Bilder fra Kristins Runde
21. juli 2001 i Nordmarka
Tekst Heming Leira
Bilder:Runar Gilberg, Heming Leira og selvutløser`n


Trykk på bildene for større utgaver

Bakgrunn: Gunnar Fæhn løp en runde i Nordmarka han kalte
Kristins Runde. Målet var å bestige alle de 5 toppene på over 700m løpendes. Dette kunne vi lese om i fjorårets septembernummer av KONDIS. (Så ta frem nummeret!) Vi var flere som ble innspirert av dette til å ta turen. 24.februar utfordret vi
på Kondisjonsforum folk til å bli med en treningstur i denne løypa
sommeren 2001. 12-15 meldte kjappt sin interesse. Men da dagen var der var det bare to igjen som stilte opp.

 


Lang dags ferd i Nordmarka med eplekjekke løpere
Det var to eplekjekke løpere som i bilturen fra Oslo opp til Svartbekken Parkeringsplass
(Litt syd for Mylla)spøkte med at når Gunnar Fæhn hadde brukt Micropur vannresetabeltter var det ikke rart at han hadde brukt hele 10.10 på turen.

Vi var ganske sikre på at hvis vi klarte å gjennomføre skulle vi bruke vesentlig kortere tid enn det. Ikke minst var det veldig eplekjekt av nettredaktøren med 50 km som sin lengste treningstur tidligere og som ikke hadde løpt lengre enn halvamarton tidligere dette året.
Det fantes fem muligheter de snakket om:
1) Begge klarte å fullføre
2) Heming måtte bryte Runar fullførte
3) Runar måtte bryte Heming fullførte
4) Begge måtte bryte
5) Begge klarte å fullføre men løp saktere enn Gunnar Fæhn
Til dette fleipet vi at at det femte alternativet kanskje var det verste
Vi skulle raskt få jekket oss ned.....

Kl. var 09.30 da ryggsekken var fyllt med boller,vannflaske,kamera,kart,sjokolader,
dasspapir og kompass og vi startet turen.
Det var lettere overskyet og god løpstemperatur. Omtrent 15 grader
De første 2-3 km går på asfalt og stiger 110m opp til Mylla. Etter 20 minutter var vi inne på skogsbilven langs et av vannene som går meste i vest-øst retning i marka. Her går også løpet Myllavatnet rundt. Rett syd for Mylla har vi også et skitrekk opp på Bislingen! Like etter Mylla var det klart for den første oppstigningen. Men først måtte vi godsnakke med Groupisen!

På vei mot den første toppen
I de mange veikryssene ved enden av Myllavatnet fikk vi vår første feilløpning, men det skulle bli verre....
Her studerer Runar løypebeskrivelsen og Nordmarkskartet med Myllavatnet i bakgrunnen. Vi visste at de to første toppene ikke var lett tilgjengelige og det stemte. Men snart fant vi kjerreveien som gikk oppover og etter 5 minutter bestemte vi oss for å bryte rett ut i skauen.
Det varte ikke lenge før vi var gjennomblaute i skoa der vi for gjennom høyt gress og myr.
Vi steg raskt bratt oppover og rask skigang var like mye stilen som løping.
Vi traff på flere småstier men de gikk bare på tvers og ikke oppover.

På kryss og tvers på Lamannshaugen
Runar har nettop utstøtt sitt spontane jubelbrus og vi har inntatt vår første topp for dagen. Vi befinner oss på Helgjehøgda (ja her heter det ikke Helgehøyden!) 705 m.o.h.
Tidsskjemaet til Gunnar Fæhn (som vi selvfølgelig hadde med) viste at han hadde brukt 1 time og 10 minutter hit, vi noterte 1.25 på oss. Et forsprang for Gunnar vi satte på kontoen for at dette var nytt land for oss i marka og at vi stadig måtte stoppe for å orientere oss på kartet. Det ble ikke lange pausene når vi stoppet for insektene var kjappt til kjæle med kroppene våre.

Nå var det Lamannshaugen som sto for tur og vi for først rett ned til kjerreveien og så bar det oppover igjen. Gjennom brennesler og annet kratt.
Lamnnshaugen har faktisk to topper: en på 700m og en på 701m.
Men de er definitivt ikke lette å finne. Vi brukte mye tid og fant to varder pluss en stor stein (som nok ikke var en av toppene).
Fæhns skjema fortalte 1.40 vi nådde Lamannshaugen etter 2 timer og tjue minutter!
Var det vanskelig å finne toppen, skulle det vise seg at nedstigningen skulle bli enda verre!
Etter 5 minutter var vi plutselig helt i villrede og det var overskyet, begynte å regne og det var rett og slett litt mørkt!
Hvor var vi hen? Skulle vi til høyre på denne stien vi endelig hadde funnet eller til venstre? Magefølelsen stemte ikke med kompassnåla. Var kompasset feil?
Litt av himmelen viste seg i det grå skydekket, var sola der?
Endelig kom vi ut av den tjukke, mørke, småskumle skauen og ut til en åpen plass.
Å da fikk vi syn for hvilken retning vi skulle løpe for å komme ned.


Sol over Svartjernshøgda
Nå hadde vi surra bort mye tid og vi skjønte at nå måtte vi nok ta igjen tida til Fæhn langs skogsbilveiene. Det skulle kunne gå an også mente vi, da de neste toppene skulle være mer tilgjengelige. Etter litt sikksakking ved Sinderseter etter nedstigningen fra Lamannshaugen bar det nå rett mot Ølja på en flat og fin sti. Svartjernshøgda, Nordmarkas høyeste punkt 717 m.o.h. hadde Leira vært på før og visste at dit gikk det enr bratt men godt merket sti med skilt fra skogsbilveien. Det gikk greit opp dit og vi var utrolig heldig med været. Etter mye overskyet vær kom det en gløtt med blå himmel der sola sto akkurat da vi nådde toppen og klatret opp i tårnet som ble satt opp i 1995. På bildet skriver Runar seg inn i gjesteboka. Tidsskjemaet viste at nå lå vi 1 time og 7 minutter etter Gunnar!
Ved neste topp: Ringkollen, måtte vi ha tatt igjen noe av den tapte tid!

En løper tar farvel
Da vi kom ned fra Svartjernshøgda hadde vi brukt ca. 4 timer og enda hadde vi bare løpt 17 km av de 66 km.
Som sagt var vi meget heldig med været på Svartjernshøgda, og kunne skue utover Nordmarka fra den høyden i solskinn var nydelig! På vei mot Tverrsjøstallen (hvor du kan reise til med Skiforeningens sykkelbuss)
begynte det å regne ganske kraftig. Dette fulgte oss hele den flate skogsbilveien på vestsiden av Persfjellet. Ved Store Sindera tok vi vestover og var ute i ukjent lende for oss begge to. Her løp vi på en sti merket Trillesti for sykkel. I det vi passerte 25 km og kom inn i nordenden av Øyangen (et av de største vannene i Nordmarka) holdt det endelig opp å renge. Ikke rart at det var mange hytter her, det var meget idyllisk og det frister å stille opp i Øyangen Rundt neste år.
Det var nå at Runar for første gang bemerket at kneet hans (som han hadde vært usikker på før vi startet) murret og at hvis det ikke bedret seg tok han ikke sjansen på å fortsette. Dette var en skade som hadde stoppet ham tidligere, og han ville ikke risikere resten av sesongen eller enda verre ting. Skulle han bryte måtte han neste gjøre det her på Ringkollen.
I det vi kom ut på asfalten like ved Kolltjern tok han den endelige avgjørelsen.
Her var det godt med biltrafikk så det var trygt å forlate ham her. Min egen kropp hadde fungert greit så langt etter ca. 5 og en halv times løping.

Alene mot elementene
Så var jeg alene på noe jeg aldri hadde prøvd. 66km løping inkludert 1460 m med høydemetere. Ville kroppen tåle det? Jeg var langt unna god form. I år hadde jeg ingen uker over 100km,
nesten ingen treningsturer over 15 km.
Grunnen til at jeg turte å stille opp var mine 4 dagers konkurranseløpning på rad i St.Olavsloppet 11-14 juli og en 10000m 17.juli hvor alt hadde gått bra (om enn ikke så fort)
Ringkolltoppen fant jeg ganske greit og det var en enorm utsikt fra toppen utover mot Jevnaker og Steinsfjorden.
I forhold til Fæhns skjema var jeg nå 1 time og 20 minutter etter! Jeg hadde brukt 6 timer og 15 minutter og enda gjenstod 36 km.....

Møre bein mot den siste toppen
Da jeg hadde løpt ned fra Ringkollen og kommet ned til skogsbilveien like før Langtjern hadde jeg en god følelse og ventet meg nå en relativt flat løping bort til Storflåtan. Men det skule vise seg at nå begynte beina å merke kjøret og spesiellt i oppoverbakkene (som var seige og lange) var løpsstilen ikke fullt så elegant lengre.
Et toalettbesøk gjorde at jeg endelig fikk mye av gassen ut og det hjalp bra for magan i det minste!
Etter å ha fulgt Storflåtan og ropt hei til teltere der, begynte jeg oppstigningen til Oppkuven. En oppstigning som følger en kjerrevei langs undersiden til toppen på før den avsluttes med en sti bratt oppover.


Da jeg nådde toppen var jeg skikkelig mør i muskulaturen ja rent av litt skjelvende.
Jeg hadde på denne strekningen fra Ringkollen til Oppkuven (14 km ifølge Fæhn) innsett at tida til Gunnar høyst sannsynlig bare var å glemme.
Det stemte bra også. Han hadde brukt 2.05 på strekningen, jeg brukte samme tid.
Nå var klokka 17.50 og jeg hadde 22km løping igjen....

Tårnet de har satt opp på Oppkuven, var så bratt at jeg med min høydeskrekk og meget møre bein rett og slett ikke turte å klatre opp!
Det bar nå utfor og rett nedenfor toppunktet lå et lite tjern (ovenfor Såtjern) som må ligge på nær 700m og såvidt jeg kan skjønne må være det høystliggende vann/tjern i Nordmarka. Med noen par solglimt var det meget idyllisk her.

Bratt nedover mot Kringla
Nå ble det en strekning på gjennomblaut sti gjennom Smeddalen. Trolske omgivelser med flott natur! Jeg krysset en skogsbilvei og hadde nær løpt feil, men tok meg inn igjen og fant den blåmerkede løypa igjen. Her tror jeg ikke det hadde vært mye ferdsel i det siste.
Rett før Kringla gikk det meget bratt nedover i 200m og da jeg endelig kom ned til skogsbilveien vår låra bra møre.
Sandungen hadde jeg vært på før og jeg innbilte meg at det skulle bli en stund med relativt flat skogsbilveiløping.
Jeg skulle ta grundig feil, det ble noen laaaange bratte bakker.
Nå begynte det å tære på kreftene alvorlig. Muskulært var det stivt som bare pokker og nå kom behovet for å ta til seg drikke og noe litt sjokolade stadig oftere.

Sirenenes sang til utkjørt løper
Ved Kringla smilte jeg litt til meg sjøl når jeg leste på et skilt: 10km til Sørkedalen skole.
Geografien fristet en sliten løper, men jeg valgte å vri hue vekk fra sirenens fristende sang å fortsette mot mitt mål som var bortimot dobbelt så langt unna.
Nå var det godt med erfaring fra rundt 20 maratonløp og en "løpskarriere" på 20 år.
Det ble å dele opp den gjenværende distansen i 5km bolker. Løpe i ca. 25-30 minutter for så å sette seg ned å få "godter"
(vann, sjokolade og bolle). Perioden langs Vesle og Store Sandungen ble det tyngste partiet psykisk og fysisk på hele turen og det var bare å gi Gunnar Fæhn all den oppreisningen han kunne få etter ens eplekjekke uttalelser 9-10 timer før.
Da turen fra enden av Sandungskalven startet og gikk opp til Daltjuven var humøret bra.
Jeg ble ør i hue etter ca. 15-20 minutters løping men kropepn fungerte.
Ved Daltjuven unte jeg meg en pause igjen og klarte fortsatt såvidt å komme i stilling for å fylle flaska med vann. Jeg sa God Kveld til et par i et telt før jeg fortsatte ferden mot Fjellsjøen.

Kvinneskrik ved Fjellsjøen
Ved Fjellsjøen fikk jeg noen unge kvinnehyl som velkomst, der jeg spaserte (for å lese kartet) ut av kjerreveien mot enden av sjøen.
Jeg fikk en hyggelig prat med Vålengas kvinnelige lag i fotball som var på hyttetur.
Om fotballspillere ikke har all verden med kondisjon, vil jeg tro at disse hadde det ihverfall. Du drar ikke på 4 dagers sykkeltur med telt i Nordmarka hvis du bruker ørten minutter på 3000m......
Etter denne ekstra pausen bar det så 3-4 km mot mål, rettere sagt Svartbekken parkeringsplass. Etter Fjellsjøen går det siste stykket på skogsbilvei og jeg husket ikke hvordan veien gikk (min lengste treningstur på 5 mil gikk den motsatte veien her i fjor).
Det ble noen siste tunge oppoverbakker før jeg kom til en nedstigning som måtte være de to siste svingene som kartet viste.

En sertifikatløs løper får sin straff
Det å ikke ha lappen (for bil) er som regel bare en fordel, f.eks. under St.Olvasloppet
hvor du slipper unna all utkrøing av folk til de forskejllige etappene
(for ikke å snakke om alle penga du sparer).
Men før eller senere får du svi for det.
var turen kommet til meg. Situasjonen var nemlig denne: Jeg hadde fått låne bilnøkkelen til bilen Runar hadde kjørt oppover i.
Men kjøre den kunne jeg altså ikke.
Opplegget var at jeg skulle få tak i min varme genser og litt kjeks jeg hadde i bilen og så komme meg ned til Harestua hvor jeg forhåpentligvis skulle treffe på et tog inn til Oslo.
Fra Svartbekken var det et godt stykke til Harestua, jeg hadde med vilje latt være å se hvor langt det var på kartet. (Det viste seg å være ca. 5km)
Jeg hadde tenkt på muligheten av å sove over i bilen, men hadde avtalt med Runar å ringe ham når jeg kom hjem og da kunne jeg ikke urolige ham ved å la være.
Kanskje jeg kunne bruke mobilen hans i bilen?
Men sannsynligvis var den avslått og ikke hadde jeg passordet hans.
Så min gevinst for å fullføre Kristins Runde var altså en lite pause i en bil før jeg måtte gå 5 km til nærmeste togstasjon....
Dette var blant de koselige tankene som hadde fulgt meg de siste 30 km.....

Hallusinasjoner opptrer ikke bare i ørkenen
Jeg svingte til venstre og kom ut i åpent skogsparti hvor jeg kunne se veien svinge et godt stykke nedenfor meg.....
Men fa....Er det ikke?!....Nei det kan ikke være...men det er da.....skal jeg tørre å vinke?
Å det turte jeg....de vinket tilbake...gjorde de ikke det?....det måtte da være...
Jeg kom rundt neste sving: Hei hvor ble det av dem....var det en hallusinasjon?? Hadde synet av Jan Helgesen og Runar Gilberg bare vært en hallusinasjon??? Nei, nei,nei!!! Jeg kjente en deperat følelse stige i brystet. Der var bommen, der var Kristins Runde over og der, der var Jan Helgensen og Runar Gilberg!!!
Aldri har jeg vært mer glad for å se to løpskollegaer enn da!
Kristins Runde var over og som bildet viser: ingen Bjørn Dæhlie avslutning. Klokka var 21.58 og det var gått 12 timer og 28 minutter
siden Runar og jeg hadde startet
og avslutningen skulle tas stående.


 
I godhjørnet på Hjørnet Pub
Det skal litt til for å avlegge Hjørnet Pub på Harestua et besøk en lørdags kveld i fellesferien, en anledning kan være at man har løpt Kristins Runde.
Pizzaen smakte fortreffelig og etter en og en halv halvliter var gliset stort!
Jeg vil ikke anbefale denne turen til hvem som helst. Det var langt og all løpinga/gåinga på mye sti og helt utenfor sti bratt oppover og nedover underveis koster.
Det står all respekt av Gunnar Fæhns tidsbruk på denne turen.
Vel surra vi bort mye tid på å orientere oss
i terrenget, men sjøl uten dette tidstapet hadde jeg nok ikke klart Gunnars tid.