https://medium.com/stiløping-i-oslo (Bynære og løpvennelige stier i og rundt Oslo)
Stiløping i Oslo:
På kjente stier
Om å finne gleden på de nære stiene.
Tekst: Johannes Rummelhoff
Det er litt over to måneder siden jeg løp fra Operaen til Galdhøpiggen. Etter 104 timer og 39 minutter sto jeg på toppen og følte ingen verdens ting. Jeg var tom. Alle krefter og følelser lå igjen der på stien mellom Oslo og Jotunheimen. Det hadde kostet mer enn jeg kunne ane.
De 400 kilometerene jeg tilbakela på Jotunheimstien gjorde selvsagt noe med meg, men akkurat nå er det disse to månedene i etterkant som fremstår mest nevneverdige. Det har på ingen måter vært spektakulært. Snarere tvert imot. Det har vært helt ordinært. Og det er det som har vært så fint. Jeg har i hovedsak tilbrakt tiden på stier i Lillomarka. Hvor langt eller lenge jeg har løpt aner jeg ikke. Det eneste jeg vet er at jeg aldri har løpt med større trivsel og nærhet til skogen.
Å svinse og svanse
Jeg er så heldig å få dele stien med en liten hund ved navn Max. Stigleden og utforskertrangen til Max kjenner ingen grenser. Med et stort glis om munnen (jeg er sikker, han smiler!) svinser og svanser han rundt på stien. Max løper ikke fordi han må, men fordi han har lyst. Når han føler for det stopper han for å snuse, pisse eller hilse på damene. Når han er ferdig, løper han videre.
De siste to månedene har jeg prøvd å løpe mer som Max. GPSklokka har jeg lagt igjen hjemme. Jeg løper bare i skogen. Tenker ikke på treningssoner, fart, distanse, stravasegmenter eller annet prestasjonsjag. Jeg løper basert på lyst. Ønsker jeg å løpe langt, så løper jeg langt. Føler jeg for å løpe kort, så løper jeg kort. Har jeg lyst til å løpe fort, så løper jeg fort, men som oftest dilter jeg bare rundt. Jeg har strippet løpingen for ytre motivasjon og det er kun den indre igjen.
El Doggo — Stiløperens beste venn.
Enkle gleder
Uansett hvor mange ganger Max har løpt på en sti, så utforsker han den med nyfiken iver. Nye lukter har dukket opp her og der. Et rådyr har streifet forbi, en hund har markert, et bål har brent ut, et ekkorn har pilt opp et tre og der ligger det sannelig et par smuler fra noen sin rast. For Max er stien ny hver gang. Han utforsker ikke et landskap, men det Arne Næss kaller et “luktskap”. Max løper over lyng, opp berg og inn blant trær. Fra lukt til lukt.
“Samme turen ti ganger kan gi deg følelsen av gjentagelse, mens hundre ganger kan gi deg en fornyet følsomhet og glede over hver bitte lille ting på turen. Økt følsomhet gir tingene storhet.”
— Arne Næss
Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har løpt fra trikkestoppet på Disen og opp til Grefsenkollen. Men det er nok mer enn 100 ganger. Selv om stiene er de samme blir jeg aldri lei. Ingen tur er lik. Stiene i nærmarka har blitt kjærkomne venner jeg møter hver dag. Jo dypere vårt bekjentskap blir, jo mer forstår jeg mine venners ulike nyanser og små endringer. Årstidene som sakte, men sikkert får vekstene til å spire og gro for så å svinne hen og dø. Hvordan lysets gang gjennom døgnet spiller skyggeteater. Vindens muntre klokkespill med blader. Min egen sinnsstemning og dagsform som påvirker stien og vårt samspill. Ved et skar bryter lyset gjennom trekronene og forgyller skogbunnen og stiens aktører – Max og meg. En annen dag ligger tåken tett og skogen svøpes i en monokrom drakt. Underlaget er i stadig utvikling og den ene dagen er steinene og røttene såpeglatte, på en annen knusktørre. Å løpe på kjente stier gir en økt nærhet til terrenget og naturen rundt deg. Stiens nyanser forsterkes og ulikhetene i terrenget påvirker løpeturen. Hver eneste tur er en unik opplevelse og derfor løper jeg aldri på den samme stien.
. . . . .
Etter slitet på Jotunheimstien har det vært befriende å bare gjøre noe så enkelt som å løpe på kjente og kjære stier. For når alt skal være drøyt, langt og spektakulært er det lett å miste bakkekontakten. Alltid søke de råeste og lengste stiene. Se litt ned på nærmarka. Selv om jeg liker å løpe langt og lenge, så er det turene i hverdagen som gir meg mest glede. Fra småturer på noen få kilometer til langturer på flere mil. Og jeg ville ikke byttet de ut mot de fagreste fjellturer. For det handler ikke om hvor fort eller langt du løper, det som er viktig er å bli bedre kjent med stien i hverdagen.
👊 Vi løpes!
