Ledere i DNM/DNL
  
LOGO DNM

 Den Norske Løpsorganisasjons historie

tidligere

Den Norske Maratonklubb

DNM-historien fram til 1987 er skrevet av Tom Myran til 25 årsjubilèet og har stått i Kondis nr.5 1987 og Kondis nr.4-5 1992
Siste avsnitt 1988 - 1992 er ført i pennen av Per Lind. og har stått i Kondis nr.5 1992


Pampegalleriet

Til venstre presenterer vi: DNMs tillitsvalgte og redaktører gjennom 30 år:
Leder (med store bokstaver), styremedlemmer og tilslutt redaktør.Varamedlemmer og andre verv er ikke tatt med.

 

1963 Tresfjord

JAKOB KJERSEM
Ingvar Bøe
Jomar Berg 

1964 Tresfjord

JAKOB KJERSEM
Ingvar Bøe
Jomar Berg

 

Møre-epoken 1962-1964

Initiativtakerne til stiftelsen av DNM kom til å nedlegge et kjempearbeid som var nødvendig For den nye organisasjonen. Det faktum at DNM oppstod på siden av NFIF forklarer trolig i stor grad hvorfor NFIF i startfasen behandlet den nye organisasjonen som et stebarn. I FRIIDRETT brukte til og med daværende redaktør Anton Bech forbundets offisielle organ til usaklige og ofte sjikanøse angrep på maratonsporten.

Når man - i motsetning til andre grupper innen friidretten - hadde tatt saken i egen hånd og selv sørget for grenens framgang, så burde man i det minste kunne vente at man fikk arbeide i fred. Etter skarpe reaksjoner fra DNM fikk man fra forbundet en erklæring som gikk ut på at NFIF ikke hadde fattet noe vedtak om å nedlegge grenen(!). De usaklige innleggene i FRIIDRETT resulterte imidlertid i det stikk motsatte av hensikten. Det var fra nå av framgangen kom for DNM.

Utover i 60-årene ble det imidlertid gitt en del forbundsstøtte når det gjaldt å få arrangert landskamper både på 25 km og maraton. Dette hadde selvsagt mye å si både for DNM og landeveisløpingen her til lands, da landskamper oftest er begivenheter som ikke kan gå upåaktet hen i de forskjellige media.

Møre-epoken bar likevel sitt tydelige preg av at man var i en startfase der et av de typiske problemene var å få etablert et kontaktnett over større - og helst sammenhengende deler av landet. DNM kom således i de to første årene av sitt liv til å bli et forholdsvis lokalt romsdals- og trønderfenomen.
 

 

1965 Våler i Solør

STEINAR BRÅTEN
Henrik Smalberget
Odd Fredlund


1966 Våler i Solør

STEINAR BRÅTEN
Henrik Smalberget
Kjell Hatlebakk

1967 Våler i Solør

STEINAR BRÅTEN
Henrik Smalberget
Hans-Aksel Graarud

 

Våler-perioden 1964-1967

Denne epoken startet med at daværende formann i Våler IF, Steinar Bråten, ble valgt til DNM-formann uten å vite det! Han var sporty nok til å påta seg formannsvervet i en tid da medlemstallet var nokså lavt. Hovedproblemet i denne tiden var som før rekruttering og det å oppretteholde kontakten med medlemmene rundt om i landet.
 
Fremdeles var det typisk for DNM at alt arbeidet ble drevet av noen ganske få ildsjeler. Det eksisterte heller ikke noe organ eller blad som kunne gjøre avstanden mellom medlemmene mindre. Men det var imidlertid et stort lyspunkt: nå begynte kontaktmennens arbeid å bære frukter. Flere av disse hadde tydeligvis utført et godt rekrutteringsarbeid. Medlemstallet gikk opp, særlig i slutten av epoken.
 
Det ser ut til at det var i denne tiden at flere og flere fikk øynene opp for at lange løp ikke bare var for treningsnarkomane elitefolk, ei heller bare for psykopater. I tillegg til medlemsøkningen var det nå flere og flere som greide merkekravene både til hel- og halvmaraton. I året 1967 var det også stor oppslutning om norgesmesterskapene både på 25 km og maraton. Selv om landeveisløping ennå ikke var blitt en masseidrett i Norge, må det være tillatt å si at DNM i denne tiden ga støtet til en holdningsendring til idretten blant "massene" - omkring 8-10 år før den "amerikanske" joggebølgen fikk de samme "massene" ut av sofakroken.

 

1968 Oslo

HANS-AKSEL GRAARUD
Egil Myhre
Knut Kirkerud

1969 Trondheim

HANS-AKSEL GRAARUD
Arnulf Rekkebo
Alf Neuenkirchen

1970 Trondheim

FINN GRANUM
Arnulf Rekkebo
Alf Neuenkirchen

1971 Trondheim

HANS-AKSEL GRAARUD
Eigill Fareth
Jens Harald Årnes

1972 Trondheim

EIGILL FARETH
Tom Myran
Einar Weidemann/Harald Fløgstad

1973 Trondheim

HARALD FLøGSTAD
Tom Myran
Bent Natvig

 

Oslo-Trondheim-epoken 1967-1973

Det var likevel i denne perioden, etter at Hans Aksel Graarud hadde tatt over som formann, at medlemstallet fikk et kraftig puff oppover. Dette skyldes ikke minst en rekke arrangementer, for eksempel Dovrestafetten mellom Trondheim og Oslo, som bød på en fin anledning til å være medlemmer. Østerdalstafetten etterfulgte Dovrestafetten. Disse tiltakene ble en fin PR for landeveisløping generelt og DNM spesielt.

På plussiden må det også nevnes at NFIF oftere enn før viste seg fra den positive side - noe som bl.a. resulterte i at "DNM" var representert med hele 3 aktive og 1 leder i maraton-EM i Helsinki. At en av årsakene til dette var "fantomtider" i historiens sannsynligvis korteste NM-løype (Meisingset) er en annen sak.

Medlemstallet gikk stadig oppover og de første kvinnene var også kommet inn i DNM. Ellers er det verdt å merke seg at aktiviteten på det rent sportslige plan holdt seg på et anstendig nivå mot slutten av perioden. DNM var stadig representert i internasjonale konkurranser, og når det gjaldt nasjonale mesterskap hadde det funnet sted en gledelig deltagerøkning. Det ble etter hvert også populært med lengre trimløp på bane.

Et av problemene DNM stred med i første halvdel av 70-tallet var som tidligere forholdet til NFIF - et forhold som noen ganger var brukbart, men ikke alltid. Forbundet viste tålelig bra interesse i de tilfellene der det var snakk om å sende løpere til utlandet, dvs. løpere som en kunn regne med ville plassere seg i toppskiktet. Likeledes ble DNM konsultert når de nasjonale terminlistene skulle settes opp. Dette var likevel ikke nok til å dempe engstelsen i DNM med hensyn til hvordan fremtiden ville fortone seg for lengre landeveisløp i Norge. Det var således et utbredt ønske om flere konkurranser i forbundsregi - for eksempel få terminfestet KM og maraton i så mange av landets kretser som mulig.

 

1974 Lillestrøm

ARVID B. ERICHSEN
Egil Heistad
Tor Haaland

1975 Lillestrøm

VIKTOR LARSEN
Henrik Smalberget
Egil Hellestad
Tor Haaland
Harald Fløgstad/Tom Myran

1976 Drammen

HENNING HØGHEIM
Tormod Høimyr
Nils A. Bakken
Anders Andersen
Tom Myran

1977 Drammen

HENNING HØGHEIM
Tormod Høimyr
Nils A. Bakken
Anders Andersen
Tom Myran

 

Lillestrøm-Drammen-epoken 1973-1977

Denne periodens begynnelse blir i kildne karakterisert som en tid med "moderat framgang" når det er snakk om medlemstallet. Det fant sted en nokså stor økning i antall løpskaruseller over det ganske land. Vi er m.a.o. begynt å nærme oss den tiden da "massene" for alvor kommer i bevegelse, for å sitere formann Mao.

Av rent negative ting kan det nevnes at det i begynnelsen av denne perioden var så som så med kontakten mellom NFIF og DNM. Dette fikk også følger for forholdet mellom forbundets trener(e) på maraton/langdistanse og de aktive.

Den dårlige kontakten gjorde det heller ikke lettere å få forståelse for å arrangere de nasjonale mesterskapene på 25 km og maraton som "åpne", dvs. at alle som ville kunne delta. Forbundet var engstelig for at deltagelsen da ville bli så stpr at det ville bli vanskelig å arrangere mesterskapene rent teknisk. NFIF var også på dette området tilbakeholdene når det gjaldt å få satt nye ideer ut i praksis. Også i dette tilfelle viste DNM seg som en "pressgruppe" - en rolle klubben har hatt både før og etter.

 

1978 Trondheim

EINAR WEIDEMANN
Bjørn lund
Kjell-Åge Gottvassli
Alf Neuenkirchen
Tom Myran

1979 Trondheim

EINAR WEIDEMANN
Bjørn lund
Per Børø
Alf Neuenkirchen
Tom Myran

1980 Trondheim

EINAR WEIDEMANN
Bjørn lund
Per Børø
Alf Neuenkirchen
Tom Myran

 

Trondheims-epoken nr.2 1977-1980

Da denne perioden av maratonklubbens liv tok til, hadde ordningen med egen seksjonsleder for maraton i forbundet vært i virksomhet i ca. 1 år. Denne kom istand bl.a. for om mulig å styrke maratonløpingens anseelse, dvs. hjelpe frem talenter som hadde anledning og vilje til å satse på topp-plan. Dette kom til uttrykk ved at en ville forsøke å gjøre det mulig for flere å delta i internasjonale storkonkurranser.

I ettertid skal det likevel ikke stikkes under en stol at det hendte at forbundet fikk invitasjoner til maratonmønstringer fra det store utland der det var meningen at arrangøren skulle dekke reise- og boutgiftene for et visst antall løpere, uten at forbundet gjorde noe for å formidle invitasjonene videre! M.a.o. var det invitasjoner til attraktive konkurranser i utlandet som gikk rett i NFIF´s skrivebordsskuff og ble liggende der. Dette var ting som selvsagt skapte en del harme blant konkurransesugne løpere.

Seksjonslederordningen slo positivt ut m.h.t. å få istand elitesamlinger i maraton: Den første avholdt i februar 1977. Dette hadde mye å si for at de beste av våre løpere fikk anledning til å komme sammen oftere og drøfte felles problemer og utveksle erfaringer. Dette hadde uten tvil mye å si for den allmenne nivåhevningen i toppskiktet. Fra nå av var det ikke lenger noen sensasjon hver gang en nordmann løp under 2.20 på maraton. Seksjonslederordningen betydde også at forbindelsen mellom forbundet og maratonklubben ble mindre tilfeldig enn før. I kildene blir dette kommentert med at DNM endelig hadde fått "innpass" i NFIF.

Men ikke bare på eliteplanet viste det seg å skje gledelige ting: I løpet av 1978 kom medlemstallet opp i nesten 900. Året før hadde dette vært rundt 500. Organisatorisk hadde det funnet sted en liten "revolusjon". Årsaken til ekspansjonen var trolig at kontaktpersonene rundt om i landet hadde gjort en solid innsats - ikke minst under maratonturer til utlandet, der det viste seg lett å verve nye medlemmer. Samme virkning hadde nok den allment stigende interessen for mosjonsløp/lengre landeveisløp. Vi fornærmer forhåpentligvis ingen når vi med dette antyder at det blant joggere og trimmere må ha blitt sett på som en statushevning å kunne bryske seg med DNM-medlemsskap. I begynnelsen av 2. Trondheimsepoke hadde også den organiserte bedriftsidretten fått et utrolig oppsving. Dette medførte ikke bare at flere og flere deltok i konkurranser, men også at de beste utøverne ble bedre og bedre. Noen ble til og med så gode at de faktisk var fullt på høyde med - og av og til bedre - enn de beste aktive på kretsplan. Dette skapte et klima av konkurransementalitet der det ble stadig viktigere å vinne.

Innen DNM så man på denne utviklingen med stor uro, særlig når det dukket opp "fantomer" blant bedriftsidrettsfolk som skrøt av at de trente 10-12 økter i uka - eller mer! I DNM-kretser tok man derfor initiativ for å få diskutert dette problemet, noe som viser at klubbens folk var interessert i å drive holdningsskapende virksomhet. Av konstruktive forslag kan det nevnes at man fra maratonklubbens side luftet tanken om å innføre mosjonsklasse i stedet for bedriftskalsse i de tilfellene der den aktuelle stevnearrangøren var tilsluttet NFIF.

Mot slutten av 70-tallet viste DNM seg også som et ypperlig formidlingsledd for deltakere som ville være med i store løp i utlandet (for eksempel Athen og New York), dvs. at en gjennom klubben kunne etablere kontakt med likesinnede for å få istand charter/gruppereiser. Reiser til løp i store utenlandske metropoler gjorde det utvilsomt lettere å holde på med asfalt-gamping i "gamle furet værbitt". Vi kan også si det slik at folk som ellers aldri ville ha deltatt i store internasjonale konkurranser, fikk her et tilbud.

Større norsk deltakelse i internasjonale løp ble det også etter hvert på kvinnesiden. Norge ble med ett å anse som en av "stormaktene" i kvinne-maraton, ikke minst takket være Grete Waitz og Ingrid Christensen (nå Kristiansen). Det er selvsagt vanskelig å peke på noen direkte, positiv innflytelse fra DNM´s side på dette faktum, men det må likevel kunne sies at klubben utgjorde en allmenn påvirkningsfaktor som fikk flere og flere kvinner til å bli like tøffe som gutta…Derfor kan vi si at DNM i høyeste grad var med på å avlive myten om at kvinner ikke var skikket til å gjennomføre lengre løp.

I 1980 gikk det første offisielle NM for kvinner av stabelen. Det er rimelig å hevde at det store gjennombrudd for maratonsporten kom i siste halvdel av 70-årene. Dette gjelder både i bredde og i topp.

 

1981 Tromsø

EIGILL FARETH
Roar Flydal
Karl-Wilhelm Sirkka
Gjertrud Sandåker
Kjell-Åge Gotvassli

 

1982 Tromsø

KARL-WILHELM SIRKKA
Roar Flydal
Otto Erdahl
Gjertrud Sandåker
Kjell-Åge Gotvassli

 

Tromsø-epoken 1980-1982

Det var således en landsomfattende klubb i fremgang som ble overtatt av Tromsø høsten 1980. Denne epoken kan karakteriseres som en konsolidering av stoda. Dette gjelder så vel medlemsutvikling, opprettholdelse/utviding av kontaktnettet, økonomien, KONDIS og det rent sportslige. Det ser ut til - all asfaltpsykose til tross - at det innen klubben er utviklet en klar forståelse for hva maraton og landeveisløping bør være, eller i det minste hva det ikke bør være. Dersom klubben fortsatt skal være en fritidssyssel for en håndfull styremedlemmer, bør man unngå å bli så stor at styrets jobb blir uoverkommelig. DNM vil ikke kunne klare å svelge hele joggebølgen i sitt gap - det vil kunne føre til fordøyelsesbesvær. DNM bør først og fremst arbeide som maraton-klubb, og gå inn for at friidrettsøvelsen maraton og andre landeveisløp skal få en positiv utvikling i Norge. NFIF må fortsatt være vår viktigste samarbeidspartner. Dette var noen av de ledesnorer som Tromsø-styret arbeidet etter.

Man la opp til et ryddigere medlemsarkiv - i 1981 forsvant 295 ikkebetalere i det som senere er blitt kalt "Flydal-massakrene". Samme år kunne man imidlertid glede seg over 290 nyinnmeldte. Og året etter fikk DNM en netto tilgang på 262. Kontaktmennene ble omdøpt til DNMkontakter. Det skjedde i site liten før Ingvild Lein mønstret på som første kvinnelige kontaktperson. DNM hadde mange aktive kontakter som samarbeidet godt med styret. I 1981 kom det til 145 nye DNM-kontakter.

 

1983 Hønefoss

FREDRIK ROGNSKOG
Liss Lundberg Bakke
Jan Erik Viholmen
Sven A.Arntzen
Fred Harald Nilsen

1984 Hønefoss

FREDRIK ROGNSKOG
Jan O. Mathisen
Åsmund Sevaldrud
Thorleif gravdahlø
Kenneth Evanger
Ole Engmoen
Fred Harald Nilsen

1985 Hønefoss

FREDRIK ROGNSKOG
Jan O. Mathisen
Åsmund Sevaldrud
Thorleif gravdahlø
Kenneth Evanger
Ole Engmoen
Fred Harald Nilsen

1986 Trysil

FREDRIK ROGNSKOG
Kenneth Evanger
Thorleif Gravdahl
Oddrun M. Hovsengen
Henning Høgheim
Grethe Høverstad
Rolf G. Kaspersen
Trygve Narvesen
Henrik Smalberget
Per Lind

1987 Dal

HENNING HØGHEIM
Kenneth Evanger
Grethe Høverstad
Rolf G. Kaspersen
Per Lind

 

 

Hønefoss-Trysil-Dal-epoken 1983-1987

Deler av perioden har vært karakterisert ved god medlemsverving gjennom aktive stands ved en rekke løpsarrangementer. Økonomien har svingt fra god til dårlig, for deretter å ta seg opp igjen. Man har opplevd store maratonprestasjoner ved Gretes verdensmesterskap og Stig Roar Husbys 10.plass under VM i Helsingfors i 1983. I 1984 kom OL med 2. Og 4. Plass til Grete og Ingrid.

Men det dukket også opp ting som ikke ga grunn til å smile. "Joggeavgiften" må her nevnes. Man må også spekulere på om NFIF gjennom opprettelsen av Runners Club, og reklamering med at RC skulle stå som enedistributør av startlisenser for løp i utlandet, ønsket å ta innersvingen på DNM. DNM tok imot utfordringen, og det kom en beklagelse fra NFIF.

Like fullt: det hele viste at DNM kan bli et lett bytte for storarrangører, reiseselskaper og utstyrsfabrikanter. Av DNM´s daværende nestleder, Henning Høgheim, ble det i KONDIS fastslått at: I de senere år har ikke DNM maktet å markere sin rettmessige plass som fagorganisasjon. Joggebølgen har også ført med seg eksterne personer og ideer som ikke er forankret godt nok i "DNM-sjela". Som en konsekvens av dette ble det skissert en strukturplan som i større grad skal få DNM ut på banen igjen. DNM er nå iferd med å utbygge kontaktpersonnettet til å bli et utvalg i hver friidrettskrets. Klubbens vedtekter er revidert. DNM har fått kontorlokaler i tilknytning til Oslo Maraton/Bislettalliansen midt i Oslo sentrum. Det arbeides med avtaler med maratonarrangører og redusert startkontigent for DNM-medlemmer. Nye statuetter for 10 fullførte maraton er klare. I styremøte i juni 1987 ble det bestemt å tilsette Hans Aksel Graarud som generalsekretær på deltid, foreløpig med virkning fram til landsmøtet.

 

1988 Oslo

HENNING HØGHEIM
Leif Sommer
Anne_Marie Frydenlund
Ketil Moen
Grete Høverstad
Kjell Berggren/Hans Aksel Graaarud

1989 Oslo

LEIF SOMMER
Ketil Moen
Hans Erik Loftesnes
Kari Gro Nannestad
Aslak Eliassen
Hans Aksel Graarud/Kjell Vigestad

1990 Oslo

KETIL MOEN
Frode Høivik
Bjørn Ellefsen
Fred Harald Nilssen
Ola Skildheim
Kjell Vigestad

1991 Oslo

KETIL MOEN
Frode Høivik
Viktor Larsen
Tove Alm
Arne Søberg
Kjell Vigestad

1992 Oslo

KETIL MOEN
Tove Alm
Viktor Larsen
Ole Jonny Sørensen
Bjørn Gjerde
Kjell Vigestad

 

Oslo-epoken 1988 -1992

I 1987 syntes Fredrik Rognskog han hadde sittet lenge nok som formann i DNM, og fire år på rad er det faktisk ingen andre som har hatt formannsvervet. Fredrik forsøkte iherdig å få lagt det nye styret ut av Oslo-området, og både Fredrikstad og Mandal/Kristiansand var aktuelle steder. Men det viste seg å bli for vanskelig for DNMs medlemmer på disse stedene å stable et funksjonsdyktig styre på beina. Tross alt bør det være et visst medlemsgrunnlag tilstede i et område før man kan ta på seg styrefunksjonen og redaksjonen for Kondis.

Det endte med at Fredrik måtte ty til en av veteranene i DNM, Henning Høgheim, som hadde vært formann i en periode ti år tidligere. Han tok på seg jobben, og reddet vel klubben fra en alvorlig krise. Samtlige av styremedlemmene til Fredrik fortsatte under Henning det første året, og det var nok en stor fordel. Det andre året, 1988, skjedde det en fornyelse av styret - uten at det lå noen som helst dramatikk i det - samtlige hadde sittet i to år.

Det ble også skiftet redaktør i samme slengen, noe som vel først og fremst hadde sammenheng med at Kondis skulle legges om ganske radikalt. Et av styremedlemmene i denne perioden var Ketil Moen, som seinere skulle overta som formann. Men først hadde vi et år med Leif Sommer, som nok ikke hadde tenkt seg at formannsvervet skulle bli så arbeidskrevende som det ble. Blant annet måtte han ut på markedet og finne en ny redaktør, da daværende redaktør plutselig måtte reise nordover.

Til alt hell fikk Leif tak i Kjell Vigestad, og dermed kan en vel trygt si at en til dels urolig periode i DNMs historie ble avsluttet, og klubben trådte inn i en ny fase. Det var heller ikke til å undres over at Leif trakk seg som formann, til tross for sterke anmodninger om å fortsette, men det er jo grenser for hva man synes man kan ta på seg av arbeidsoppgaver på fritidsbasis.

Både Leif og Henning hadde gjort en kjempejobb i denne perioden, og hadde vel egentlig lagt det nødvendige grunnlaget for den utviklingen som kom i årene etter.

I 1990 ble Ketil Moen valgt til formann, og sammen med redaktør og daglig leder, Kjell Vigestad, har han stått i spissen for en veldig utvikling for maratonklubben, ikke minst hva medlemstallet angår. Fra ca. 1800 medlemmer i 86/87 er vi nå oppe i rundt 7000, og uten forkleinelse for verken formann eller styre, er det vel ikke altfor vågalt å hevde at denne enorme økningen i medlemstallet først og fremst er et resultat av Kjell Vigestads initiativ og innsats?

Men for all del, han har hele tiden hatt et styre i ryggen som har trukket opp linjene og støttet ham fullt ut, og DNM har i tillegg en rekke kontaktpersoner ute i distiktene som gjør en fantastisk jobb, uten at jeg skal gå inn på konkrete navn.

Jeg var selv med i redaksjonen av Kondis fra 1983 og redaktør fra 86 til 88 og syntes den gangen vi laget et virkelig godt medlemsblad. Også i dag synes jeg det Kondis jeg var med på å lage, virkelig var bra, sett med den tidens øyne og ut i fra de forventningene medlemmene hadde. Men når jeg nå sammenligner åtti-åras Kondis med dagens utgave av bladet, er det ikke fritt for at jeg må trekke litt på smilebåndet, i all gemyttlighet. Fra å være et trivelig klubborgan i en trivelig klubb av maratonentusiaster, er Kondis i dag langt på vei et profesjonelt løpertidsskrift/medlemsblad for en på mange felt meget godt fungerende serviceorganisasjon for både aktive langdistanseløpere og andre løpsinteresserte.

Jeg synes Kondis har greid å bevare mye av det "gamle, gode" - hva nå det egentlig måtte være - men på et langt høyere faglig nivå. Redaktør Kjell, som også gjør jobben som kontorsjef og organisasjonssekretær i tillegg, har vært en drivkraft i den utviklingen DNM har gjennomgått i de siste årene, og i Ketil Moen har han hatt en leder for DNM som både når det gjelder ideutvikling og arbeidsinnsats har lagt forholdene til rette for den enorme ekspansjonen for organisasjonen.

 Copyright©DNL-KONDIS