Les flere idrettsblogger her: KONDISBLOGGERNE                 Blogginnlegg fra Roger


Land-distanseløperen
Roger Vestrum
 

Nå må du snu litt om i hodet ditt. Snu virkelighetsoppfattelsen på hodet. Litt slik som Truman Burband (Jim Carrey) i filmen «The Truman show» da det gikk opp for han at hele livet hans var en del av en stor TV-serie…. Ting er ikke alltid som vi tror. 

Dette innlegget handler om kausalitet og korrelasjon. Fører A til B, eller er det bare en sammenheng mellom A og B? Gjør vi de riktige tingene, men på feil grunnlag?



Faktisk eller sannsynlig årsakssammenheng... ikke så lett som det av og til antydes. 

Denne artikkelen er i stor grad tuftet på den biopsykososiale modellen, noe også "Central Governor modellen" til Tim Noakes er. Takk også til Henrik Vogt, Linn Getz og Irene Hetlevik som sporet meg inn i disse baner gjennom fokuset på årsaken bak funksjonelle lidelser gjennom mitt virke som frisklivsveileder. 




For mange av oss løpere handler treninga stort sett om å prestere bedre. Det er i hvertfall det som er den store drivkraften min når det gjelder løping. Og for å prestere bedre er det en kjensgjerning at det viktigste verktøyet vi har til det, er trening. Spesifikk trening. Løping. Kilometer på kilometer. Jo mer jo bedre, inntil du når et platå på 150-180 km/uke hvor to til fire økter er med høy intensitet. Resten rolig.

Grovoppskriften er enkel. Men innenfor disse rammene er det mange veier til Rom. 

Men  hva er det egentlig som gjør at vi får prestasjonsfremgang? Hvilke faktorer gjør at vi forbedrer 10km-tiden vår med to minutter? At vi i april løper Sentrumsløpet på 38.16 og i oktober løper Hytteplanmila på 36.20? 

De aller fleste normalt oppegående løpere vil argumentere med at det i mellomtiden har blitt trent bra. Det har blitt løpt med kontinuitet og kanskje litt mer mengde. Det har vært kvalitetsøkter med formål å øke laktatterskelen og VO2-maks. Vi har utviklet flere mitokondrier, fått flere utholdende muskelfibre og et hjerte- og karsystem som er mer elastisk og pumper mer blod. Vi har fått litt høyere blodvolum. Evnen til å forbrenne fett på høyere intensiteter er forbedret osv.... Selve Olympiatoppens utholdenhetsavdeling er ganske så firkantet fysiologisk når de presenterer hvilke faktorer som bestemmer prestasjon i utholdenhetsidrett

For de som har lest mine tidligere artikler , så vet dere hva jeg nå kommer til å sikte til. Det er nemlig ikke alltid sånn at naturvitenskapen nødvendigvis har rett. Kan det være at naturvitenskapen har tatt grunnleggende feil angående den kjente problemstillingen "høna og egget", eller "kausalitetsprinsippet" for å bruke et mer vitenskapelig uttrykk? 

Fysiologen Tim Noakes har vært ledende i forskningsfeltet som bryter med tradisjonell treningsfysiologi. Med sin paradigmebrytende tilnærming har han fått en rekke tilhengere, men også motstandere. Motstanderne finner du stort sett i den klassiske naturvitenskapen, som er der hvor de fleste fysiologene holder stand. Teoriene til Noakes blir ikke anerkjent blant naturvitenskapsmenn da de vanskelig lar seg "falsifisere". Men Christian Frøyd ved høgskolen på Vestlandet har latt seg inspirere av Noakes. Idet siste har vi også hørt at professor Jostein Hallèn ved NIH er mer åpen for at ting ikke lar seg forklare ut fra naturvitenskapelige teorier. Marius Bakken er tydelig på at vi har en slags indre «brems» som hindrer utvikling, professor Øyvind Sandbakk ved NTNU er klar på at vi ikke lenger kan snakke om «the brainless model of exercise physiology». Askild Vatnbakk Larsen har nettopp skrevet en artikkel i Runners World som er helt i tråd med det jeg her skriver. 

Tror du at prestasjonsfremgangen skjer fordi hjertet blir sterkere, at mer oksygen fraktes rundt i kroppen, at evnen til å reomdanne laktat blir bedre, at du får flere mitokondrier, at fettforbrenningen går raskere og at kapillærnettverket blir bedre? 

Feil, feil feil. Det er bare fysiologiske følgereaksjoner, tilpasninger kroppen gjør for å bedre tåle den økte belastningen kroppen utsettes for ved maksimale belastninger. 
Du må snu alt på hodet. Helt rundt. Tenk helt motsatt. 

Treningen vi gjør for å prestere er kun et verktøy for å få oss til å tro at vi kan klare det.

Gode langrennsløpere går ikke fort på ski fordi de har høy VO2-max. De har høy VO2-maks fordi de går fort på ski. 

Det er nemlig hjernen som er sjefen. Ikke de ulike fysiologiske faktorene. Hjernen skaper forventninger, hjernen tolker erfaringer, gir oss mestring, ubehag, glede og skuffelse. Hjernens fortolkning stimulerer igjen hormoner som stimulerer ulike vev i kroppen som muskler, hjertet, lunger, blodårer, nerver m.m. 

Hvor fort vi løper er stort sett basert på våre tidligere erfaringer og vårt bevisste (og ubevisste) forhold til hvor fort vi er i stand til å løpe (innenfor rimelighetens grenser selvsagt). Hvordan vi tolker hver intervall, hver langtur, hver treningsøkt, hver treningsmåned, hvert treningsår har betydning for hvilket hormonelt stimuli hjernen aktiverer og hvordan kroppen dermed responderer på treninga. Samtidig vil tolkningen av hver intervall/økt/treningsperiode gi oss en ny erfaring og en justering av "mindsettet" inn mot neste intervall/økt/treningsperiode. 

La oss ta det litt fra scratch.   

Trening har ett hovedformål, nemlig å få oss til å prestere bedre. Treningsmetodene innenfør løping er stort sett basert på fysiologiske prinsipper. Altså med et formål om å forbedre de ulike fysiologiske parametrene som har innvirkning på prestasjoner. Utholdenhetstrening har i flere tiår (siden VO2-maks teorien til AV Hill) hatt fokus på hjerte- og karsystemet som den store begrensende faktoren ved utholdenhetsprestasjon mellom fem minutter og et par timer.  Oppdagelser gjort på mikronivå (intracellulært) settes sammen og (forsøker å) gi oss et bilde av helheten. Det fysiologien (og naturvitenskapen som helhet) ikke har tatt nok inn over seg er at det er selvet, hele personen, den mest komplekse enheten, som har evne til å orkestrere de underliggende komponentene. 

Alt handler om å gjøre det du innerst inne tror du blir bedre av. Hvor god du blir avhenger av hvilke mål du setter deg, og hvor stor tro du har på at du når dem, hva du mener skal til for å nå dem, og hvilke erfaringer du har med deg fra tidligere. 

Askild Vatnbakk Larsen skrev nylig en interessant artikkel om hvordan hjernen og vår oppfattelse "orkestrerer" kroppens respons på et stimuli: Runnersworld: Mind over body

Psykologen Ellen Langers undersøkelse på hotellrenholdere er også ganske fascinerende

Og i denne TED-presentasjonen forteller Dr Alia Crum om flere studier der "mindset" overkjører fysiologiske reaksjonsmønstre.

 

La meg bruke meg selv som eksempel:

Jeg har i hele mitt voksne liv trent sammen med folk som løper mila på 35-39 minutter. Vi trener relativt likt, og vi har trent sammen i mange år, så følgelig løper jeg også mila i dette sjiktet. Jeg er preget av den kulturen. Jeg trener jevnt over noe mindre enn de beste løperne i gruppa, og løper følgelig litt saktere. For å prestere bedre er det mest naturlig å trene bedre.  Det vil normalt si enten å legge på mer kilometre, eller å trene hardere de få kilometrene jeg løper (ca 50km/uke). Altså å øke totalbelastningen. Dette henger jo på greip i vår felles kulturelle forståelse av treningsadaptasjon.

Jeg løp i fjor Hytteplanmila på 37.50. Jeg husker stort sett det arbeidet jeg la ned de siste månedene i forkant. Jeg kan også gå inn på Strava og se øktene i detalj. Jeg vet dermed hva som måtte til for å prestere det. Med det som bakgrunn setter jeg meg et mål for hvor fort jeg skal løpe hytteplanmila til neste år. Under 37.30! Jeg starter dermed planleggingen av hva jeg må gjennomføre av trening det kommende året. Planleggingen er avgjørende for neste års prestasjon. Gjennom planleggingen rigger jeg et system som får meg til å tro at jeg kan klare det. Jeg setter opp delmål, som jeg mener må til. Jeg setter opp mindre viktige løp og kontrolløkter som forteller meg om jeg er på rett kurs. På hver eneste treningsøkt vurderer jeg tilstanden og om jeg må gjøre justeringer i kursen. Jeg sammenligner meg med tidligere økter i relasjon til tidligere prestasjoner. Sakte men sikkert, i en kontinuerlig feedbacksløyfe, tuner jeg meg inn på å løpe under 37.30. Jo lenger inn mot Hytteplanmila jeg kommer, jo ærligere blir øktene. Den siste måneden må jeg overbevise meg selv om at jeg er klar for å løpe 10 sammenhengende 1000 metere i 3.45-fart gjennom stadig mer konkurranse-spesifikke økter. Hjernen skjerpes, fokuset skjerpes, innsatsen blir tøffere, tåleevnen blir større. 


All treningen er kun et verktøy til å få meg til å tro at jeg kan klare det. Det er derfor det er flere veier til Rom. Så lenge du gjør noe du tror er riktig, og som du har erfart fungerer, så vil det fungere. Hvis jeg etter hver økt og hver treningsuke erfarer at dette går i riktig retning,  så fyller jeg på med positive erfaringer og mestringsfølelse som igjen setter igang en kaskade av pykologiske, nevrologiske og hormonelle reaksjoner som bringer meg nærmere målet. 

Så hvorfor setter jeg meg ikke et mål om å løpe Hytteplanmila på under 35 minutter da? Og bare overbeviser meg selv om at jeg kan få det til? 

Ja, det har jeg spurt meg om selv også. Men hvordan klare å overbevise meg selv om det?
Det er det jeg jobber med, akkurat her og nå. Gjennom å skrive dette innlegget, gjennom å skaffe meg kunnskap om at det er mulig. 

Den klassiske måten å overbevise seg om det, er å øke treningsmengdene. Bli mer seriøs. Trene mer og bedre. Vi er lurt til å tro at kroppen, rent fysiologisk, kan yte på et høyere nivå, fordi den tilpasser seg fysiologisk det den blir utsatt for. Men det er ikke det den gjør. Det er hjernen som tilpasser seg. Og kroppen følger etter som en naturlig konsekvens. 

Kanskje den beste måten å få fremgang på er å være lykkelig uvitende samtidig som man har en smart trener som kan å trykke på de riktige knappene. Som klarer å gi utøverne en bunnsolid tro på at ting er mulig. La utøverne leve som i "The Truman Show". Mange trenere er klar over denne effekten, og bruker det mer eller mindre bevisst, forhåpentligvis innenfor etiske grenser.  

 

Derfor er det flere veier til Rom

Hodet bestemmer vår prestasjonsutvikling. Det er derfor veiene til Rom (altså de ulike treningsmetodene) er så mange. Amerikanerne har sin filosofi, italienerne sin, kenyanerne har sin osv.  Treningsmetodene bærer også preg av fornying og kanskje også rullering, ikke så rent ulikt motebildet generelt. Norge har tuftet mye av sin utholdenhetsteori fra langrennssiden. Olympiatoppens utholdenhetsavdeling er veldig langrennstung. 


Nils van der Pol under Bergsleden 5-dagers ultraløp i 2019. Foto: www.irunfar.com 



Det var interessant å lese Nils van der Pools "How to skate" . Hvordan er det mulig å bli dobbelt olympisk mester, og sette verdensrekord på begge distansene neste uten å gå på skøyter? Han tilbragte mindre enn to prosent av treningsåret med skøyter på beina. Og treningsmetodene var helt ulikt det vi har sett tidligere. 

Gjennom podcaster og internett har vi nå en helt annen mulighet til å innhente kunnskap og erfaringer. Podcasten "i det lange løp" gir oss mange interessante dypdykk inn i gode løperes treningshistorikk og treningsfilosofier. Selv om mange av dagens løpere er farget av "Ingebrigtsen-modellen" ("the norwegian model" av Marius Bakken), så finner vi fortsatt mange løpere som kommer på et overraskende høyt nivå til tross for lave treningsmengder. Det som er til felles for mange er at de har en sterk vinnervilje. De ønsker og forventer fremgang. De har en grunnleggende antagelse om at de blir bedre. Personligheten er med på å avgjøre hva det er som skal til for å bli best. Her ser vi også at forskjellene er store. 

Jeg bet meg merke i da Jann Post i sin podcast intervjuet Johannes Tingnes Bø for et par år siden. Johannes er et godt eksempel på en som er god på «tankens kraft». Han fortalte om en ganske laber grunntreningssesong. Han hadde fått trent langt mindre enn planlagt. Men han var ikke bekymret. Han hadde nemlig tenkt mye på trening. Tenkt på harde økter, og visualisert at han var i god form. 

Vil vi noe nok så klarer vi det. Vi må bare ha trua. 

Mind over matter. En klisje uten like. Forkastes av naturvitenskapen som pseudovitenskap. Latterliggjort i en gammel sketch fra åpen post.

Men kanskje det er i ferd med å vokse frem "cross over"-vitenskaper som bringer oss nærmere å se helhetlig på mennesket og den kulturen vi lever i
 

 

Kondis trenger din støtte
Bli medlem eller støtt oss med en gave hvis du ønsker at Kondis skal fortsette å spre treningsglede, skrive reportasjer, lage terminlister, kontrollmåle løyper, føre statistikker osv. På grunn av koronakrisen har store deler av annonseinntektene våre falt bort, og vi er i enda større grad avhengig av medlemskap og støtte fra våre lesere.

Bli medlem og få mange medlemsfordeler!

Gi en gave:
Vårt kontonummer er: 1503.35.18541
Vipps: 125957