Jeg begynte å trene løping i voksen alder, og hadde god utvikling i fire år. Så kom den mystiske smellen som skulle vare i nesten ett år.


Jeg har alltid hatt et enormt sterkt konkurranseinstinkt. Om det var Yatzy, bananspisekonkurranse eller antall minutter under vann, like viktig har det vært å vinne i hver eneste setting der det finnes en eller annen konkurranseform.

Da jeg omsider i relativt voksen alder (26 år) begynte å løpe, tok det kort tid før jeg var på leit etter en arena å konkurrere på. I mitt tilfelle var det Terrengkarusellen som var det mest naturlige stedet å delta.

Første år var målet å vinne min aldersklasse, året etter topp ti, deretter pallen, og i mitt fjerde år satt endelig seieren totalt i karusellen. For de aller fleste, fullstendig banalt og uviktig, for oss som mistet det på veien, er det helt annet en uviktig, det blir altoppslukende.

j1
Jeg har lært hvordan kroppen kan svikte når mål og ambisjoner blir for ambisiøse. Foto: Trimtex

Når det største i en supermosjonists liv er oppnådd, nemlig å vinne Terrengkarusellen, gjelder det å finne nye mål. For mitt vedkommende ble veddemål min store forbannelse i livet. Etter ei halv pils i skrotten, skytes det fra hofta, lovnader flyr vegg imellom, og alt for ambisiøse og nærmest urealistiske veddemål ser dagens lys.

Hodet sier hopp, men kroppen sier stopp!
I fjor vår begynte jeg i ny krevende jobb, samtidig som et brysomt veddemål hang over meg. I september samme året skulle jeg ha duell mot løpsgeneralen i byen, Finn Kollstad. Det var veddet mye nok penger, men enda mer ære.

Jeg har lært hvordan kroppen kan svikte når mål og ambisjoner blir for ambisiøse. Foto: Trimtex

For mitt vedkommende ble veddemål min store forbannelse i livet

Jeg investerte uforskammet mye tid og energi i opptreningen, men måtte investere enda mer tid i jobben min. Det ble et rotterace, mye trening og ingen ferie på jobb. Og en drøy måned før duellen skulle stå, var det kroppen som tok ferie.

Gang på gang forsøkte jeg å komme meg ut i løpeskoa, jeg hadde enorm lyst, men kroppen var som bly. Jeg ville bare ligge på sofaen, og hadde et svært begrenset sosialt liv. Og det dro ut i tid, mange måneder.

Legebesøk
Hos oss menn sitter det langt inne, men til slutt krøp jeg til korset og oppsøkte lege. Det måtte jo være noe steingalt med kroppen min! Overtrent, utmattelsessyndrom, utbrent, eller hadde jeg fått kreft? I alle år har en god fysikk vært mitt sterkeste våpen, jeg har alltid holdt ut det lille ekstra både fysisk og psykisk. Nå var kroppen blitt et fengsel, som jeg forsøkte å rømme fra, uten hell.

Jeg ville bare ligge på sofaen og hadde et svært begrenset sosialt liv

Legen var dyktig, og etter å ha tatt alle prøver som er mulig å gjennomføre fysisk og konsultering med eksperter på sykehuset, ble konklusjonen overraskende nok at jeg var frisk som en fisk. Som den pragmatikeren jeg er, var det selvsagt ikke et tilfredsstillende svar. Jeg følte meg ikke frisk, og hvis det ikke var noe galt med kroppen, måtte det være noe med hodet. Jeg bestilte timer hos psykolog og coach for å finne ut om det kunne gi noen positive effekter.

Dette tiltaket løste delvis mine problemer, men kroppen var fortsatt nede for telling. Det ironiske er at konkurranseinstinktet som skapte de gode resultatene mine i jobb og trening, var det samme konkurranseinstinktet som fikk meg ned i søla.

Vendepunktet
I februar i år var jeg på hyttetur på fjellet sammen med noen treningskamerater. Vi skulle ha noen rolige skiturer sammen uten å konkurrere om å komme først frem til mål. I første motbakke pustet jeg som en hvalross og måtte slippe gruppa, til guttenes store overraskelse. Vi hadde så vidt hatt fremdrift, og likevel slapp jeg meg ned.

Jeg bestilte timer hos psykolog og coach for å finne ut om det kunne gi noen positive effekter

På kvelden i ølens time, fikk jeg kommentarer om at jeg umulig kunne være frisk, og at jeg måtte ta tiden til hjelp. Jeg responderte med at jeg skulle komme tilbake i år, i bedre form en noensinne. Uttalelsen min ble umiddelbart saksbehandlet og konkludert med å være fullstendig urealistisk.

j3
Trøstepremie fra Arvid Fredriksen etter mislykket rekordforsøk på 3000 meter i november i år. Ølen smakte litt surere en normalt.

Trøstepremie fra Arvid Fredriksen etter mislykket rekordforsøk på 3000 meter i november i år. Ølen smakte litt surere en normalt.

Og vipps, årets nye veddemål var et faktum! For å ha et målbart resultat, erkjente vi at personlig rekord på 3000 meter var en bekreftelse på at jeg aldri hadde vært bedre. Med andre ord, jeg måtte løpe 3000 meter innen nyttårsaften 2016, på under ni minutter og 18 sekunder.

Nytt veddemål

Veddemålet hadde selvsagt ingen vinnere, bare tapere. Hvis jeg ikke klarte målet måtte jeg gå på rulleski fra Kristiansand til Hovden (22 mil) på en dag, og i motsatt fall måtte brødrene som veddet på at jeg mislyktes i forsøket, lide den samme skjebnen.

Et par uker senere satt jeg og jamret meg over at kroppen fortsatt ikke responderte på treningen. Min kamerat og trener Finn Kollstad så seg lei av jamringen, og sa det var på tide at jeg sluttet å synes så synd på meg selv. Tror du JEG syntes det er så lett å sprette opp av senga 06.00 og gå på trening? Men jeg gjør det fordi! Ta deg sammen, var responsen. Litt fornærmet og provosert skulle jeg motbevise ham. Greit, jeg skal trene som en villmann, så skal du se hvordan det går!

Veddemålet hadde selvsagt ingen vinnere, bare tapere

Planen var enkel, jeg skulle tvinge meg til mye trening, og ved å kollapse fysisk, motbevise ham om at det ikke var mentale, men fysiske årsaker til kroppens meltdown. Da planen min ble satt ut i livet, var det både irriterende og gledelig på en gang, at kroppen plutselig slukte til seg treningen som en svamp. Finn hadde rett. Hvor jeg tidligere var sterk i skallen, men svak i kroppen, hadde nå kroppen rukket å bli restituert. Forvandlingen som nå hadde skjedd, var at skallen hadde resignert og blitt passiv. En provokasjon fra en venn var det som skulle til for å komme tilbake til rett mental innstilling. Patetisk, men sant.

Trente bort ti kilo
De ti ekstra kiloene som hadde kommet på ubudent besøk i løpet av de ni månedene uten bevegelse, forsvant like fort som en gnier stikker fra bordet når regningen kommer. Parallelt med kroppens positive responser, kom også hverdagsgleden tilbake. De siste månedene hadde det kun vært jobb som stod i fokus, resten av døgnet tilbrakte jeg stort sett på sofaen, og ladet opp til neste arbeidsdag.

Denne sommeren fikk jeg også tatt ut ferie, og fikk dermed tid til både sosial hygge og selvsagt mye trening. Nå gjenstod det viktigste, nemlig å motbevise de som dømte meg nedenom og hjem. Med hjelp av Finn satte jeg opp et ambisiøst treningsprogram med spesifikke baneøkter, terskelintervaller og mengdetrening. Datoen for løpet var satt til 19. november.

Parallelt med kroppens positive responser, kom også hverdagsgleden tilbake

j4
Siste runde på 3000m rekorden i desember. Ole Kristian Heggheim var dyktig og feilfri fartsholder på hele distansen. Foto: Kristian Thomassen

Siste runde på 3000 m-rekorden i desember. Ole Kristian Heggheim var dyktig og feilfri fartsholder på hele distansen. Foto: Kristian Thomassen

Første forsøk, stang ut! Det var isete på banen, og hodet var ikke på rett plass. Etter 1900 meter lå jeg bak skjema, og brøt løpet. Brødrene stod klar med plakater langs løypa med teksten «Altfor glatt, for mye vind» og serverte øl og chips til taperen, meg! Jeg ble ikke akkurat mindre motivert av hånet, nå skulle jeg i hvert fall klare det.

I årets siste måned var det nytt forsøk. Med flombelyst stadion, publikum, musikk og en suveren fartsholder, satt den endelig! Ny pers på 9.12. Jeg kunne endelig ønske guttene god tur opp Setesdal. Ekte lykke!

Det hellige ord

Har jeg lært noe av dette? Det får tiden vise! En ting er sikkert, jeg vet en hel del mer om kroppens og hodets begrensninger. Jeg har fått erfare at på lik linje som kroppen sier stopp når hodet vil, kan hodet si stopp når kroppen vil.

j5
Helt utslitt etter å ha satt pers på 3000 meter til 9 minutter og 12 sekunder. Foto: Kristian Thomassen

Helt utslitt etter å ha satt pers på 3000 meter til 9 minutter og 12 sekunder. Foto: Kristian Thomassen

Det allmenne og til dels oppbrukte rådet «Lytt til kroppens signaler» ble derfor i mitt tilfelle bare delvis riktig. Man kan heller ikke alltid stole på hodet. Kropp og hode henger såpass sammen at tilstanden (mentalt eller fysisk) overstyrer den motsatte delen av kroppen. Så det hele koker ned til det hellige ordet Motivasjon.

Man kan heller ikke alltid stole på hodet

Enkeltmenneskers motivasjon og drive er meget individuell, alle mennesker har sine unike motivasjonsfaktorer for å nå sine mål i livet. Etter et år med selvransakelse, selvmedlidenhet og smerte, for så å finne veien tilbake, har jeg konkludert: Min sterkeste motivasjon i livet er å motbevise de som ikke tror jeg får det til. Patetisk, men sant.

Hva er din motivasjon?

Les også av Joakim Hanssen: Fin fremgang og hårete mål