På løpende bånd i Bergen

Oppvarming med Rosa sløyfe-løpet på torsdag og Maratonkarusellen på lørdag med innlagte ondskapsfulle fartsdumper og en seriøs maratonpersing på over 15 minutter. 

Denne helgen skulle tilbringes i hjembyen Bergen. Først fikk jeg min mor på 71 år til å gå Rosa sløyfe-løpet med meg på torsdag kveld, perfekt timet mellom et par regnbyger. Det var et rosa folkehav bestående av over 2000 deltakere, som møtte oss på Torgalmenningen før start. Veldig kjekt å se at såpass mange menn også stilte opp. Vi fikk en fin tur gjennom Bergens forskjellige karakteristiske områder. Tiden på min mor ble bedre enn forventet og forhåpentligvis inspirerte det til videre kondisjonsvedlikehold. Hun klarte til og med å presse inn en liten spurt inn mot mål

Fornøyd med gjennomføringen av Rosa sløyfe-løpet i Bergen med min mor, som fikk sin første medalje etter passerte 71 år, aldri for sent å begynne 

Fredagen var grå og våt, men så kom lørdagen med perfekt vær, delvis sol og gode temperaturer. På det meste var det opp i 18 grader under maratonkarusellen. Jeg fikk ikke løpt helmaraton under Oslo Maraton i september, pga en systemisk infeksjon noen uker tidligere og følte derfor at jeg skyldte meg selv en maraton. Jeg hadde behov for å teste om det var en distanse jeg ville klare å gjennomføre nå. Trodde jeg hadde hatt en god oppkjøring med mange fine terrengturer og et par uker med relativt høyt kilometerantall, for meg å være samt et par langturer på nærmere 30 km. Dette var mitt andre gatemaraton. Det første kan leses om her: Nyttårsmaraton 2016   Målet var å gjennomføre og ta det litt som det kom. Hadde et ønske om å klare å ligge på en 5.20 pace, men var ikke sikker før start, om jeg ville klare det. Det var 54 menn og 15 kvinner som fullførte helmaraton. Halvmaraton begynte 1.5 timer senere og bidro til stemning i løypen etter hvert.

Fra starten på helmaraton i nydelig vær etter 1 minutts stillhet for Jernmannen. Foto: Jan Haugland 

Starten gikk kl.11.00 fra Fana Stadion. Før start hadde vi et minutts stillhet til minne om “Jernmannen” Hans-Jakob Berntsen, primus motor gjennom mange år i løpemiljøet i Bergen. Løypen begynte med en bakke og så kom det jammen enda en litt større bakke like etter, pga ombygging av veier, deretter var løypen fin og ganske så flat. Vi løp gjennom rolige og landlige områder i Fana, i vakkert høstvær. Vi ble godt ivaretatt av funksjonærer og frivillige.  Det var første gang jeg ikke hadde medbrakt væske underveis, takket være tette nok drikkestasjoner. Jeg inntok Maurtens energidrikk før løpet starten og etter endt løp. Underveis inntok jeg 3 Sponsernordic gels og ellers sportsdrikke, vann og cola på drikkestasjonene.

Uttrykket viser hvordan jeg hadde det gjennom nesten hele løpet. En fantastisk og overraskende positiv opplevelse. Ser ikke nå helt hvordan dette skal kunne toppes. Foto: Kondis.no 

Jeg startet ut i altfor høyt tempo og prøvde å roe ned litt, men fortsatte likevel i høyere tempo enn planlagt. Jeg endret strategi underveis og tenkte at jeg skulle løpe slik jeg følte for og så se hvor lenge jeg holdt. For at bena og kilometerne skulle gå unna uten for mye oppmerksomhet hørte jeg på lydbok, prøvde å holde fokus på historien. Det fungerte ganske bra. Løypen gikk inn til vending ved 10.5 km og så ut igjen x 2. Det betydde at man fikk mulighet til å treffe på de andre man løp med flere ganger. Jeg fikk derfor etter hvert oversikt over hvordan jeg lå an i fht de andre damene. Det lå to foran meg helt til siste vending rundt 32 km. Etter et par kilometer så jeg ryggen til nummer to og begynte å lure på om det var mulig å passere henne. Det er alltid en overveielsessak det å passere andre medløpere. Jeg vil bare passere hvis jeg tror jeg klarer å opprettholde tempoet videre. Ganske kjipt for egoet å passere og så gå tom rett borti neste sving. Jeg bestemte meg derfor ikke å guffe på, men heller fortsette i samme tempo og så se hvor det ledet hen. Det viste seg at mitt tempo holdt til passering og opprettholdelse av ny plassering inn til mål. Alle slike ting er med på å gi styrke og motivasjon når det begynner å bli tyngre, men det ble aldri så tungt som fryktet og antatt. Jeg løp lenge og ventet på den berømte veggen, men den uteble. Hvis ikke veggen, hva så med noen skikkelige deilige kramper, som tvinger en ned i knestående og dertil kledelige grimaser slik at det er bortenfor enhver tvil for alle forbipasserende hvorfor man stopper opp, men neida, ikke det heller. Det eneste som var å spore av kramper underveis var noen puslete tilløp i tærne, som jeg klarte å trampe bort med noen skritt. Jeg ble stadig mer overrasket over hvor lett dette gikk og hvordan jeg klarte å opprettholde kilometerfarten og passere stadig flere andre løpere. Nå var også halvmaratonløperne uti løypen, så det var litt å ta av og plukke.

Løp en stund i disse fine omgivelsene og vurderte fem og tilbake om jeg skulle ofre brudd i løperytmen og et par sekunder på å ta et bilde. 

Det eneste som provoserte meg og bikket min mentale likevekt og tilfredshet var fartsdumpene gjennom et boligstrøk. Noe større skjult jævelskap skal man lete lenge etter (Bare så det er sagt, så vet jeg at de har en god funksjon til det de er ment som). De ligger der så uskyldige og snille med all verdens gode innebyggete intensjoner, men så viser det seg at de har de et eget hat mot maratonløpere og sikkert syklister også, og gjør alt de kan  for å ødelegge en god rytme. Jeg døpte dem til slutt “de ondskapsfulle fartsdumpene”. De er sikkert fulle av mindreverdighetskomplekser overfor de ordentlige bakkene og har et presserende behov for å vise at de også kan tappe en stakkars løper for energi og heltemot. Hva er det med fartsdumper som føles så energitappende?  Gi meg heller en litt lengre bakke enn et strekk med 5 fartsdumper! Nok om det, men jeg kan vel ikke være eneste løper i verden som har kjent på deres skjulte effekt?

Siste strekk inn til Fana stadion og mål er opp en bakke og så ned og inn på banen. Jeg gikk ikke en eneste gang under dette løpet, bortsett fra et par skritt ved drikkestasjonene, så jeg skulle jammen ikke gå i denne bakken heller. Jeg hentet inn et par mannlige løpere til,  opp bakken og bestemte meg for å sprinte ned siste stykke, bare for å markere at de kunne bare glemme å prøve å ta meg igjen. DET kostet, der hugget de berømte krampene til med full styrke i leggene. Jammen flaks at jeg ikke ble fristet til slik dumskap tidligere i løpet (en viktig lærepenge ble det).

Øverst på pallen i min aldersklasse. Nr 2 ble Susanne Løyland, nr 3 hadde gått hjem da seremonien fant sted. 

Jeg endte opp som kvinne nr 2 totalt og ble klassevinner og forbedret samtidig maratontiden med over 15 minutter! Tiden ble 3.42.23. Vinner ble Kristin Husby med tiden 3.27.52, aldersklasse 55-59. Det er bare så imponerende og veldig inspirerende for videre utvikling!

Alt i alt en strålende helg på alle måter!

Et seriøst knippe veteraner med  jyplingen og nybegynneren meg. Alle klassevinnere, bortsett fra Inge Asbjørn Haugen i rødt, som tok dette løpet, sitt 555. maraton, som et rekreasjonsløp. Per Jan Helset til venstre og Helge Fuglseth til høyre.