På plass i Squaw Valley med crew i verdensklasse;
Stian Bratsberg, Bernt Bratsberg, Toril Aagaard og Emelie Höglund

Bernt forteller:
Min sønn Stian "pacet" meg 26 km fra Foresthill (ca 100 km) til elvekryssing ved Rucky Chucky, og Toril (fra Kongsberg, men på forskeropphold i Berkeley) løp sammen med meg derfra til mål. Emelie tok seg av logistikken. Et fantastisk crew, jeg ville helt sikkert gitt meg tidlig hadde det ikke vært for dem.


Bernt Bratsberg fullførte Western States 100 miles for 2.gang sist helg, denne gang i drepende varme, opp til 42 grader. Han ble beste nordiske løper på en flott 140.plass.

Alle resultater

WS100 hjemmeside

Han fullførte også i 2011, da som raskeste norske løper noen gang i WS100 med en tid litt over 23 timer.
Les mer om det på kondis.no
 

Bildet til venstre: Vinneren Timothy Olson sammen med Bernt.
foto oversendt av Toril Aagaard
 

Bernt sendte oss denne meldingen i dag:
Visste du at Timmy Olson har norsk far? Det var derfor vi kom i snakk. Hans løp var en utrolig prestasjon i den varmen.

Selv slet jeg med å holde vekten oppe; 3 ganger ble jeg tvunget til å sitte i 30-40 minutter og fylle på (som gjerne endte med at jeg kastet opp det meste med en gang). Men det var gøy å kunne løpe etter at solen gikk ned, løypa er betydelig lettere mot slutten og det var mange motiverende rygger å hente inn. 


Bildet til høyre er fra UTMB 2011.
 

REISEBREV
Vi har fått et kort reisebrev fra Toril Aagaard som var pacer for Bernt de siste 35 kilometerne:

Søndag morges kl. 07.24 løp Bernt Bratsberg i mål etter å ha lagt bak seg 100 miles fra Squaw Valley til Auburn på Western States Endurance Run.

Han gjennomførte som beste skandinaver til tross for løpshistoriens nest varmeste temperaturer, med målinger på 42 grader ute i løypa (kilde: irunfar.com). Varmen var ekstra plagsom for de nordiske løperne og Bernt tapte 6 kg før første medisinske sjekk (etter 50 km). Dette påvirket formen, men etter at solen gikk ned fant han en jevn og sterk løpsrytme.

Jeg var heldig som fikk være «pacer» de siste 35 km. Bare i løpet av denne siste distansen passerte han over 40 løpere. Kun en dro fra oss. Passeringen av dansken og svensken gav naturlig nok spesielt utslag på både hastighet og humør.

Det var fascinerende og imponerende å se 400 sterke kropper på startstreken kl. 05.00 klare til å kjempe seg frem i villmarken og det var et eventyr å være med som pacer i vakker og storslått natur under stjernehimmelen.

Amerikanerne viste seg fra sin beste side. Med jevne mellomrom passerte vi «aid stations» hvor heiende energiske frivillige fylte i flasker, sjekket løpernes helsetilstand og serverte søtt og salt. Dieseldrevne aggregater satt strøm på fargeglade julelys og bluesrytmer som kom oss i møte når vi nærmet oss. Jeg som trodde dugnad var et norsk fenomen. Jeg har aldri sett maken!

Toril Aagaard

"Jeg som trodde dugnad var et norsk fenomen. Jeg har aldri sett maken!"