Hvem husker ikke OL i Sotsji hvor verken Petter Northug eller smørebussen var i form, hvor damene ble nummer fem på damestafetten, og gutta måtte klare seg med en fjerdeplass i samme øvelse? Det skulle ikke være mulig, mente pressen som krevde svar fra landslagsledelsen på folkets vegne. Også i Torino i 2006 måtte landslagsledelsen svare for dårlige resultater og smørebom. Under OL i Vancouver 2010 ble begrepet «is i rubben» dagligtale etter at Odd-Bjørn Hjelmeset valgte feil ski under stafetten.
Vi har hatt mange utøvere som har blitt «smurt bort» i flere store mesterskap. Av 19 medaljer i Torino var det kun fire som tilfalt utøverne i langrenn med tre sølv og én bronse.
At ledere må svare for seg når vi møter motgang, er ikke annet enn forventet. Da krever vi at noe må gjøres for å snu den negative utviklingen. Det som da blir litt underlig er at når en begynner å høste resultatet av tiltakene, og medaljene igjen begynner å rulle inn, da må de norske lederne også forsvare dette.
Mens det norske folket er i ekstase etter at langrennsstjernene våre har tapetsert pallen gang på gang, begynner det å ulme fra andre hold. Da er det konkurrenter og FIS som beskylder de norske utøverne for å ødelegge sporten fordi de har blitt for dominerende. Justyna Kowalczyk er fortvilet over den norske dominansen, og mener det er umulig å konkurrere mot de norske ressursene når det gjelder utstyr, medisinsk apparat og enorme pengesummer.
– Det går ikke an å konkurrere lenger på deres nivå. Ingen har så mye penger, og ingen klarer å støtte hver løper individuelt på en så kompleks måte, skriver Kowalczyk i en kronikk for polske Gazeta i følge nrk.no.
– Hvem vil se de samme vinne hele tida, spør hun videre, og spår redusert interesse for langrennssporten og reduserte sponsorinntekter.
Vegard Ulvang, som er leder for langrennskomiteen i FIS, varsler om at det vil komme tiltak som vil kunne begrense at en nasjons dominerende støtteapparat skal kunne få for stor innvirkning på resultatlista. Dette kan være tiltak som begrenser hvor lenge løypene er åpne for løperne og støtteapparatet, og på hvor mange som kan få tilgang til løypene før start.
– Det er flere grunner til at vi vil gjøre dette. Det ene er at løypene blir slitt med mye bruk før start, mens det andre er at mange har sansen for at skirenn først og fremst skal avgjøres i løype, sier Ulvang til nrk.no.
Andre har også tatt til ordet for å sette begrensinger for de ulike nasjonenes budsjetter. Dette sier Ulvang ikke har vært diskutert i langrennskomiteen i FIS. Jeg mener tiltakene Vegard Ulvang skisserer virker fornuftige, og jeg ser rimeligheten i å begrense utøverne og støtteapparatenes tilgang til løypene. Jeg klarer imidlertid ikke å bekymre meg særlig for den norske dominansen.
Det er flere grunner til min manglende bekymring. Det ene er at hvem som gjør det bra til enhver tid vil jevne seg ut gjennom sesongen. Det er stor konkurranse og vanligvis lite som skiller mellom de ulike plasseringene på resultatlista. Spesielt i herrelangrenn. Det er ikke store formendringene som skal til før noen lenger ned på lista raskt befinner seg i toppen. Er det noe som er sikkert så er det at formen til utøverne vil variere gjennom sesongen. Det er ganske enkelt et biologisk faktum. Det er svært mange gode utøvere på det norske landslaget. Det vil derfor være trangt mellom plassene i troppene som skal gå verdenscuprenn, delta i Tour de Ski og få VM-billett til Falun.
De norske utøverne har et stort press på seg i begynnelsen av sesongen. De må prestere for å sikre seg plasser i troppen. Da er det heller ikke så rart at de konsentrerer seg om å oppnå resultater gjennom hele vinteren istedenfor å trene i rolige omgivelser fram mot VM slik Kowalczyk har valgt. Hadde noen av de norske valgt en slik strategi, ville vedkommende trolig vært i toppform i midten av februar neste år, men hvilken nytte hadde det hatt. Vedkommende ville aldri fått representert Norge likevel.
Nei, takke meg til kritikken. La oss glede oss over de gode resultatene så lenge det varer. I morgen er det kanskje gult og blått som pryder pallen.
Kondiskommentaren: Hvor feil er det å være god?
Verdenscupen i langrenn hadde ikke før startet opp før den norske langrennsledelsen ble kritisert. Ikke på grunn av dårlige resultater, men fordi de var for gode. Hvorfor kunne vi ikke bare glede oss?
Artikkelen fortsetter under annonsen
Marianne Røhme (50) er daglig leder i Kondis og ansvarlig redaktør for bladet og nettsiden. Hun er utdannet sivilagronom fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og journalist fra Høgskolen i Oslo. I tillegg har hun bygd på med økonomi og medielederutdannelse. Hun kommer fra stillingen som ansvarlig redaktør for to tidsskrifter i Tun Media. Marianne er en ivrig kondisjonsutøver. Liker best løping, men er også å finne i skiløypa på vinteren eller på sykkelen om sommeren.
