"I gamle dager" er vel i realiteten bare fem år siden da jeg begynte å dele økter digitalt. Det var imidlertid først et par år senere det virkelig tok av da Strava ble tatt i bruk. Jeg vil tro at noen kjenner seg igjen i blogginnlegget "En stavaolikers bekjennelser" som undertegnede skrev under "Sykle til jobbe-aksjonen" sist vår da logging og sporing av alle typer trim nådde nye høyder. Nå må jeg vedgå at ord som segmenter og kudos og utsagn som "Er det ikke på Strava så har det ikke skjedd" har blitt en del av treningshverdagen min.
Det var med en god porsjon selvironi jeg før jul humret meg gjennom Christine Rehn Jensen sitt innlegg på NRKbeta "En stravasiøs ferd". Like interessant var det å lese mange av de 47 kommentarene innlegget fikk. Her spenner synet på oss "stavasiøse" eller "stavaolikere" fra å være sykelige og selvopptatte til systematiske mosjonister som får mer ut av treninga i en travel hverdag. Jeg velger å tro mest på det siste!
Personlig har jeg registrert treningen min siden jeg begynte med systematisk kondisjonstrening for vel 20 år siden - og har stor glede av å se tilbake på notater en gang i blant. Det var vel derfor ikke så rart at jeg lot med fasinere av teknologiens muligheter. Det nye er jo for det første at all registering blir pinlig nøyaktig, og at det er slutt på "å ljuge på seg" km eller tider. Alle har vel en bestefar eller en annen slektning som løp 60 m på sju blank på folkeskolen? Det var nok ikke bare mangelen på elektronisk tidtaking som gjorde at tidene på noen klassiske distanser var så mye bedre før....
Christine Rehn Jensen skriver blant annet at hun har blitt avhengig av å overvåke sin egen frihet og føler at hun ikke har tid til å stoppe opp. Jeg kjenner også på det, men "trikset" mitt er at jeg på alle rolige turer har GPS-klokka på autopause og tar så lange og mange pauser jeg bare vil for å nyte naturen, ta et bilde, slå av en prat eller rett og slett få igjen pusten. Det blir bare ikke logga. Den eneste ulempen med at klokka viser effektiv tid er at tretimers-turen blir tre og en halv og at middagen er kald når jeg endelig er tilbake...
En annen side ved de heldigitale treningsappene som jeg har fundert mer på er delingen med stadig flere følgere gjerne supplert med noen skrytebilder av hvor fantastisk turen var. Som relativt aktiv mosjonist må jeg innrømme at jeg synes at det kan bli "vel mye av det gode" og spør meg selv: Hvorfor gjør jeg dette egentlig? Det er jo bare jeg selv som har direkte utbytte, fysisk og/eller mentalt, av min egen trening.
En sånn tur som det kan være vanskelig å holde "hemmelig"...(Fra Sjusjøen 16.01.17)
Er det for å vise hvor flink jeg er til å trene? For å opplyse andre om muligheter og forhold for å trene? For å spre treningsglede og inspirere andre?
Svaret er sammensatt, men jeg tror det sosiale aspektet er veldig viktig for oss som trener alene. Ved hjelp av Strava får jeg respons eller spørsmål knyttet til treningen jeg har gjennomført på samme måte som jeg hadde vært en del av en treningsgruppe. Så lenge jeg greier å holde delingen i et forum der alle andre har samme interesse, ser jeg ikke noe galt i det. Dessuten har appen ertstattet den gamle kladdeboka jeg begynte å føre treningen min i, så jeg tror det skal bli spennnende å "bla" i den også med tida...
Tidligere publisert på kondis.no: Treningsapper: Ta med deg trener´n på mobilen
Les også ITavisen: Forbrukerrådet slakter treningsapper
