Vignett-kondiskommentaren.jpg


«Da jeg startet å løpe maraton, tenkte jeg ikke over hvor viktig det var å få lov til å være med selv om en løp sakte.»


Denne makstida oppleves som grensa for å fortsatt få være en del av løpefamilien. Nå står de i fare for å bli stengt ut.

I jule-nummeret av Kondis har vi fått et leserinnlegg fra Henrik Aasbø der han forteller om sin vei inn i løpefamilien. Her kommer han også med en bønn til arrangørene om å få lov til å være med på maratonløp selv om han løper sakte. Ved å delta på maratonløp så opplever han at han fortsatt kan identifisere seg som løper og være en del av familien han har blitt så glad i. 

Romslige makstider?

Da jeg startet å løpe maraton, tenkte jeg ikke over hvor viktig det var å få lov til å være med selv om en løp sakte. Jeg hadde stor forståelse for at arrangøren satte opp makstider for gjennomføringen, og jeg syntes makstidene virket romslige. 

Etter hvert så har jeg forstått at det ikke er så enkelt, og at makstidene kanskje ikke er så romslige likevel. For min egen del så er det for eksempel naturlig for meg å bruke over ett minutt mer på kilometeren på mine rolige løpeturer i år enn det jeg gjorde for litt over et år siden. Et år med vondt kne og en vond hæl har gjort sitt til at formen har blitt vesentlig dårligere. 

Mitt utgangstalent for løpingen, om det går an å kalle noe «et utgangstalent»,  var ikke så ulikt det Henrik beskriver i sitt leserinnlegg. Jeg har aldri vært særlig rask, men jeg var seig og jeg likte å være med. Jeg syntes også det var stas å komme inn i løpemiljøet, treffe mange trivelige mennesker, og å oppleve å bli inkludert selv om jeg overhode ikke var noe løpetalent. Jeg må innrømme at jeg også syntes det var stas innimellom å vinne klassen min i små maratonløp selv om årsaken var at jeg var den eneste som stilte til start i den klassen. Da kjente jeg litt på følelsen av å være litt god, og få være blant dem som fikk premie. 

Selv om jeg løp sakte var det aldri noen fare for at jeg ikke klarte makstida. Jeg trengte ikke å bekymre meg for den selv om jeg løp så seint at jeg aldri klarte å komme lenger opp enn i bestefall til midten av resultatlista i min klasse. 

Hadde jeg derimot stilt til start i dag, så ville jeg kanskje slitt med å komme under en makstid på 6 timer. Iallfall om det i tillegg til de 42 kilometrene også var lagt inn litt høydemeter. 

Maratonløping ikke for alle?

Nå skal det kanskje ikke være slik at maratonløping skal være for alle, men hvorfor skal vi være så gode at vi blir tatt ut om vi ikke klarer å komme under 6 timer?

Selv er jeg 55 år, har løpt siden begynnelsen av 20-åra og vært med på mange maratonløp opp gjennom åra. Hvorfor skal jeg ikke lenger få være med bare fordi jeg har blitt eldre, tyngre eller har vært litt ute av det på grunn av skader i en periode? Selv har jeg både venner og familie utenfor løpemiljøet, men jeg tenker med skrekk og gru på hvordan det hadde vært om løpemiljøet var hele mitt liv, min familie og omgangskrets. 

Jeg synes løpsarrangørene bør gjøre alt hva de kan for å ha så romslige makstider som overhode mulig. Det å få være med bør være for alle så lenge en er fysisk rustet til å gjennomføre. 

Jeg stiller meg 100 prosent bak Henrik Aasbø sin oppfordring: Ikke steng oss ute! La oss få lov til å være med likevel selv om vi løper sakte. 

 

 

Marianne Røhme (55) er daglig leder i Kondis og ansvarlig redaktør for bladet  og nettsiden. Hun er utdannet sivilagronom fra Norges miljø- og biovitenskaplige universitet og journalist fra Høgskolen i Oslo. I tillegg har hun bygd på med økonomi og medielederutdannelse. Hun kommer fra stillingen som ansvarlig redaktør for to tidsskrifter i Tun Media. Marianne er en ivrig kondisjonsutøver. Liker best løping, men er også å finne i skiløypa på vinteren eller på sykkelen om sommeren.