Denne artikkelen stod også på trykk i Kondis nr. 7 - 2020

Kondis 7 2017
«Varmt, skyet vær. Jeg tar utstyret mitt ut av
bilen og setter sammen sykkelen. terras-
sene står turister og innbyggere og ser på. Ikke-
sykkelryttere. Tomheten i livet deres sjokkerer
meg.»
Sitatet over er hentet fra det lille mesterver-
ket av en bok, «Sykkelrytteren» av Tim Krabbe.
Det er et sitat jeg ofte har i bakhodet enten jeg
sykler eller løper.
I dag to dager etter årets Oslo Maraton er
det lett å ha det i bakhodet. For vi mennesker
er noen rare dyr! Selv hadde jeg gleden av å stå
som løypevakt ca. 1 km før mål 10 kilomete-
ren. Der var det veldig mye trafikk av folk som
skulle passere.
Det som slo meg, er at de fleste har absolutt
ingen respekt for løpere som prøver å gjøre sitt
beste samtidig som de er slitne. Og jeg tenker
med en gang litt i retning av sitatet at de ikke
har den fjerneste anelse om hva som skjer. For
jeg tror og håper at dersom hadde folk vært
borti trening og konkurranser, hadde de
respektert de som løp en eller annen distanse
lørdag og ventet den lille stunden det tar. Selv
politiet hadde en ganske vanskelig jobb der, for
folk ignorerte også dem!
Ordinær folkeskikk
Jeg sier absolutt ikke at vi har enerett gater
og veier, men vanlig ordinær folkeskikk skal
man kunne forvente uansett. gikk det bra
der jeg stod, men det skyldtes like mye vaktene
sin innsats, som de som død og liv skulle
passere.
For meg som er genuint opptatt av at vi
skal bevege oss, er det tross av det jeg har
skildret her, veldig moro å stå og se på. Å se
folk i alle aldre og i alle størrelser løpe gjør
meg veldig glad, og jeg kan gjøre det i timevis.
Jeg beundrer alle de som går til start med en
ting for øyet nemlig det å komme seg til mål.
Alle har ikke like stor kapasitet eller like gode
forutsetninger, men de gir likevel alt. Det krever
ganske mye guts.
For meg blir det da helt obligatorisk å stå og
heie alle sammen uansett fart. Du kan lese
ganske mye ut av en løpers ansikt når du står
slik og heier. Lidelsen står noen ganger helt i
stil med grimasene som gjøres. Noen er også
helt i sin egen verden og har nok ganske mye
boblende rundt i eget hode. Det gjør det hele
enda mer fascinerende å se på.
Til og med folk jeg aldri trodde jeg ville se
løpe, dukker opp. Gamle kompiser kall det
svirebrødre som alltid har vært mer opptatt av
helt andre greier, er stolte som haner når de ser
meg. Det er veldig kult å med seg.
Gladiatorene
Løping er enkelt og likevel ikke noen enkel
øvelse. Poenget er jo å komme seg fra A til B, og
stopper en opp, går tiden fort. Jeg har jo vært
der selv noen ganger, at det har stoppet opp, og
jeg har mye å lære av de som mange måter
slåss en ganske tøff kamp der bak. I mine
øyne er dette de virkelige gladiatorene, og en
gladiator skal en ikke kimse av!
får vi som er litt raskere heller gnåle over
mangelen egen suksess til vi blir grønne i
trynet. For min egen del vet jeg innerst inne at i
forhold til ganske mye annet er det en baga-
tell at tida helst skulle blitt litt bedre.
Høsten har mange fine løp å by på, ikke
legg deg ned for å hvile frem mot jul ennå.
Hold det gående og husk at det å bli heiet
er noe vi alle setter pris på, uansett hvilke tider
vi løper på. Den lille oppmerksomheten har vi
alle tid til

Vignett-kondiskommentaren.jpgDette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening. 

Oktober er også tiden på året da de fleste av de store løpene vanligvis er over. I år er det ikke helt sånn da. Selv skulle jeg straks ha reist til New York for enda en gang å løpe gjennom de store gatene vi i Norge bare kan drømme om. Nå er det kanskje sånn at dette uansett ikke helt er året for å dra til New York, med presidentvalget som akkurat nå er nesten mer viktig enn Covid-19! 

For mange skulle sesongen vært over, men det er nok ikke helt sånn nå. Mange har garantert trent i håp om at det skulle være mulig å få til noen av disse store løpene rundt omkring. Per i dag er det håpet egentlig ute. Da gjelder det å prøve å løfte blikket å se fremover, for uansett blir det jo bedre. Det må vi tro på. 
 
Ny vår i høst
Selv har jeg i høst fått vært med på noen løp som til min store forundring faktisk har gått ganske bra. Så bra at jeg rett og slett har fått en ny vår - i høst. Det har vært gøy å møte folk på løp, og det har ikke minst vært gøy å løpe baneløp. For jeg som begynte med løping i voksen alder, har jo aldri løpt på bane. Så når muligheten til å løpe 10 km på Bislett stadion dukket opp, så ble jo det noe jeg bare måtte prøve. 

Og baneløping var gøy altså, selv om det er rimelig hardt å holde trøkket oppe i noe så monotont som det å løpe 25 runder på en bane faktisk er. Du vet jo til enhver tid hva som venter rundt neste sving ...

Det arrangementet ble en form for massemønstring, som tok hele dagen. Og faktisk kjenner jeg at jeg var litt misunnelig på de som fikk løpe i flomlys. Neste år må jeg prøve det også. 
 
Dyst mot kjente
En annen greie med å være med på løp igjen, er jo som jeg sa over – det å møte folk. På en del løp opp gjennom årene har det jo blitt noen dyster med de samme løperne, og det blir gjerne oppgjørene mot de som er like gamle som en selv man etter hvert husker best.  

Selvsagt har jeg også noen slike karer på min liste. En av dem er faktisk redaktøren av Kondis, Runar Gilberg. Han er snaue 3 måneder eldre enn meg, så vi kommer til å sloss sammen til siste skolisse er knytt faktisk. Runar har alltid vært en skostørrelse større enn meg, så stort sett har jeg sett ryggen hans – selv om jeg de siste årene har nærmet meg litt slik at jeg nå i hvert fall ser han noe lenger. Men der jeg er hakket yngre og kanskje litt mer ivrig, så ligger han som gjedda i sivet og slår meg på litt klokere løping. Det kommer nok til å fortsette å være sånn fremover også, for jeg endrer nok ikke min måte å løpe på heller.  

Yter litt ekstra
Og jeg tenker at det er sånn jeg vil ha det faktisk. For det å slå Runar vil aldri være viktig som sådan. Det er mye viktigere at vi begge to kan løpe løp sammen i mange år til. For det er jo slik at han i mange år har vært en sånn person jeg ser litt opp til.

Jeg er alltid ekstra skjerpet når jeg løper med han. Det gjør at jeg yter litt mer, som igjen gjør at jeg på mange måter er enda mer fornøyd etterpå. God gammaldags kappestrid liksom. For meg er det noen ganger viktigere enn å løpe fort. 

Så mitt håp er at vi i 2021 får til flere kappestrider, både mellom Runar, meg og alle andre som er så glad i dette - på den måten vi har vært vant til! 

Tim Bennett
President i Kondis   

Tim Bennett (54) har vært styremedlem i Kondis siden 2003, og organisasjonens president siden 2009. I det sivile er han ansatt som applikasjonsforvalter på IT-avdelingen i TDC AS. Som idrettsutøver er han både allsidig og svært aktiv med deltagelse i sykling, triatlon og løping på alle mulige distanser.


Kondis trenger din støtte
Bli medlem eller støtt oss med en gave hvis du ønsker at Kondis skal fortsette å spre treningsglede, skrive reportasjer, lage terminlister, kontrollmåle løyper, føre statistikker osv. På grunn av koronakrisen har store deler av annonseinntektene våre falt bort, og vi er i enda større grad avhengig av medlemskap og støtte fra våre lesere.

Bli medlem og få mange medlemsfordeler!

Gi en gave:
Vårt kontonummer er: 1503.35.18541
Vipps: 125957