Jeg forakter også de som bruker sin posisjon og makt til å glatte over eller sin faglige ekspertise til «å hjelpe» unge menn og kvinner til å påføre kroppen sin farlige kunstige stimuli som skal forbedre deres resultater og innbringe penger, og jeg blir regelrett opprørt når jeg tenker på hvordan deler av idretten har drevet organisert kriminalitet for å oppnå heder og ære ved hjelp av doping.
Vi hadde besøk av Mads Kaggestad under Kondis sitt landsmøte i Fredrikstad i midten av april. Her fikk vi høre om hvordan dopingen hadde gjennomsyret sykkelsporten, om utøvere som hadde tilsneket seg seire og gode prestasjoner som de ikke fortjente. Hvordan de ble båret fram og dyrket av sitt publikum, og hvordan lagledelsen og det internasjonale sykkelmiljøet la lokk på den usunne uredeligheten bak prestasjonene.
Doping har i alle år vært utbredt i Tour de France. Det var så vanlig at i 1930, etter en omlegging til at landslag skulle få betalt av arrangøren, ble rytterne minnet på at dopmidler ikke var blant de tingene arrangøren ville skaffe til veie. Det måtte utøverne ordne med selv.
I 1965 vedtok franske myndigheter å forby doping, og allerede året etter ble det gjennomført dopingtester i Tour de France. Dette likte utøverne dårlig, og på den niende etappen la de inn en markering ved at de gikk av syklene og trillet dem gjennom forstaden Gradigan i Bourdaux.
Mads Kaggestad fortalte med innlevelse på Kondis sitt landsmøte om doping satt i system, og om mafialignende tilstander med trusler og press innen sykkelsporten. Mye har skjedd de seinere årene i forsøkene på å rydde opp. Utøvere har stått fram med sine historier og mange har blitt dømt.
Jeg forakter juksemakerne, men kjenner også at jeg blir litt rørt av folk som Floyd Landis, som etter lang tids press, og Tyler Hamilton som har bidratt til oppryddingen. Jo, da. De var noen sniker selv også. Uredelige tyver, men hadde de ikke åpnet seg, ville nok ikke sykkelsporten vært der den er i dag i antidopingarbeidet. Godt også at det internasjonale sykkelforbundet etter hvert kom på banen og tok ansvar for sporten.
I dag er opplysningsarbeidet rundt doping, og kjennskapen til skadevirkningene, en helt annen enn den var på 30-tallet, og det er ikke lenger noen arrangører som oppfordrer utøverne til å ta med doping til arrangementet. Det er umulig å garantere seg mot «tyver» i idretten, men takk og lov for at vi har kommet så langt som vi har gjort, og kanskje er det lov å håpe på at vi får utryddet dem helt til slutt.
