Oddbjørn Homstvedt

Én idrettskarriere - to drastiske vendepunkt

Uhellet: Det er året 1985, den 10. mars. Konkurransen er den 42 km lange Holmenkollmarsjen på ski fra Hakadal til Holmenkollen. Det er bare noen få kilometer til mål, og han ligger blant de første denne dagen også, 20-åringen fra Mysen i Østfold.

Av Jarle Elvemo

Det bærer nedover en bratt skråning. Løypa er isete og fryktelig vanskelig å følge. Han bøyer seg godt ned for å holde balansen. "Akkurat i denne bakken falt Pål Gunnar Mikkelsplass i stafetten under ski-VM i 1982," sier han halvhøyt til seg selv. Akkurat da skjer ulykken. Den ene skia skjærer ut av sporet, og det bærer rett mot et tre med venstresida av kroppen først. Han føler seg nærmest lammet av smerte der han ligger og kaver, blodig og forslått, men å gi seg nå når nesten hele løpet er fullført, er det ikke snakk om. En kjenning tar ham igjen, gir så god sanitetshjelp som mulig på stedet, får reist ham opp og i fellesskap greier de å karre seg til mål. Der står far og venter.

Det som skjer nå er 5 ½ år med innleggelser på det ene sjukehuset etter det andre: Fylkessykehusene i Askim og Fredrikstad, Rikshospitalet i Oslo og Karolinska sjukhuset i Stockholm. Legerapport etter legerapport. Side opp og side ned. "Lammelsen i venstre bein er varig. Det finnes intet behandlingstilbud som kan føre til forbedring," uttaler den kjente idrettslegen Svein Nilsson ved Norsk Idrettsmedisinsk Institutt.

Men la oss starte med begynnelsen:

Barndom

9. mai 1964 skjedde det store ting på gården Homstvedt på Mysen. Et guttebarn kom til verden. Gråt gjorde han da han ble født, og da han senere ble døpt, fikk han navnet Oddbjørn. Til å begynne med var han nokså fyldig av utseende, noe som heller ikke er uvanlig for barn. Forskjellen var imidlertid at han bestemte seg for å gjøre noe med dette. Han ville ikke bli kalt verken julegris eller tjukken. Dermed startet han opp med ulike idrettslige aktiviteter. Hele tiden ble han støttet av faren som elsket idrett, og akkurat denne støtten til rett tid skulle vise seg å bli av uvurderlig betydning for sønnens fremtid.

Allerede i en alder av 10-11 år begynte Oddbjørn å konkurrere på ski. Han hadde imidlertid ett stort problem i denne sammenhengen, og det problemet har fulgt ham siden. Han var nemlig ingen stor sprinter. For å gjøre det bra måtte han satse på de lengre distansene, og allerede som svært ung konkurrerte han med de voksne på relativt lange løp. Som 13-14-åring gjennomførte han ofte både 5 og 10 km, og et par år senere var det ikke uvanlig å gjennomføre konkurranser helt opp mot 30 km.

For å bli bedre på ski begynte han å løpe og drive litt med orientering. Selvfølgelig sparket han også fotball. Om vinteren var det imidlertid skigåingen som var kjernen i opplegget.

- Pappa og jeg kjørte av gårde for å finne snø da jeg var 12-13 år gammel. Av og til brukte vi flere timer før vi fant en liten hvit flekk, forteller Oddbjørn. Men til slutt endte det med at skigåingen ble nedprioritert på grunn av snømangelen, og løpingen ble det primære i Oddbjørns liv.

Tida som junior

- I mine unge dager løp jeg sammen med så mange senere berømtheter, sier Oddbjørn med et smil. På ski var det morsomt å prøve å henge på Oddvar Brå, polakken Ludzek, Thomas Wassberg, Ove Aunli og de andre store gutta. Inni meg drømte jeg om å bli som en av disse selv, men slik ble det nå en gang ikke. Men jeg fikk i hvert fall lov til å spise kirsebær med de store gutta, og det er det ikke alle som har fått oppleve. En blanding av bedrøvelse, vemod og glede vises tydelig i ansiktet hans når de siste ordene uttales.

- I løp konkurrerte jeg ofte med Steinar Gressløs, Øyvind Dahl og mange andre. 17 år gammel løp jeg Sentrumsløpet som da ble arrangert for første gang, minnes han. Allerede i 17-18-årsalderen deltok Oddbjørn i ca. 100 løpskonkurranser i året. I tillegg kom alle skirennene.

- Men fikk du tid til å trene da?

- Ja da, jeg trente helst tidlig om morgenen, før jeg gikk på skolen. Etter skoletid gikk jeg som oftest en tur på rulleski eller gikk en lang kveldstur. Utenom dette var det å drive med en god del fysisk arbeid på den 200 dekar store gården hjemme, forteller han. Oddbjørn er utdannet snekker, etter å ha gått fire år på Mysen videregående skole.

For den som er frisk og rask, går årene fort. Når helsa svikter, blir ofte tiden et problem. Fra å ha hatt et utrolig høyt aktivitetsnivå ble det plutselig stopp for Oddbjørn etter uhellet i 1985. Det ble år 1986, 1988 og 1990. Tiden stod nesten stille for ham. Legene betraktet ham som 40 prosent invalid siden den venstre foten var nærmest for lam å regne.

Vendepunktet

Det var høsten 1990, fem og et halvt år etter skaden, at lokalavisjournalisten Tore Fjeld en dag sa til Oddbjørn:

- Du Oddbjørn, hvis du greier å gjennomføre det ni kilometer lange skogsløpet Over Kjølen fra Ørje til Tøcksfors på krykker uten å bli sist, skal du slippe å betale startkontingent. I tillegg skal du få premie.

I sin innerste fantasi hadde neppe Tore Fjeld trodd at Oddbjørn ville finne på å delta i dette terrengløpet som han hadde løpt flere ganger før han ble skadd, i den tida han var i full vigør som "tobeining" som han selv kaller det.

Dagen for løpsarrangementet Over Kjølen opprant, og hvem stod på startstreken? Jo, Oddbjørn med sine krykker. Da løperne kom til mål, var han slett ikke sist. Journalisten hadde tapt veddemålet, men dette var ikke det mest betydningsfulle i sammenhengen. Dette løpet skulle nemlig vise seg å bli det andre vendepunktet i Oddbjørns liv. Han skjønte nå at med sterk vilje og grundig trening ville det la seg gjøre å øve seg opp til å bli en habil idrettsmann selv om venstrefoten var "død" og krykkene måtte overta funksjonen for denne.

Årene som fulgte

Allerede samme høsten, 1990, deltok Oddbjørn i noen få løp. Men så kom vinteren, og det ble en stille tid for ham. "Kanskje vil jeg dovne bort nå?" tenkte han, men der tok han feil. I familien var det nemlig en liten niese på seks år, og nå så hun sjansen til å slippe å gå på ski alene. Hun dro Oddbjørn med seg ut. Hun trasket av gårde på skiene, mens han løp ved siden av henne. Allerede sommeren 1991 deltok han i nær 100 løp, men dette skulle på ingen måte bli noen rekord for ham. I 1997 deltok han i 152 løp, i 1998 i 200 og i 1999 i 184 løp.

- Blir du ikke lei av løpingen?

- På ingen måte. Men naturlig nok har jeg mine tunge stunder. Det som kanskje er det aller hyggeligste, er at mamma også har blitt interessert i å gå og løpe på sine "gamle dager". I sitt 57. år deltok hun i 80 ulike løp.

Jeg nikker anerkjennende til mor Wenche som sitter ved siden av oss under intervjuet. Hun smiler og ser litt brydd ut.

- Det er ikke mye å snakke om, svarer hun og ser ned.

- Har du løpt helmaraton noen gang?

- Jeg liker meg best på distanser fra 5 til 10 km. I det siste har jeg imidlertid blitt seigere og føler at jeg står halvmaraton temmelig bra. Men jeg har løpt fire hele som du kaller det. På jubileumsmaraton i 1996 brukte jeg 3.08, og du husker sikkert det kalde været den gangen. Jeg nikker.

- Hva med personlige rekorder?

Med krykker har jeg løpt halvmaraton på i overkant av 1.20. Jeg har ca. 17 på 5 km og 35 på 10 km landeveisløp, fra 1994. Ellers har jeg løpt Nyttårsløpet i Oslo alle årene det har vært arrangert, ti år på rad. Det har lite med perser å gjøre, men jeg synes at det er såpass spesielt at det bør nevnes.

Stå på-vilje

- Er det noe spesielt som bør nevnes til slutt i dette intervjuet?

Oddbjørn nikker, tenker seg godt om og sier.

- Det er flere ting. Det første jeg vil nevne, er noe som gledet meg veldig. I 1992 fikk jeg norsk idretts "Rosen" for stå på-vilje.

Jeg nikker og viser at det har jeg hørt om.

- Det neste er et spesielt luksusforhold. Jeg har fylt en hel etasje i huset mitt hjemme på Homstvedt med premier. Det er faktisk stappfullt der. Bare samlingen av resultatlister er flere meter lang. Han smiler lurt før han fortsetter.

- Heldigvis er jeg sponset av Reebok når det gjelder sko. Jeg bruker massevis av sko i løpet av året. Det samme gjelder krykker. Sannsynligvis har jeg verdensrekord i ødelagte venstresko og brukne krykker.

Årsaken til dette er at han drar venstrefoten etter seg hele tiden, mens høyrefoten kan beveges. Dermed har han sikkert også verdensrekord i ikke utslitte løpesko for høyrefoten.

- Er det da mer?

Han nikker igjen.

- Jeg vil gjerne ha flere innbydelser til løp både i Norge og i Norden for øvrig. Som du sikkert vet, løper jeg svært ofte i Sverige.

Dagliglivshelt

Hvis du kjører gjennom Mysen mellom klokka fem og seks om morgenen, kan det hende at du møter en krykkeløpende dagliglivshelt fra Homstvedt gård. I hvert fall kan du være ganske sikker på at det er ham hvis det går fryktelig fort unna. Når jeg selv deltar i løp sammen med Oddbjørn, ser jeg ham gjerne de første hundre meterne, og så er han borte. Neste møte er ved mål, og da har han gjerne dusjet når jeg dukker opp.

- To spørsmål til slutt, Oddbjørn: Hvor mange konkurranser har du gjennomført så langt i ditt liv, og hva spiser og drikker du for å få en slik sterk vilje?

Han blir stille en stund.

- Konkurranser, sier han, tenker seg om igjen.

- Jeg antar en 3-4000. Mat og drikke: Ikke kaffe, ikke røyk, ikke alkohol, men derimot vann og spesielle tesorter som f.eks. chillite, brenneslete o.l.

Mamma Wenche smiler.

- Idretten har betydd mye for Oddbjørn, sier hun.

- Jeg vet jo egentlig ikke om hvordan et liv uten idrett fortoner seg utenom de fem årene fra 1985 til 1990, tilføyer han.

De to østfoldingene takker for seg, starter bilen og triller forsiktig nedover den glatte veien fra mitt hjem mot Aurskog sentrum. "En spesiell dag, en spesiell samtale, et spesielt menneske," sier jeg til meg selv og kaster meg over PC-en for å renskrive mine intervjunotater. 

                                                                  KONDISARKIVET