Emil Wiig er et av de norske stortalentene i langrenn som trener allsidig gjennom året, særlig i barmarksesongen. Han går andre året på Wang Toppidrett og bruker sommerhalvåret til å pushe litt grenser i gateløp, triatlon og sykkelritt. Birkebeinertrippelen er i år ett av de store målene og før det avsluttende Birkebeinerrittet ligger han på andreplass i sin klasse.
Vi spurte hvordan han legger opp treningen gjennom sesongen og tilpasser den for å yte litt ekstra i birken-arrangementene.
Vi synes han svarte så bra at vi her gjengir hans egne ord. Forhåpentligvis kommer vi tilbake med en oppsummering av trippelen fra Emil etter rittet.
Av Kenneth Harlem
Mine tanker om birkebeinertrippelen, hvordan jeg kombinerer langrennsatsingen min med birkebeiner-trippelen, og hvilke tanker jeg gjør meg foran hver birkenøvelse.
På slutten av langrennssesongen bestemte jeg og noen kompiser oss for å prøve full distanse i Birkebeinerrennet for første gang. Da jeg allerede hadde planlagt å være med på løpet, ble det også fristende å prøve seg på sykkelen og ta trippelen. Her vil som kjent sammenlagttiden fra de tre ulike konkurransene være avgjørende for hvem som vinner. I og med at øvelsene går igjennom hele året, er det veldig motiverende for treningene i barmarksesongen.
Birkebeinerrennet på 54 km
På vinteren er det norgescupen og NM som er hovedmålene. Før Birkebeinerrennet hadde jeg derfor allerede gått en del konkurranser og blitt varm i trøya. Siden treningsmengdene er mindre på vinterstid enn under barmarksesongen, er jeg som regel i grei konkurranseform igjennom hele vinteren. Jeg «toppet» ikke formen inn til Birken, men la inn noen ekstra hviledager uken før rennet. Rennet var tøffere enn jeg hadde forventet og jeg kan vel si at jeg gikk på en liten smell opp til Midtfjellet.
Husker at jeg fikk kjeft av fatter'n i mål for at jeg ikke hadde tatt en eneste gel eller energibar underveis som jeg hadde teipet til sekken. Målet var å komme under 3 timer, men med tanke på at det var mitt første virkelige langløp, må jeg si meg fornøyd med tiden 3:05
Barmark: Fokus på løpesesongen og Birkebeinerløpets 21 km
I april starter løpesesongen for min del ganske brått hvor jeg er med på flere terrengløp og gateløp. Etter vinteren er det mange langrennsløpere som velger å trappe ned treningen og ta noen rolige måneder før man går i gang med opptrening til ny sesong. Dette gjelder også meg, meg jeg velger likevel å gjøre plass til noen fine løp og legger de som hardøkter i treningsplanen. Både gateløp og terrengløp er solide hardøkter der man virkelig får pushet høy puls og melkesyre. Her er det viktig å ikke bli for hissig på grøten. Da det er lett å pådra seg skader og andre vanskeligheter som kan være med på å ødelegge verdifull trening som skal skje utover i sesongen.
Inn i uni er jeg for lengst i gang med den tradisjonelle langrennstreningen og fokuset går mer over på å jobbe med egenskapene jeg ønsker å styrke inn til neste sesong. Rulleskiene blir flittig brukt, og teknikk og styrke er det jeg tenker mest på.
Emil Wiig løper mot mål i Oslo Triatlon hvor han endte på 14. plass av 378 og vant klasse 17-19 år.
I år ble Birkebeinerløpet arrangert 10. juni, og fokuset frem til dette ble mye trening og løping i terrenget. I år prioriterte jeg å være med i flere løpskonkurranser før jeg trappet ned inn mot Birkebeinerløpet. Passet også på å få skikkelig overskudd og var veldig bevisst på å få nok søvn, mat og drikke. Dagen før løp jeg en kort gjennomgang av de første kilometerne, tillegg til noen korte fartsdrag for å «vekke» kroppen.
På selve dagen var jeg i godt slag og endte til slutt på tiden 1:16:50, som jeg er veldig fornøyd med, og plutselig lå jeg på 2. plass i kampen om trippelen.
Emil Wiig på sykkelsetet under Oslo Triatlon
Birkebeinerrittet på 86 km
Utenom et par triatlonkonkurranser har jeg frem til nå kun brukt sykkelen som alternativ trening til den normale treningshverdagen. I og med trippeIen i år og spesielt de siste par månedene, har jeg brukt sykkelen flittigere og merket hvor bra også terrengsykling er i forhold til langrennstrening.
I sommer var familien og jeg på Mallorca som er et paradis for sykkelinteresserte med lange sykkelturer i brutale bakker og rå utforkjøringer. Her måtte jeg selvfølgelig benytte meg av anledningen til å leie sykkel noen dager og fikk flere lange og gode turer med blant annet innlagt testløp opp legendariske Sa Calobra som et høydepunkt.
Siden jeg er relativt fersk på sykkelsetet er det viktig å ha prøvd seg i ett ritt før man gir seg ut på de harde 86 km fra Rena til Lillehammer. Derfor ble jeg med på årets utgave av Grenserittet, som jeg har hørt at minner mye om anstrengelsene man møter i Birkebeinerrittet.
Grenserittet ble en brutal kraftanstrengelse, men ga meg mye nyttig erfaring som kan vise seg å bli verdifullt i Birken. Spesielt hva angår forberedelse til ritt, porsjonering i felt, og hvor viktig det er å ta til seg tilstrekkelig med næring underveis. Jeg tror også dette er noe jeg kan bruke inn i mot langrenn.
I skrivende stund er det to uker til jeg stiller til start med terrengsykkelen på Rena. Denne perioden vil jeg bruke til å intensivere fokuset på sykkelen og formtopping utenom at det går for mye ut over fokuset på langrennstreningen. Det vil si at jeg kommer til å gjennomføre et par motbakkeintervaller på sykkelsetet, samt noen lengre turer. De siste dagene vil jeg bruke på å skape overskudd, slik at jeg forhåpentligvis kommer helskinnet igjennom.
Ønsk meg lykke til!
