Toppbildet: Jard har akkurat gått i mål og ser uforskammet sprek ut. Mannen ved siden av tror vi er en "pacer" som var med på slutten (foto: Sharon Broadwell).
"The Family Vacation Killers"
For første gang stilte et norsk lag på startstreken til PTL, og med seg på team "The Family Vacation Killers" hadde han Sharon Broadwell og Ragnar Nygård som begge måtte gi seg underveis. Det er en ekstrem påkjenning løperne skal gjennom, og slik sett ingen selvfølge at man kommer til mål selv om man er aldri så godt trent. Jard er knallsterk både i hodet og kroppen, og kjempet seg videre - helt til mål.
Jard i mål etter 5 dager 17 timer
Jard Bringedal fra Langmyrgrenda i Oslo er på ingen måte ukjent med smerte og det å presse seg til det ytterste og enda litt til; han har erfaring fra flere triatlon på Ironmandistanse og han fullførte ikke minst vegløpet TO500 fra Trondheim til Oslo i 2012. I TO500 var distansen lenger (500 km mot "bare" 295 km i PTL) med tidsmessig varte det i bare 4 dager og 11 timer, ett drøyt døgn mindre enn ekstremløpet PTL.
Siste sving og noen meter igjen av 295 kilometer i knallhardt fjellterreng (foto: Sharon Broadwell).
Søndag klokka 10:50 fullførte Jard sitt livs tøffeste utfordring da han lykkelig kom i mål på PTL (La Petite Trotte à Léon) etter 5 dager 17 timer og 20 minutter. PTL er selveste ekstremløpet i The North Face® Ultra-Trail du Mont-Blanc®: 295 kilometer og 26500 høydemeter venter de 100 teamene som får være med. Som dere kan lese i Sharons Facebookinnlegg lenger ned i denne saken var det langt fra drømmevær hele tiden for deltagerne i PTL, det gjør ikke prestasjonen mindre.
På løpets hjemmeside leser vi: The PTL™ is an "enlarged Tour du Mont Blanc", allowing the route to cross, far from beaten tracks, the massifs surrounding the highest summit of the Alps. This Tour du Mont Blanc takes place on paths sometimes difficult, even non-existent; it includes the crossing of numerous cols (passes) and summits of between 2500 and 3000 metres altitude. This event is without classification, it is to be realised in complete autonomy by inseparable teams of 2 or 3 participants.
Her gjelder det altså å fullføre innenfor makstiden på 142 timer eller 5 dager + 22 timer. Det stilles krav til hvem som får være med, med tanke på tidligere erfaring fra UTMB eller andre ultralange løp og erfaring med å være i fjellet. Løypa er ulik fra år til år, den er ikke merket, men løperne er supportert med kart og GPS-spor.
Slik vi forstår det er rekkefølgen bare av akademisk interesse... alle som er i mål innenfor makstiden på 142 timer er vinnere.
Ragnar og Jard på en treningstur i fjellene et par dager før PTL-starten (foto: Sharon Broadwell).
Ragnar Nygård: ...har hatt en opplevelse for livet!
Ragnar Nygård var natuligvis sluffet, men ingen slagen mann etter å ha stått av PTL og sett Jard forsvinne videre innover fjellene. PÅ Facebook skriver han blant annet: - Det ble en DNF på meg. Betennelse i leggen og mange vannblemmer gjorde at farten min ble for lav til å ha en reell mulighet til å komme i mål. Jard er i kanonform så jeg håper han har kommet sammen med noen som kan være til felles nytte. Ser ingen grunn til at Jard ikke skulle greie det. Jeg lot Jard stikke mens jeg var midt i ødemarka og hadde 2 mil til folk, så nå tusler jeg rundt i fantastisk vær og nyter tilværelsen. Ingen grunn til å synes synd på meg, har hatt en opplevelse for livet!
Mens kameraten Jard sleit seg videre mot mål var Ragnar godt i gang med restitusjonen. Det går nok ikke lenge før han er klar for nye ultraløpseventyr, og om ikke lenge kommer det nok et blogginnlegg av ham fra PTL som vi linker til denne saken.
Jard og Ragnar løp/gikk fortere enn meg; så jeg fikk aldri pause eller tid til å spise. Etter 7 timer hadde jeg spist 20 cherrytomater og en Snickers. Etter 10 timer var jeg såpass tom for energi at jeg var svimmel. Men da hadde stormen begynt på ordentlig.
Opp til Col de la Balme pøset det ned. Det blåste enda verre. Det var kaldt, vannrett regn og hagl og blåste nok at jeg mistet balansen. Brillene mine dugget, men heg hadde ingen sted å legge de. Jeg så ingenting, ikke engang stien.
Min vanntett ryggsekkpose og backup hodelykt blåste vekkk; og jeg ble blåst over ende flere ganger. Til slutt kom vi til "den uforståelig stengte" refugio på toppen. Mange sto i ly av bygget og skiftet til tørrr klær. Jeg tok på meg ulltrøye, fleecejakke, boblejakke, løpsregnjakke og vanlig turregnjakke. Endelig insisterte jeg også å få spise.
Vi måtte videre, og etter en god stund fikk jeg tilbake varmen. Men da jeg skulle fylle på vannflasken falt jeg ned og ble gjennomvåt, med ingen håp om tørre klær utover en ullsuper før dag 3.
Så der var jeg uten tørre klær; uten hodelykt og hele sekken og alt inni mer enn gjennomvåt. Da hadde jeg ikke mye valg. Beina kjennes 100% så jeg får en fin treningshelg her.
