«Foreldre forteller om barn som nekter å bruke astmasprayen sin før trening, fordi de er redde for å bli mistenkeliggjort. Denne stigmatiseringen er svært uheldig,» skriver Øvrebø og Bahr og prøver å skape skyldfølelse hos den delen av pressen som har tatt jobben med å sette et kritisk søkelys på medisinbruken hos norske toppidrettsutøvere.
Det som heller burde bekymre Olympiatoppens menn er hvilke signaler medisinbruken blant toppene sender til de unge utøverne. I den samme kronikken i Aftenposten forteller de to sjefene at astmamedisin også gis til utøvere som ikke har astma:
«Utøvere uten astmadiagnose kan også oppleve akutte episoder med tilsvarende luftveissymptomer som astmatikere. Dette kan f.eks. skje i forbindelse med luftveisinfeksjoner. Lungefunksjonstester viser da også oftest reduserte verdier. I slike tilfeller kan legen forskrive astmamedisiner.»
Therese Johaug har bekrefta dette, og flere av skisprinterne har fortalt at de har fått astmamedisin etter prologen for å preparere luftveiene til de neste rundene. Altså er astmamedisin blitt brukt for at utøvere med infeksjoner eller irriterte luftveger skal kunne stille til start og prestere i konkurranser.
I min idretts-ABC har det alltid stått at du ikke skal konkurrere dersom du har infeksjon i kroppen. Det kan være farlig og i verste fall føre til hjerteproblemer, trøtthetssyndrom eller dødsfall. Når kroppen sliter med sykdom, er det siste den trenger å bli maksimalt belasta i en beinhard konkurranse. «Vent med både hardøkter og konkurranser til du føler deg helt frisk,» er standardsvaret mitt når folk spør om de bør løpe intervaller eller konkurrere når halsen er sår eller nesen tett.
Heretter bør jeg kanskje svare: «Gå til legen og få resept på astmamedisin. Så tar du i alt du kan på neste konkurranse. Med astmamedisin vil du antakelig prestere enda bedre enn om du ikke var syk og ikke tok medisin.»
Det er de signala Olympiatoppen og skilandslaget sender til de unge utøvere: At toppidrett og medisinering hører nøye sammen, at det er like naturlig å ha en landslagslege som en landslagstrener, og at en kan alltids pushe seg gjennom en konkurranse til, bare en preparerer såre slimhinner riktig.
Er det slike forbilder vi trenger og en slik idrett vi vil sende ungene våre til?
I den samme kronikken forteller Bahr og Rimejorde at over halvparten av de norske landslagsutøverne i langrenn må regne med å utvikle astma, og at 70 prosent av de britiske svømmerne i Rio hadde astma.
Akkurat det burde bekymre både Olympiatoppen og de som vurderer å satse for fullt på en av disse idrettene.
Bekymringsfullt for de som ikke bruker astmamedisin – og tar fair play på alvor – er det også at det ser ut til å være lettere å vinne dersom en bruker astmamedisin. Ikke rart det blir fristende å være slepphendt med medisineringa.
