Joar Flynn Jensen løp 243,596 km og vant 24-timersløp i Aten

Oppdatert mandag kveld med Joars løpsrapoport på facebook, se nederst i denne saken.

Joar Flynn Jensen fra Ski IL var ikke kvalifisert til sommerens VM 24-timers i Belfast. Dermed reiste han til Athens Ultramarathon Festival denne helgen for å prøve å gjøre noe med det, og 51-åringen overbeviste stort da han vant hele løpet. Før sluttmåling av sisterunden står han med 243 kilometer, men her kommer det nok på noen hundre meter til i det offisielle resultatet.

Joars resultat er bare 7 kilometer bak  løyperekorden til japanske Sekiya Ryoichi (250,357 km - 2010).
Live res (før sluttmåling)

Løpets hjemmeside

Da er det så langt vi forstår bare formaliteter igjen (selve uttaket) før Joar er klar for nok et internasjonalt mesterskap på 24-timers løp. Neste helg er det flere løpere som benytter siste kvalifieringsmulighet til EM 24-timers da de løper i finske Espoo. Det gjeøder blant annet Guro Skjeggerud, Hilde Johansen og Cecilie Holmgren, alle fra Romerike Ultraløperklubb.

Athens Ultramarathon Festival er mye mer enn et 24-timersløp. Allerede 2. februar startet det med 1000 miles, og det har vært konkurranser  på 1000 kilometer, 6-dagers og 48-timers. Alt ble løpt i en 1000 meter lang rundløype.

På bildet til venstre ser vi en litt betenkt Joar før EM 24-timers 2016. Det ble ingen suksess dagen etter da han løp "bare" 193,466 kilometer og endte på en 58. plass.
 

Selv for en ultraløper  må nok løypa i Aten betraktes som svært kjedelig. Men det er praktisk med en slik arena når det skal løpes i opptil 17 dager.


Slik ser lista ut over de ti nordmennene som har løpt lengst på 24 timers:
Joar vil nå avansere til 4. plass på denne lista.

Joar har skrevet en rapport på facebook etter løpet:

Rapport fra 24-timersløp i Athen

Jeg har aldri skilt mellom ultraløpvenner og andre venner. Det er dermed en viss fare at for at ting som fattes med største interesse av enkelte, vil framstå som komplett nerdede av andre. Jeg løser det på den måten at når jeg går over til nerdede ting ber jeg legfolk om å scolle forbi og så komme tilbake igjen når jeg tilsynelatende igjen gir mening.
Først og fremst; Athen er en utrolig spennende by. Les videre på LonelyPlanet eller Tripadvisor eller noe sånt.

Dernest: Jeg vant!

Natta før var dårlig, jeg var kvalm og fikk ikke sove, men siden løpet ikke startet før kl 17 kunne jeg ligge litt frampå – fortsatt uten å sove nevneverdig. Nå er det helt vanlig i mitt tilfelle, bortsett fra den kvalmen da.

For nerder (her kan dere lege venner scrolle forbi):

Hadde stadige oppstøt og kjente det sydet og boblet der i magen. Hva gjør man da? Fem minutter før drosja kom valgte jeg å stikke fingeren i halsen og tømte meg fullstendig. Nå hadde jeg plutselig ingenting og all teori om karboloading og solid fundament før konkurranse gikk «åt skogen». Med noen få salte kjeks, litt banan og litt pepsi starta jeg derfor konkurransen, men derfra og ut hadde jeg ingen mageproblemer. Faktisk med unntak av to korte turer bort i krattet, måtte jeg ikke på do en eneste gang. Hvilket er hyggelig både fordi det kan bety en ekstra kilometer eller så og fordi fasilitetene ikke var stort bedre enn de var på Akropolis tid.

Her kan alle koble inn igjen og jeg sier velkommen til alle lege venner:

Jeg hadde bare ett fokus og det var å kvalifisere meg til VM i 24-timersløp til sommeren og kravet var 230 km. Fire ganger tidligere har jeg klart det og skjema var lagt for 231 km. Da ville jeg ha rom for et uventa dobesøk mot slutten av løpet (dere tåler den!). Skjema holdt jeg slavisk fram til 12 timer, dvs jeg hadde 124 km i stedet for 123, men det hadde jeg tatt høyde for. Deretter tok jeg ned farta, men visstnok ikke fullt så mye som planlagt (9km/t) derfra og ut. I stedet lå jeg litt over og skled gradvis opp i fart. Da det var sju timer igjen hadde jeg plutselig en runde med 10km/t. Det hele uten at det opplevdes anstrengende.

Med unntak av én mental dipp etter åtte timer - hvor alt plutselig opplevdes håpløst og jeg for alvor begynte å tenke på at det egentlig er fugletitting jeg har mest lyst til å drive med – så hadde jeg ingen mentale kriser! De pleier jeg å få midt i fleisen. Hva nytt ellers er at denne gang la jeg ikke inn en eneste gåpause, men holdt i stedet jevn gang på beina hele tida. (4 t 11km/t, 8 t 10 km/t, dernest 5 t 9 km/t men som nok var litt raskere enn jeg trodde, og så de overraskende sist 7 som lå mellom10- 11 km/t igjen.)

Tilbake til siste sju: Jeg hadde ikke på noe tidspunkt sett for meg pallplassering. Til det var det altfor mange på startlista som hadde vesentlig bedre tider enn meg og det var jo heller ikke fokuset. Faktisk kikket jeg aldri på skjermen og ante dermed ingenting om plassering før Johnny Hallneby – den svenske vinneren av seksdagersløpet som gikk samtidig – (Til lege venner: Jada, det er de som har det verre enn meg!) sa «Vad kul at du leder, Joar». «Hæ», svarte jeg, «leder, jeg???». «Ja, sa han, «Det er är nån grek som jagar 3 varv efter deg, men annars har du koll». Det viser seg at andre hadde fått det skikkelig i løpet av natta mens det var rått og blåsete og nå lå jeg og førte.

Da jeg kom til bordet som jeg delte med Jessica Aideborn ropte jeg til Reima – bless that soul – den beste support og kamerat som du kan tenke deg og gjett om jeg var glad da jeg noen dager før konkurransen skjønte at han ville være der. Takk du gode mann! – og spurte om det var riktig. Jojo – du leder svarte han som på ingen måte hadde tenkt å stresse meg på et tidlig tidspunkt, slik at jeg mista fokus på mitt egentlige mål. Og nå begynte andre å rope etter meg og heie.
Jeg fortsatte å dra ifra greken – nr to fra 2016 med 242 km! Og jeg så at han slet men det samtidig gikk lett for meg. Jeg spiste og drakk under Reimas tilsyn – loff med sjokolade eller blåbær – og drakk blåbærsaft de første 12 – 16 timene. Deretter ble det sjokolade og pepsi «med en liten twist» - så det skal jeg ikke ha mer på alvorlig lenge! Ispedd litt bananer underveis.

Da jeg kom i mål etter 24 timer ble resultatet 243 596 meter – grekeren hadde falt langt tilbake, men berget tredjeplassen, mens en belgier fulgte opp på andre plass med 219 km.
Dette er ny pers for meg og resultatet bringer meg opp til fjerde plass blant alle norske 24-timers løpere gjennom tidene. Klart jeg der stolt av det.

En annen liten ting som ble ropt til meg mot slutten av løpet: «Nå er du nr én på årets verdensranking, Joar.» Så vil nok noen si at 20. februar ennå er tidlig på året. Og til det vil jeg si at «Ja, men jeg er en mann på 51 år – hvor ofte kommer jeg til å stå der?» Så nå skal jeg spise frokost og så skal jeg ut i Athen for å finne meg en lamineringsmaskin!