" over til 12-timers for å kunne nyte den kjøligere natten. Ryktet sa også at det var oppe i 30 grader første halvdel av løpet. Jeg vet ikke, men varmt var det. En følge av solen og varmen for min del var at jeg løp med skyggelue og at jeg drakk minst et beger i snitt per runde. Dvs kanskje 20 liter væske totalt gjennom løpet. | ||||
Jeg liker å planlegge, og i planen stod det: to rolige timer først. Riktignok innebar planen 8 minutter per runde, med det optimale sluttmålet 200 km (det var det få som visste), men da vi kom i gang var kroppen lett og fin og rundetidene ble heller nærmere 7. Noen meter ekstra kan være godt å ha på slutten. Det var ingen sekundering underveis, men jeg tror jeg lå ganske bak i feltet, og avanserte nok heller ikke noe før fra 3. time av. Da la jeg inn "gåpause" de ca. 300 meterne med asfalt. Det rare var at rundetiden da faktisk gikk ned med nesten et halvminutt. | ||||
Tiden gikk og rundene gikk. Det kjentes ut som om det ble varmere og varmere - og jeg drakk som sagt rikelig. I tidligere løp har jeg vært litt redd for å måtte bruke tid på "å gå i buskene". Det brydde jeg meg ikke om nå - og det ble heller ikke særlige behov for slike pauser. Det jeg imidlertid brukte litt tid på, var å stoppe hver ca. 6 timer for å skrive av rundetider fra klokken min. Det kan være kjekt å ha! RUNDETIDER Kroppen var lett og fin - egentlig hele tiden - og små antydninger til gnaging i knær og ankler de kom og gikk. Selve løpingen opplevdes ikke som noe problem, men verre var det med tiden. Klokka gikk rimelig raskt fram til 6 timer, men så skjedde det noe og rundene ble fryktelig dryge. Tanken om å ikke klare dette meldte seg, sammen med tilhørende depressive tanker om å bryte, bare gå eller liknende. En tanke som stadig dukket opp: - hvor langt kommer jeg om jeg bare går resten av tiden? Jeg fant fort ut at det var kortere enn jeg ville være fornøyd med, så jeg løp videre. Vi drar ikke til Sverige for en spasertur i parken! | ||||
Tom-Rune Bertelsen løp faktisk 2 ultraløp den dagen, først 6-timers og fikk 2. plass og så 12-timers fra kl 2200 av. Da Tom-Rune kom på banen igjen sent på kvelden gav det meg et løft. Vi løp sammen, pratet om alvor og skjemt, hadde det bra, støttet hverandre og tenkte ikke så mye på alle timene som gjenstod. En annen opplevelse og kanskje det som virkelig ga meg optimisme var at å kunne "telle ned" - 12 timer igjen, 11, 10 osv. Dette var svært motiverende. Riktignok tok det VELDIG lang tid fra 12 til 11 timer, men før eller senere var klokka der. Før mørket kom var jeg engstelig for mygg og knott. Hvordan ville det fungere å løpe i svermer av stikkende insekter? Og hva med mørket? En kan jo ikke løpe for fort for da snubler en jo på skogsveiene. Og hva skjer når en blir skikkelig trøtt? En natt på luftmadrass er jo ikke den store oppladingen. Alt dette gikk over alle forventning. Mange kledde godt på seg, men på grunn av varmen droppet jeg den tanken. Et og annet stikk på leggene ble det, og da KG gikk runden og tente fakler gikk det også greit å løpe gjennom skogen om natten. Jeg la ned farten noe - fra 8-9 runder per time fram til kl 2400 til ganske jevnt 7 runder til lyset kom igjen i 3-tida. Et lite uhell; jeg sparket i en fakkel med "droppfoten" (rest av lammelsen) og fikk brannsår opp etter leggen. Det svir godt til å begynne med, men så går det over. | ||||
Hvordan er det å løpe når morgenen kommer og en har masser av timer i beina og også masser av timer igjen? På Bislett var det helt forferdelig. Knærne ville ikke mer og jeg holdt hele tiden på å sovne. I etterkant så jeg at begge beina da ha hadde fått skikkelige muskelbetennelser. I dette løpet gikk det mye greiere. Kroppen var etter måten fin, hodet litt slitent - men så lenge jeg løp var det heller ikke noen fare for å sovne. Jeg hadde tenkt å pimpe kaffi på morgenkvisten, men det ble ikke nødvendig. Det eneste bekymringsfulle problemet var at høyrearmen begynte å verke da det var rundt 5 timer igjen. Jeg kunne ikke bevege den i takt med beina slik jeg ønsket. Nå når jeg skriver ser jeg at det samme har skjedd med skulderen som med lårene i desember - betennelse. Det er rødt og ømt og varmt, men om 2 uker og en eske Ibux er det over. Morgentimene var virkelig spesielle. Lyset kom, tåkedisen lå over grasbakkene og fuglene sang mer og mer intenst. Det er en opplevelse alle bør unne seg - og det KAN gjøres uten å løpe. Det ble litt tyngre å løpe i fuktig gras over fotballbanen, men alt i alt - en fantastisk opplevelse. Noen rir ensomme inn i horisonten. Andre løper - delvis ensom - ut av natten og inn i dagen. | ||||
(fra "Mr Blue sky" av ELO). Anbefales!!! Jeg hadde den på øret. http://www.youtube.com/watch?v=98P-gu_vMRc Men enda lenger utover morgenen ble det nesten for ensomt. I perioder traff jeg ingen andre som løp. Enten så var de på andre siden av rundløypa eller så hadde de gitt seg eller tatt pause. Jeg aner ikke. Det var nesten så jeg savnet at noen tok meg igjen. Og de som gikk - mye artig / tragisk av stilarter. Fra de som konsekvent glodde på skotuppene til de som så ut som de kom fra fyllefest og de som tydeligvis hadde fotsåler fulle av blemmer eller sår. Jeg må innrømme at jeg ble også litt sliten den perioden. Jeg la inn 2/3 runde spasering i starten av hver hele time mellom ca kl 2 og 6. Litt deprimerende var det da å oppleve at det var ganske så tøft å løpe igjen etter å ha gått i 6-7 minutter. Men jeg hadde tro på at dette var lurt og etter noen timer på den måten merket jeg at jeg bygde krefter, og kunne gå over til bare å løpe - og faktisk løpe fortere og fortere. Jeg tror nok jeg var inne i "runners high" - og ved å ikke tyne ut alt for raskt, varte dette i 3 ½ time, dvs løpet ut. Ut fra mine tidsnotater tjente jeg 8 runder i disse sluttimene - dvs ca. 9 km. | ||||
Jeg fulgte ikke så mye med på de andre løperne, noen var med og andre tok kvelden. Jeg hadde studert startlisten og hadde kommet til at det var rundt 5 stk som var mye bedre løpere enn meg, og like mange som også sannsynligvis var bedre enn meg. De første timene viste det samme. Jeg vet ikke hvor mange som stadig kom bakfra, men kanskje 6-7 stk? Noen av dem tok meg med adskillige runder innen de første 12 timene. En ungdom ved navn Henrik Olsson (årets verdensmester på 24-timers, red.anm.) løp i det jeg antar var 250-fart. Utpå kvelden roet han seg, og vi fikk noen runder sammen. Og Henrik Olsson, han er en svært hyggelig kar å prate med, bare synd at han plutselig ble borte. Det siste jeg så var at han kom mot meg - i bil. Husker ikke klokka. Rundt 2 om natta? Så kom 12-timersløperne. Jeg hadde tilpasset farten slik at jeg passerte startstreken ½ minutt for de startet kl 2200, med bl.a. Erik Nossum fra Norge. Han var høflig nok til å følge meg en liten stund, før han satte farten opp og virkelig hang seg på de beste og endte som nummer 2 i konkurransen. Og hva med min konkurranse? Jeg hadde jo lekt med tanken om topp 5 og var såpass opphengt i det at jeg fikk vel egentlig ikke med meg at den ene etter den andre av de gode ga opp eller sluttet å løpe. Jeg skjønte jo at jeg var godt framme, men at det var snakk om en av de øverste plassene det tenkte jeg ikke på før jeg fikk høre det fra andre løpere og fra tilskuere. Da det var 4 timer igjen tror jeg at jeg omtrent kuttet ut hjernen. Bara løp og løp, heldigvis med litt vett til ikke å ta ut alt - slik at dette holdt helt fram til kl 1000. Nei, hjernen var ikke helt koblet ut. Den matematiske delen fungerte greit, så jeg hadde stort sett bra kontroll på antall runder jeg lå an til å klare. Det oppløftende var at jeg stadig økte det tallet - fra 174 runder til 182, så videre fra 190 til 194 og 195 - og så klarte jeg å tyne inn en 196. runde de siste minuttene. Normalt er det ganske mange som kvikner til siste halvtime, men merkelig nok ikke her. Jeg ropte til flere; Bare 20 minutter igjen, 15 minutter igjen osv. Det hjalp lite. De som gjorde noe annet enn å gå måtte i så fall ha vært et annet sted enn der jeg var. | ||||
Det var litt rot fram mot avslutningen. For det første gikk ryktene om manglende registreringer av runder og jeg innrømmer at det stresset meg litt. Verre var det at det også kom rykter om usikkerhet omkring den "kontrollmålte" distansen på 1150 meter. Videre var det usikkerhet omkring avblåsning av løpet. Jeg fulgte egen klokke, og gav på nok på slutten til å få stoppet akkurat på startstreken. Det ble som sagt 196 runder men da det gikk enda 2 minutter før signalet kom skjønte jeg at jeg kunne jo ha tynt ut noen få hundremetere til. Jeg hørte etterpå at det ble stoppet til litt ulike tider rundt om i løypa. Kanskje ikke mer enn 4 minutter feil - men for kjappe bein kan det fort utgjøre bortimot en kilometer. Om jeg tok ut alt? Tja. Rett etter målgang var jeg høyt oppe med gratulasjoner osv. Men så ble jeg dårlig og måtte sitte på gresset da KG delte ut vikinger. | ||||
Litt skjønnhetsfeil var det, men alt i alt en fantastisk opplevelse. Det var veldig mye god mat og drikke. Det kom stadig nytt på bordet, og i de periodene der en følte at en hadde tid til å spise, kunne en virkelig nyte livet. Publikum og løperne var fantastiske. Døgnet var fullt av gode ord. Det virket som om alle applauderte alle og "Heia Norge" hørte jeg flere ganger. Takk til Erik og Tom-Rune for godt selskap. Vi passet på å løpe mye sammen og det var en uvurderlig støtte i de to kjekke guttene. Takk også til KG og hans stab for et uforglemmelig døgn. Kanskje ikke først og fremst fordi jeg strakk mine egne grenser, men for selve opplevelsen av å være med på noe spesielt. Jeg tror nesten jeg fikk pratet med de fleste - og fikk være med på både å få og å gi støtte gjennom en tøff, men - selvvalgt opplevelse. Eller for å si det som de sier nå når jeg er hjemme: "Det er ikke synd på deg". Temperaturen var høy, løypa var en god del opp og ned og det var litt vanskelig å holde farten i mørket. Brannsår på leggen og betennelse i armen - men viktigst: Beina og ryggen holdt og jeg fikk svar på spørsmålet mitt i høst: - ja, løpskarieren er ikke over. Stå på videre. Også stemning og mat og gjestfrihet får toppkarakter. Svenskene (i alle fall ultraløperne) er et trivelig folkeslag. Med dette kan Trollhättan anbefales. Og enda mer når noen "detaljer" kommer bedre på plass. Men jeg aner fortsatt ikke hvor langt jeg har løpt. Et eller annet meter-tall ganget med 196. (som altså viser seg å være 215,012 kilometer, red.anm). Per Audun Heskestad |
Per Audun vant 24-timersløpet med 215,012 km
Artikkelen fortsetter under annonsen
