Det er 1000 kroners-spørsmålet. Hadde vi visst det, hadde det vært enkelt. Men min mening er at vi bør (alle vi som er interessert i lange løp) samarbeide om å utvikle de talentene vi har. Det spiller vel liten eller ingen rolle hvem som får frem (er trener for) disse utøverne. Det viktigste er vel at utøverne får ut potensialet sitt. Jeg synes at det er for lite samarbeid og fellesskap innenfor lange løp (sikkert de samme utfordringene innenfor andre grener i friidretten også, ikke vet jeg).
Jeg husker den gangen jeg selv begynte skikkelig med friidrett (etter en gjesteopptreden i 1971 – 1978, men jeg valgte å være langrennsløper i stedet til jeg var 24 år). Da var det Johan Kaggestad som dro i gang et felles opplegg for oss som ønsket å løpe langt (1500 m ++++++ maraton). Og han hadde ikke noen enkel oppgave. Det var mange som prøvde å ødelegge entusiasmen og iveren etter å få gode langdistanseløpere her i landet. Men verken Johan eller vi utøverne gav opp. Og resultatene kom.
Her var det mye entusiasme og god treningsdisiplin. Vi møttes med jevne mellomrom for å gi hverandre gode innspill og ikke minst trene med hverandre. Veldig inspirerende husker jeg at det var. Spesielt for meg som var en litt ”sirumpa” skiløper, lærte en masse om hvordan løpe fortere i lett terreng og på litt kortere løp. Du verden hvilken fremgang jeg fikk. Jeg er ganske sikker på at vi kunne fått til dette løftet også i dag, men vi må samarbeide og ikke minst gjøre idretten vår så enkel som mulig.
De siste årene (10 – 15) synes jeg langdistanseløping er gjort så komplisert og det virker som om det ikke går an å bli god og bo i Norge.
