Gjennom mine ti år som journalist i Kondis, og enda flere år som løper selv, har jeg vært i kontakt med mange forskjellige kondisjonsutøvere og trenere. Treningsprinsippene som går igjen er stort sett de samme. Det veksles mellom rolige og harde økter og det skal helst være et markant skille i intensiteten mellom disse. Manglende skille mellom hard og rolig trening blir ofte beskrevet som en typisk nybegynnerfeil.
Uttrykket "lapskaustrening" blir gjerne brukt om denne halvharde trening som visstnok skal gi lite eller ingen prestasjonsfremgang. Man blir litt sliten, men utfordrer likevel ikke seg selv nok til å få særlig formutvikling. Samtidig koster den halvharde treningen såpass mye at den ødelegger overskuddet til det som dagen etter ellers kunne blitt gjennomført som en virkelig hard, formoppbyggende treningsøkt.
Tradisjonsrik matrett
Lapskaus ble opprinnelig sett på som en litt enkel og billig middagsrett sammensatt av billige råvarer. Lapskaus var likevel langt bedre enn ingen mat.
Jeg har bestandig lurt på hvorfor en gammel, tradisjonsrik matrett som lapskaus har blitt blandet sammen til et moderne treningsuttrykk. De siste ukene har årsaken gått opp for meg, men det skal jeg kommer nærmere inn på mot slutten.
Nå er jeg ganske enkel i matveien og har derfor ingen problemer med å innrømme at jeg er glad i lapskaus. På treningsfronten har jeg derimot prøvd å unngå lapskausen ved å skille mellom rolige og harde treningsøkter, selv om det ikke alltid er like lett å holde igjen på søndagens rolige langtur sammen med våryre treningskamerater.
Gleden over små framskritt
For et par år siden hadde jeg gleden av å få intervjue trekløveret Kristine Eikrem Engeset, Silje Fjørtoft og Karoline Bjerkeli Grøvdal. De talentfulle og ambisiøse løperne har dessverre vært en del plaget med skader, og det var derfor naturlig å spørre hvordan de klarte å holde motivasjonen oppe i skadeperiodene.
– Dersom du blir skadet, er det viktig å omstille seg og se langt framover i tid. Gled deg over de små framskrittene du gjør. Det er bedre å klare å jogge fem minutter enn å ikke kunne jogge i det hele tatt. Man kommer ikke så veldig langt ved hele tiden å bare tenkte negativt og være bekymret over at man ikke lenger er i like god form som tidligere, var de klokke ordene jeg fikk til svar fra jentene.
Uttalelsen har ligget i bakhodet mitt siden.
En lapskausløper blir født
I begynnelsen av mars pådro jeg meg en skade i låret og måtte bli kjørt hjem fra en avbrutt løpetur. Fra å være vant til å løpe et par timer om dagen, måtte jeg en periode nøye meg med noen korte joggeturer på en gammel grusbane i nabolaget. Jeg ble verken sliten eller svett, men hadde i alle fall gleden av å bedrive noe som lignet jogging.
Gradvis og forsiktig kunne jeg øke lengden på joggeturene, og de dagene lårskaden tillot det kunne jeg til og med øke farten litt. Denne lille fartsøkningen hjalp på selvfølelsen og var sikkert ikke negativ for formen heller. At intensiteten havnet midt i den uønskede "lapskaussonen" ble overskygget av gleden over å igjen bli litt svett på ryggen og kjenne pulsen banke i tinningen. Dette var en følelse jeg hadde savnet den siste tiden.
Og det var da det gikk opp for meg hvorfor lapskaus og trening har blitt blandet sammen til det moderne uttrykket "lapskaustrening". Det er nemlig ikke bare som mat lapskausen er sterkt undervurdert og langt bedre enn ingenting.
