Så å si daglig løper Ed Whitlock tre timer i strekk rundt og rundt i ei 500 m-sløyfe på en kirkegård utenfor Toronto. Farten er rolig – helt til 80-åringen stiller opp i konkurranser. Da er det bare de sprekeste ungdommene som henger med.
Av Runar Gilberg
Som 73-åring løp Ed Whitlock maraton på 2.54.48. Nå har Ed Whitlock akkurat fylt 80 år, og jeg møter han til intervju dagen før Rotterdam Marathon. Der skal den lettføtte og mentalt meget oppegående kanadieren gjøre et nytt rekordframstøt.
Tida Ed må under for å sette ny rekord i klasse 80-84 år er 3.39.18, satt av australske Robert Horman i 1998.
- Jeg tror at jeg kan løpe under 3.30, men det er mye som kan skje når en løper maraton, forteller Whitlock i foajeen på utøverhotellet i Rotterdam. På britisk vis – han var født og oppvokst i utkanten av London – nipper han til en kopp te mens vi prater.
- Planen er i alle fall å åpne i 5 blank-fart i starten, og så får jeg se om jeg klarer å øke underveis og få til en negativ splitt, forteller han.
- Det er det forresten ikke så ofte jeg har klart. Bare 2.54-løpet har vel vært i den kategorien. Det er fort gjort å la seg rive med i starten.
Takler varmen
Sist Ed var i Rotterdam og løp var i 2007, det året det var så varmt at løpet ble avbrutt, og de som brukte over 4 timer ikke kom til mål. 76 år gamle Ed klarte seg imidlertid fint og noterte 3.04.54, ei tid som fremdeles er verdensrekord i klasse 75-59 år.
- Vanligvis tåler jeg varmen godt, og sjøl om det går seinere i varmt vær også for meg, så er jeg av dem som taper lite. Med værmeldinger som ikke antyder stort mer enn 15 grader i morgen, tror jeg ikke varmen blir den største utfordringen.
- Hva blir hovedutfordringen da?
- Målet mitt i morgen er det vanlige – å unngå å skjemme meg ut. Hvis jeg ikke setter rekord, og enda verre, ikke kommer til mål, vil det oppleves som et nederlag, sier Ed og bedyrer likevel at han ikke er en veldig konkurransefiksert person.
- I spurtdueller mann mot mann er jeg den som bruker å resignere.
- Men hvis målet er å unngå å skjemme deg ut, hva er det som gjør at du likevel stiller opp i konkurranser, år etter år, tiår etter tiår?
- For å oppnå noe, må en risikere noe, også å tabbe seg ut. Drivkraften min er å prestere – så godt som jeg kan.
Skårer over 100 prosent
Og prestert har Ed Whitlock til de grader gjort. Av mange blir han regna som verdens beste veteranløper. 2.54-tida hans som 73-åring gir en skår på 100,37 prosent av verdensrekordnivå ifølge de tabellene Kondis bruker når årets norske veteranløper kåres.
Norges store ener de seinere åra, Jorunn Rekkedal, skåra til sammenlikning 96,86 prosent da hun i fjor, 49 år gammel, løp 10 km på 35.06. Vi var henrykte da Hans Rostad under Oslo Maraton sist høst satte ny norsk rekord i 80-84-årsklassen med 4.17.42. Nå skal like gamle Ed ut å jakte på ei tid som er 50 minutter bedre.
Hva er det så som gjør at noen kan prestere på et så høyt nivå også etter at de åtte første tiårene er unnagjort?
Ed Whitlock har noen karakteristika som går igjen hos mange gode veteranløper. Han var aktiv og drev med konkurranseløping i tenåra.
- Sammenlikna med de som var gode den gangen, var jeg ganske konkurransedyktig. Jeg kniva med Gordon Pirie og klarte å slå han i terrengløp, til og med på hans egen heimebane. Men Chris Chataway klarte jeg aldri å slå, sier Ed og sender tankene over 60 år tilbake.
For de som ikke vet hvem Pirie og Chataway var, kan det opplyses at Gordon Pirie satte hele fem verdensrekorder og tok OL-sølv på 5000 m i 1956. Pirie ville også vært 80 år i år, men døde av magekreft i 1991.
Like gamle Chris Cataway var en av fartsholderne da Roger Bannister løp sin berømte mile under 4 minutter i 1954. Samme år vant Chris gull på 3 miles i Samveldelekene og sølv på 5000 meteren i EM. Det hører også med til historien at Chris Chataway – i likhet med Ed Whitlock – har levert store prestasjoner som veteranløper. Så seint som i fjor høst, 79 år gammel, løp han halvmaraton på 1.51.09. Det gir en snittfart på 5.09 per km. Nå skal Ed Whitlock ut og løpe dobbelt så langt og helst på en km-tid godt under 5 blank.
Men i motsetning til Pirie og Chataway – og i likhet med veldig mange sterke veteranløpere – hadde ikke Ed Whitlock noen særlig seniorkarriere.
- Da jeg begynte på universitetet stagnerte jeg. Hva jeg kunne gjort med bedre veiledning, vil jeg aldri finne ut, men jeg tror talentet var til stede.
- Dersom du hadde vært 25 år nå og visst like mye om trening som det du gjør i dag, tror du at du kunne konkurrert med de kenyanerne og etiopierne som stiller til start i elitefeltet i morgen?
- Ja, det tror jeg. Selvsagt er det noe som er langt lettere å si enn å gjøre, men det lar seg heller ikke bevise at jeg tar feil, smiler gentlemanen som opp gjennom årene har lært mye om trening, og som også mer enn én gang har latt beina tale.
4 x 1500 m stafett
Men fra han var tidlig i 20-åra til han passerte 40, løp han ikke. Jobben som gruveingeniør førte han over Atlanterhavet til Canada. Det ble kone og to barn. Og på en måte var det konas skyld at han tok opp igjen løpinga. Da skoleklassen til den ene sønnen hadde idrettsdag, fikk hun høre at den lokale idrettsklubben mangla trener, og siden hun visste at Ed hadde løpt, verva hun han som ”frivillig”. Men da Ed pliktskyldig møtte opp til neste trening, var det likevel ikke noe behov for han som trener. ”Ja ja,” tenkte Ed, ”når jeg først er her, kan jeg like gjerne løpe noen runder”.
Og følelsen var ikke så ille, sjøl om ungdommene så rart på den joggende gamlingen på 40-år. Det var ikke så vanlig at godt voksne løp på den tida.
Til en stafett over 4 x 1500 m ikke lenge etterpå ble en av klubbens løpere skada, og Ed fikk på kort varsel spørsmål om å steppe inn. Han takka ja og løp på 4.40. Det var bedre enn forventa, og konkurranselysten var med ett vakt til live igjen.
- I klubben ble det drevet mest med mellomdistanseløping, og jeg var den eneste som ikke var student, forteller Ed som hang bra med ungdommen. Persen på 1500 m – 4.02,5 – satte han 44 år gammel.
I denne perioden deltok Whitlock også i internasjonale veteranmesterskap, og under VM i Gøteborg i 1977 stilte han opp på en rekke distanser. På 800 meteren ble det 1.59,9 og bronse. Vinneren var Trondheimskaren Johan Petter Hesselberg som løp to sekunder fortere.
- Du må hilse så mye til herr Hesselberg dersom du skulle treffe han. Jeg var veldig imponert over løpinga hans i Gøteborg, skriver Ed i et e-brev han sender meg før vi møtes. Bilde av pallen fra VM-løpet for 34 år siden følger vedlagt.
Om Hesselberg kan det anføres at han konkurrerte til han nærmet seg 60 år, og fremdeles har han den norske rekorden på både 400 m og 800 m i både klasse 45-49 år (52,1 – 1.57,9) og 50-54 år (53,7 – 2.01,3).
”Av en eller annen grunn hadde 14-åringen fått for seg at han ville løpe maraton, og han spurte om vi ikke kunne løpe i lag.
Det gjorde vi og kom i mål på 3.09,
noe som fremdeles – inntil i morgen – er min sakteste maraton.”
Akillesskader gjorde imidlertid at Ed Whitlock gradvis trappa ned mellomdistansesatsinga. Rolig mengdetrening fungerte bedre for hælene enn raske piggskodrag, og Ed hadde på denne tiden allerede løpt sin første maraton – etter initiativ fra den ene av sine to sønner.
- Av en eller annen grunn hadde 14-åringen fått for seg at han ville løpe maraton, og han spurte om vi ikke kunne løpe i lag. Det gjorde vi og kom i mål på 3.09, noe som fremdeles – inntil i morgen – er min sakteste maraton.
Eds raskeste maratonløp kom da han var 48 år.
- Da hadde jeg forberedt meg ganske bra i seks måneder, og tida ble 2.31.23.
Første 70-åring under 3 timer
I 50-åra hadde Ed Whitlock en periode med mindre trening og konkurranser. Men han holdt seg i gang, og da han kom et stykke opp i 60-åra begynte et nytt mål å utkrystallisere seg – å bli den første 70-åring i verden til å løpe maraton under 3 timer. Ingen over 68 år hadde klart den bragden, og Ed følte han hadde en god mulighet til å bli den første.
- Jeg mente det var et nokså snilt mål, og jeg er litt overraska over at jeg fremdeles er den eneste på 69 år eller mer som har klart sub 3-grensa.
Ed Whitlock skulle til gjengjeld klare den med god margin, både års- og tidsmessig. Han lå godt an og løp på 2.51.02 som 68-åring og 2.52.50 som 69-åring, men som 70-åring kom han i mål på feil side – 3.00.23.
- Det var i et lite løp med glissent felt, og jeg fikk det ikke helt til å stemme. Etter det fikk jeg trøbbel med et kne og var borte fra løpinga et års tid. Jeg begynte å tvile på om jeg ville klare målet mitt.
Men som 72-åring kom Ed sterkt tilbake og løp på 2.59.09. Året etter krona han verket med sitt fantasiske 2.54.48-løp, 73 år gammel.
- Det var et bra løp på en god dag, sier han med et av sine mange understatement.
- Hvordan trente du får å oppnå disse tidene som ingen andre på din alder har vært i nærheten av?
- Treninga bestod av daglige, rolige løpeturer på 3 timer. Siden det er mye trafikk og dårlige treningsforhold der jeg bor, løper jeg alle turene inne på en kirkegård. Løypa er en asfaltert runde på ca. 500 m, men jeg teller ikke runder og vet ikke hvor langt jeg har løpt når de 3 timene er omme, forteller han. Estimerer vi likevel farten hans til 6 minutter på kilometeren, kommer vi opp i den pene sum av 210 km i uka.
Turene foregår uten inntak av mat eller drikke.
- Når jeg løper så rolig, svetter jeg ikke så mye at jeg har noe behov for drikke. Men i maratonløp, der intensiteten er en annen, inntar jeg både væske og kanskje en gel.
”Treninga bestod av daglige, rolige løpeturer på 3 timer. S
iden det er mye trafikk og dårlige treningsforhold der jeg bor,
løper jeg alle turene inne på en kirkegård.”
Men sjøl om Ed er en typisk representant for mengetreningen, så får han noe fartstrening gjennom konkurransene. Siste halvåret før 2.54-løpet deltok han i ikke mindre enn 15 løp på distanser mellom 5 og 15 km.
- Foran viktige konkurranser reduserer jeg lengden på turene noe, og av og til legger jeg inn 20 minutter i noe høyere fart i stedet.
Den kjedelige biten
Og det er konkurransene som driver Ed Whitlock.
- Hvis jeg ikke kunne konkurrere, ville jeg nok ikke dratt ut og løpt for helsas skyld. Treninga er den kjedelige biten, en byrde som jeg kan holde ut. I de periodene jeg har vært skada og ikke har fått løpt, er det ikke treningsturene jeg har savna, men det å konkurrere. Jeg er god til å sløse bort tida, så det er ikke noe problem å få tida til å gå sjøl om jeg ikke trener.
- På hvilken måte får du den til å gå?
- Foran PC-en – det er en rekke nettsider jeg må sjekke. Løpenettsteder, og så handler jeg online i aksjemarkedet. Så det gjelder å være pålogga når det åpner. Jeg vil karakterisere meg som en konservativ aksjehandler, og samla sett, over de siste 20-30 åra, har investeringene vært lønnsomme.
Også her aner vi et understatement. Ed er en luring som ikke så lett lar seg lure. Han gjør ting på sin egen måte. Fjerner mellomsåle fra hælen på skoen. Krangler litt med de som bygger et nytt krematorium og har stengt favorittrunden hans på kirkegården.
- Jeg er god venn med de faste arbeiderne på kirkegården, men ikke med disse bygningsfolka.
Han er sin egen trener. Nekter å la seg sponse.
- Jeg har fått noen tilbud, men takker nei. Vil ikke miste friheten. Alle pengene i idretten ødelegger mye, for eksempel ved at folk blir frista til å bruke doping. For meg går grensa ved å få dekt reiseutgifter når jeg holder foredrag eller blir invitert til spesielle konkurranser. Uansett er det mye mer å hente i aksjemarkedet, humrer han.
Staheten fikk han også vist da han for tre år siden ble diagnostisert med artrose i det ene kneet.
- Legen hevda at jeg aldri ville kunne løpe mer, men siden jeg hadde hatt noe lignende i det andre kneet tidligere, mente jeg det kunne være mulig å trene det opp. Sjøl om jeg enda ikke har kommet opp i riktig full dose – jeg unngår å løpe tre timer mer enn tre dager på rad – så viser det at en ikke alltid skal lytte til autoritetene. Jeg tror dessuten at artrosen i knærne mine ikke er et resultat av løpinga, men av aldringa.
Sjøl verdens sprekeste 80-åring kan altså merke alderen. Dagen etter står han på startstreken i Rotterdam Marathon, i sin flotte kanadiske landslagsdrakt. Ed er lettføtt og gjør det han hadde tenkt han ikke skulle gjøre – å la seg rive med i starten. 10 km blir passert på 46.39 og halvmaraton på 1.39.50. Sjøl om det går noe seinere mot slutten, klarer han 3.30-målet med god margin. 3.25.43 er ny verdensrekord med 14 minutter. Av de 7377 som fullførte, var Ed nummer 1249.
Optimistisk
- Jeg var fornøyd med tida, som var litt bedre enn målet. Det jeg ikke er fornøyd med, er måten jeg løp på. Det gikk for fort i starten, og så visna jeg vekk mot slutten – motsatt av det jeg hadde planlagt, forteller Ed da vi har kontakt et par uker etter løpet.
- Heldigvis gav ikke kneet mitt meg noe trøbbel underveis, og det kjennes også bra ut nå etterpå. Jeg har imidlertid ikke løpt på det ennå da den forkjølelsen jeg hadde før løpet, blusset opp igjen et par dager etter løpet. Ennå har den ikke forsvunnet helt, men jeg er mye bedre og optimistisk med tanke på sommersesongen.
Det blir spennende å følge den usedvanlig spenstige 80-åringen videre. Planen hans er å gjøre et nytt maratonforsøk i Toronto til høsten, og før den tid tenker han å løpe 5000 og 10.000 m i veteran-VM som går i Sacramento i USA i juli.
Og for å komme i rekordform må det stadig nye 3-timersturer til, rundt og rundt på gravgården noen kvartaler fra leiligheten han deler med kona Brenda.
For form er ferskvare, ikke minst når en er i gang med sitt niende tiår her på jorda.
Ed Whitlock løper inn til ny verdensrekord i klasse 80-84 år under Rotterdam Marathon i 2011. (Foto: Ramina Ameneiro)
