Tekst: Espen Olsen
Helterennet frister til gjentagelse
Med flott vær og en variert løype i høyfjellsnatur ved Hardangervidda lå alt til rette for en fantastisk dag i skisporet. Helterennet 2015 ga meg en av de flotteste skiopplevelsene mine noensinne.
Det er mange skirenn som kjemper om oppmerksomheten blant skiløperne. Helterennet er kanskje ikke av de aller mest profilerte, men har sterke kort på hånda: Enkel logistikk med start og mål på samme sted i Rauland sentrum og svært profesjonell gjennomføring på alle områder. Dessuten et virkelig trumfkort: Når været slår til som i år, kan man nyte den vakre naturen i løypa som for det meste går høyt til fjells. Løypa er også variert og passe utfordrende for de fleste nivåer. For de aller mest konkurranseorienterte som er ute etter Birken-seeding kan også benytte rennet som en av de siste mulighetene til å forbedre sin startposisjon.
Foto: Svein Olav Vaa
Enkel logistikk
Rauland er faktisk ikke så langt unna som mange tror. Uten trafikk tar det ikke mer enn drøye 3 timer å kjøre opp på morgenen fra Oslo-området. Det første som møter deg i Rauland er hyggelige og hjelpsomme vakter som viser vei til parkeringsplasser som alle er i gangavstand til sekretariat, start og mål.
Smøretips som klaffet
Etter å ha hentet startnummer benyttet vi anledningen til å sjekke ut smøretipset som ble gitt fra den lokale sportsbutikken og Swix. VR50 ble anbefalt og vi så ingen grunn til å tvile på lokal kjennskap etter at det hadde vært stabilt og kaldt den siste uka før rennet. Etter værmeldingen skulle det holde seg på minussiden i høyden, og den siste delen mot mål i lavereliggende terreng er for det meste staking og utforkjøringer. Vi testet skiene oppe ved start, og de satt perfekt i den tørre og lett omdannede snøen.
Foto: Magnus Tjønn
Hektisk start
Starten for Helterennet gikk kl. 1100. Som vanlig i slike renn er det mange som vil raskt i gang, og det ble litt trangt inn i første sving for undertegnede. Mange spor gikk sammen til færre, og det var bare å ta det med ro for å unngå stavbrekk. Så var det bare å komme inn i rytmen. De første 10 kilometerne gikk fort unna, med flotte diagonalpartier og noen korte kneiker. Sporene var ikke all verden til å begynne med, men etter at vi begynte å komme opp i høyden ble det stadig bedre. Og for en utsikt! Sjelden eller aldri har jeg tatt meg tid til å beundre omgivelsene på den måten i et renn før. Fjellheimen viste seg fra sin beste side, og det var ikke et vindpust å kjenne. Løypa flatet ut litt, og jeg fikk staket meg opp til noen av de jeg mistet i de bratteste diagonalpartiene i starten.
Foto: Svein Olav Vaa
Belønning etter krevende stigninger
Etter ca. 15 kilometer startet en av de hardeste stigningene i løypa. I to-tre kilometer stiger det jevnt og trutt, først i diagonal og en god del fiskebein før Farhovdfjellet ble passert etter 18 kilometer. Heldigvis hadde arrangøren plassert en drikkestasjon på toppen, som ga ny energi til forsering av Angravsnuten etter 22 kilometer. For de som tar seg tid til å se seg rundt er disse stedene rett og slett vakre.
Foto: Magnus Tjønn
Utfor mot Rauland
Etter halve distansen var passert var løypa enklere. Det helte slakt nedover, og det var noen stakepartier før Vierli hvor både farten i løypa og stemningen rundt løypa var høy. Etter å ha passert Rauland Høgfjellshotell gikk vi inn i et langt mer eller mindre sammenhengende utforparti ned til Rauland Skisenter, hvor det var viktig å holde fokus. Deretter var det bare å hive seg på stavene utover flatene. I de få småkneikene som gjensto merket jeg at festet var borte, men heldigvis var det for det meste slak helling ned mot mål. Siste innspurt inn mot mål i Rauland sentrum hadde en sving og deretter en liten stigning inn målstreken. Med nød og neppe fikk jeg kavet meg inn over streken – med null feste – men likevel glad og fornøyd. Helterennet leverte på alle områder, og jeg fikk en natur- og skiopplevelse jeg sent vil glemme! Arrangørene fortjener virkelig ros, med hyggelige og smilende funksjonærer overalt og hele 5 drikkestasjoner underveis. Jeg kommer tilbake i 2016!
Foto: Svein Olav Vaa
Foto: Guro Lien
