I fjor høst testet vi i bladet Kondis totalt 13 forskjellige GPS-klokker og to mobil-appers nøyaktighet på distansemåling. De utvalgte klokkene var av både nyere og eldre dato.
Hensikten med testen var å finne ut hvor mye vi egentlig kan stole på klokkenes nøyaktighet.
Testens konklusjon
Konklusjonen etter testen i fjor høst var som følger:
«Strekninger som går rett fram i åpent landskap gir best forhold og mest nøyaktige målinger. Men i praksis har man på lengre treningsturer eller i konkurranser aldri så godt tilrettelagte forhold. Både svinger, bygninger og trær er en utfordring for GPS-klokkene og gjør at målingene blir mindre pålitelige. Dette vises både i eksempelet der vi testet klokkene på 2000 m på friidrettsbanen og i de drøye tre kilometer lange rundene rundt Sognsvann. Enda større feilmargin ville det nok blitt i et storbyløp der løypa går i svinger rundt gatehjørner som i tillegg skjermes av høye bygninger, eller i skogsløp på svingete stier og veier med trær på begge sider.
GPS-klokkene fungerer fint til trening og omtrentlige målinger av distanser. Men noe nøyaktig instrument for å kontrollmåle distansen i mosjonsløp er de ikke. Der er det mer nøyaktige målemetoder som gjelder.
Men når det er sagt, så har GPS-klokkene jevnt over blitt mer nøyaktige enn de var for noen år siden. I framtiden kan vi håpe at de blir enda bedre.»
Det kan også føyes til at det under testen der det ble løpt 2000 m på en friidrettsbane ga temmelig stort utslag om klokka ble brukt på venstre eller høyre håndledd. Forskjellen kunne være på nærmere 10 prosent mellom venstre og høyre håndledd, eller nesten 200 m på 2 km. Om dette var tilfeldig eller ikke, vites ikke. Men det viser i alle fall hvor lite som skal til for å få variasjon i målingene.
GPS-klokker og mobil-apper som var med i Kondis-testen i fjor høst. (Foto: Bjørn Johannessen)
Nye observasjoner
I løpet av mai har jeg gjort noen flere tester med ei av GPS-klokkene som var med i testen. Klokka er omtrent to år gammel, men var likevel en av de som klarte seg best i testen i fjor høst.
Det hele startet med at jeg som et artig eksperiment startet GPS-klokka mens jeg klippet gresset rundt huset mitt. En drøy times gressklipping resulterte i – ifølge klokka – at jeg hadde tilbakelagt 2,00 km. Med tanke på den lille hageflekken jeg har, så hørtes ikke det helt troverdig ut. Og i etterkant viste GPS-sporet at jeg hadde vært noen turer over hos mine nærmeste naboer og klippet gresset også. Noe jeg for øvrig tviler sterkt på at jeg var ....
For å teste videre, la jeg klokka på verandaen, startet den og lot den ligge i en time. Resultatet ble at den hadde «tilbakelagt» 180 meter mens den lå helt stille.
Slik så GPS-sporet ut da klokka lå stille på verandaen i en time.
En uke senere var jeg med på en halvtime meditasjon i en park. Også da startet jeg GPS-klokka jeg hadde på håndleddet, og resultatet ble at klokka hadde «vandret» 230 meter rundt i parken mens jeg hele tiden lå stille på ei yogamatte.
30 minutter stilleliggende meditasjon resulterte i dette GPS-sporet - og 230 tilbakelagte meter.
Samme dag, og i samme park, var jeg også med på 45 minutter yoga. Vi var riktig nok i lett bevegelse, men hele tiden innenfor hver vår lille yogamatte. 790 meter ble påstått tilbakelagt distanse, og utifra GPS-sporet så det ut som jeg hadde virret hodeløst rundt i parken.
Disse observasjonene understreker vel egentlig bare konklusjonen som ble gjort etter testen i fjor høst:
«GPS-klokkene fungerer fint til trening og omtrentlige målinger av distanser. Men noe nøyaktig instrument for å kontrollmåle distansen i mosjonsløp er de ikke. Der er det mer nøyaktige målemetoder som gjelder.»
