Med tre gull, en sølv og en bronsemedalje som resultat er et fantastisk europamesterskap i friidrett over. Kondis dekket mesterskapet med 21 reportasjer fra mellom- og langdistanseløpene.
Undertegnede var fotograf for Kondis og tok totalt 13 651 bilder den uka mesterskapet pågikk. Her følger en personlig beretning om livet «bakom kameraet».
Tildelt presseakkreditering
Europamesterskapene i friidrett arrangeres hvert andre år, og årets arrangement i Berlin var undertegnedes femte EM på rad som utsendt reporter/fotograf for Kondis. Det første var i Barcelona i 2010. Deretter fulgte Helsinki, Zurich, Amsterdam – og nå i år altså Berlin.
Til internasjonale mesterskap får hver nasjon tildelt et visst antall presseakkrediteringer, skrivende journalister og fotografer. Disse fordeles videre gjennom det nasjonale forbundet for sportsjournalister til de medlemmene som har søkt om akkreditering. Anslagsvis var det totalt et par hundre fotografer akkreditert til årets EM, hvorav undertegnede altså var en av disse.
Fotografene fordeles i to «kategorier». Noen ytterst få fotografer får tilgang til «indre bane» og kan dermed bevege seg langs og på gressmatta på stadion. Dette gjelder i hovedsak de største, internasjonale fotobyråene, men ingen norske fotografer hadde denne tilgangen i år. Alle øvrige fotografer får «ytre bane» og har dermed tilgang til avsatte fotoplasser på, eller rett nedenfor, publikumstribunene.
Øyeblikkene som må foreviges
Som på så mange andre områder her i livet, så gjelder prinsippet om «førstemann-til-mølla» også blant fotografene når det gjelder å sikre seg de beste plassene. Jeg vil likevel ikke si at det er direkte kamp om plassene. Har man for spisse albuer, blir man ikke gammel i bransjen. Men det kan være lurt å få oversikt og sikre seg en god fotoposisjon i god tid før de øvelsene man prioriterer høyest. Og har man først fått en god fotoposisjon, er det fristende å forbli på den plassen resten av kvelden. På den annen side, så kan bildene fort bli litt for like, og dermed kjedelige med lite variasjon, om man står på samme plassen over for lang tid.
På løpsøvelsene er naturligvis de mest populære plassene rett foran målstreken. Fra denne posisjonen får man med seg oppløpet og målpasseringen med utøvernes påfølgende jubelscener - eller skuffelser.
Her ligger det et stort press på fotografen når det gjelder å forevige øyeblikkene. Dette er øyeblikk som aldri kommer tilbake. Vi snakker om ting som skjer på brøkdelen av et sekund. Desto større begivenhet, desto viktigere å forevige – med tilhørende stort press. Det er også her belønningen ligger: det gir en god følelse å gå hjem fra stadion og vite at man har sikret seg bilder av historiske idrettsbegivenheter.
Årets mesterskap var sånn sett et virkelig høydepunkt, og som friidrettsentusiast kan det til tider, som beskrevet i meldingen innledningsvis, være utfordrende å kontrollere følelser og entusiasme nok til at man klarer å holde kameraet rolig og konsentrere seg om fotograferingen.
Mister oversikten
En annen utfordring er at man som fotograf ser storparten av mesterskapet med kun ett øye – gjennom et teleobjektiv. Når man samtidig til enhver tid må konsentrere seg om å ta de beste bildene, er det fort gjort å miste oversikten. Sett fra en fotoposisjon rett i front mot målstreken, kan det i et jevnt løp også være vanskelig å se hvem som krysser målstreken først. Som fotograf bør man følge med på utøverens spontane reaksjoner når resultatene kommer opp på storskjerm på stadion, framfor selv å følge med på hva resultatet ble.
Den unike stemningen, som til tider får nakkehårene til å reise seg, må man være på stadion for å oppleve. Men den beste oversikten over alt som skjer har man fra tilskuerplass – eller gjennom tv-sendingene. Uka etter mesterskapet har jeg derfor brukt en del tid på å se «favorittøvelsene» i opptak på tv. Utover dette har det denne uka gått med en del tid til å ta igjen tapt søvn. Med «dobbelt arbeidsuke» under mesterskapet, i tillegg til å prøve å få inn litt trening selv også, ble søvn en nedprioritert aktivitet. Men det var verdt det.
Presseteltet under EM i Berlin. Til tider også omtalt som "drivhuset". De første dagene under mesterskapet var temperaturen utendørs over 30 grader. Når aircondition i presseltelter i tillegg var ute av drift, ble temperaturen midt på dagen så høy at alt elektronisk utstyr bokstavelig talt ble kokende. Kortleseren, for overføring av bilder fra minnekort til datamaskin, ble så varm at den sluttet å fungere. Senere i mesterskapet gikk utetemperaturen ned, men samtidig hang aircondition i presseteltet seg opp slik at vi på kveldene måtte sitte med jakker og lue. Det er viktig å være tilpasningsdyktig. (Foto: Bjørn Johannessen)
Prestasjonene til familien Ingebrigtsen har stått sentralt gjennom de fire siste europamesterskapene. Helt fra Henrik tok gull på 1500 m i 2012, Filip i 2016, og til Jakob nå gjorde det samme i år. Med sølv på 5000 m i år har Henrik dessuten klart kunststykket å ta medalje i fire EM på rad. (Foto: Bjørn Johannessen)
