Bilder fra Kristins Runde
21. juli 2001 i Nordmarka
Tekst Heming Leira
Bilder:Runar Gilberg, Heming Leira og selvutløser`n
Trykk på bildene for større utgaver
Bakgrunn: Gunnar Fæhn løp en runde
i Nordmarka han kalte
Kristins Runde. Målet var å bestige alle de 5 toppene
på over 700m løpendes. Dette kunne vi lese om i fjorårets
septembernummer av KONDIS. (Så ta frem nummeret!) Vi var
flere som ble innspirert av dette til å ta turen. 24.februar
utfordret vi på
Kondisjonsforum folk til å
bli med en treningstur i denne løypa
sommeren 2001. 12-15 meldte kjappt sin interesse. Men da dagen
var der var det bare to igjen som stilte opp.
|
|
Lang
dags ferd i Nordmarka med eplekjekke løpere
Det var to eplekjekke løpere som i bilturen fra Oslo opp til Svartbekken
Parkeringsplass
(Litt syd for Mylla)spøkte med at når Gunnar Fæhn hadde
brukt Micropur vannresetabeltter var det ikke rart at han hadde brukt hele
10.10 på turen.
Vi var ganske sikre på at hvis vi klarte å gjennomføre
skulle vi bruke vesentlig kortere tid enn det. Ikke minst var det veldig
eplekjekt av nettredaktøren med 50 km som sin lengste treningstur
tidligere og som ikke hadde løpt lengre enn halvamarton tidligere
dette året.
Det fantes fem muligheter de snakket om:
1) Begge klarte å fullføre
2) Heming måtte bryte Runar fullførte
3) Runar måtte bryte Heming fullførte
4) Begge måtte bryte
5) Begge klarte å fullføre men løp saktere enn Gunnar
Fæhn
Til dette fleipet vi at at det femte alternativet kanskje var det verste
Vi skulle raskt få jekket oss ned..... |
|
Kl.
var 09.30 da ryggsekken var fyllt med boller,vannflaske,kamera,kart,sjokolader,
dasspapir og kompass og vi startet turen.
Det var lettere overskyet og god løpstemperatur. Omtrent 15 grader
De første 2-3 km går på asfalt og stiger 110m opp til
Mylla. Etter 20 minutter var vi inne på skogsbilven langs et av vannene
som går meste i vest-øst retning i marka. Her går også
løpet Myllavatnet rundt. Rett syd for Mylla har vi også et
skitrekk opp på Bislingen! Like etter Mylla var det klart for den
første oppstigningen. Men først måtte vi godsnakke med
Groupisen! |
|
På
vei mot den første toppen
I de mange veikryssene ved enden av Myllavatnet fikk vi vår første
feilløpning, men det skulle bli verre....
Her studerer Runar løypebeskrivelsen og Nordmarkskartet med Myllavatnet
i bakgrunnen. Vi visste at de to første toppene ikke var lett tilgjengelige
og det stemte. Men snart fant vi kjerreveien som gikk oppover og etter 5
minutter bestemte vi oss for å bryte rett ut i skauen.
Det varte ikke lenge før vi var gjennomblaute i skoa der vi for gjennom
høyt gress og myr.
Vi steg raskt bratt oppover og rask skigang var like mye stilen som løping.
Vi traff på flere småstier men de gikk bare på tvers og
ikke oppover.
|
|
På
kryss og tvers på Lamannshaugen
Runar har nettop utstøtt sitt spontane jubelbrus og vi har inntatt
vår første topp for dagen. Vi befinner oss på Helgjehøgda
(ja her heter det ikke Helgehøyden!) 705 m.o.h.
Tidsskjemaet til Gunnar Fæhn (som vi selvfølgelig hadde med)
viste at han hadde brukt 1 time og 10 minutter hit, vi noterte 1.25 på
oss. Et forsprang for Gunnar vi satte på kontoen for at dette var
nytt land for oss i marka og at vi stadig måtte stoppe for å
orientere oss på kartet. Det ble ikke lange pausene når vi
stoppet for insektene var kjappt til kjæle med kroppene våre.
Nå var det Lamannshaugen som sto for tur og vi for først
rett ned til kjerreveien og så bar det oppover igjen. Gjennom brennesler
og annet kratt.
Lamnnshaugen har faktisk to topper: en på 700m og en på 701m.
Men de er definitivt ikke lette å finne. Vi brukte mye tid og fant
to varder pluss en stor stein (som nok ikke var en av toppene).
Fæhns skjema fortalte 1.40 vi nådde Lamannshaugen etter 2
timer og tjue minutter!
Var det vanskelig å finne toppen, skulle det vise seg at nedstigningen
skulle bli enda verre!
Etter 5 minutter var vi plutselig helt i villrede og det var overskyet,
begynte å regne og det var rett og slett litt mørkt!
Hvor var vi hen? Skulle vi til høyre på denne stien vi endelig
hadde funnet eller til venstre? Magefølelsen stemte ikke med kompassnåla.
Var kompasset feil?
Litt av himmelen viste seg i det grå skydekket, var sola der?
Endelig kom vi ut av den tjukke, mørke, småskumle skauen
og ut til en åpen plass.
Å da fikk vi syn for hvilken retning vi skulle løpe for å
komme ned.
|
|
Sol over
Svartjernshøgda
Nå hadde vi surra bort mye tid og vi skjønte at nå
måtte vi nok ta igjen tida til Fæhn langs skogsbilveiene.
Det skulle kunne gå an også mente vi, da de neste toppene
skulle være mer tilgjengelige. Etter litt sikksakking ved Sinderseter
etter nedstigningen fra Lamannshaugen bar det nå rett mot Ølja
på en flat og fin sti. Svartjernshøgda, Nordmarkas høyeste
punkt 717 m.o.h. hadde Leira vært på før og visste
at dit gikk det enr bratt men godt merket sti med skilt fra skogsbilveien.
Det gikk greit opp dit og vi var utrolig heldig med været. Etter
mye overskyet vær kom det en gløtt med blå himmel der
sola sto akkurat da vi nådde toppen og klatret opp i tårnet
som ble satt opp i 1995. På bildet skriver Runar seg inn i gjesteboka.
Tidsskjemaet viste at nå lå vi 1 time og 7 minutter etter
Gunnar!
Ved neste topp: Ringkollen, måtte vi ha tatt igjen noe av den tapte
tid!
En løper tar farvel
Da vi kom ned fra Svartjernshøgda hadde vi brukt ca. 4 timer og
enda hadde vi bare løpt 17 km av de 66 km.
Som sagt var vi meget heldig med været på Svartjernshøgda,
og kunne skue utover Nordmarka fra den høyden i solskinn var nydelig!
På vei mot Tverrsjøstallen (hvor du kan reise til med Skiforeningens
sykkelbuss)
begynte det å regne ganske kraftig. Dette fulgte oss hele den flate
skogsbilveien på vestsiden av Persfjellet. Ved Store Sindera tok
vi vestover og var ute i ukjent lende for oss begge to. Her løp
vi på en sti merket Trillesti for sykkel. I det vi passerte 25 km
og kom inn i nordenden av Øyangen (et av de største vannene
i Nordmarka) holdt det endelig opp å renge. Ikke rart at det var
mange hytter her, det var meget idyllisk og det frister å stille
opp i Øyangen Rundt neste år.
Det var nå at Runar for første gang bemerket at kneet hans
(som han hadde vært usikker på før vi startet) murret
og at hvis det ikke bedret seg tok han ikke sjansen på å fortsette.
Dette var en skade som hadde stoppet ham tidligere, og han ville ikke
risikere resten av sesongen eller enda verre ting. Skulle han bryte måtte
han neste gjøre det her på Ringkollen.
I det vi kom ut på asfalten like ved Kolltjern tok han den endelige
avgjørelsen.
Her var det godt med biltrafikk så det var trygt å forlate
ham her. Min egen kropp hadde fungert greit så langt etter ca. 5
og en halv times løping.
|
Alene mot
elementene
Så var jeg alene på noe jeg aldri hadde prøvd. 66km løping
inkludert 1460 m med høydemetere. Ville kroppen tåle det? Jeg
var langt unna god form. I år hadde jeg ingen uker over 100km,
nesten ingen treningsturer over 15 km.
Grunnen til at jeg turte å stille opp var mine 4 dagers konkurranseløpning
på rad i St.Olavsloppet 11-14 juli og en 10000m 17.juli hvor alt hadde
gått bra (om enn ikke så fort)
Ringkolltoppen fant jeg ganske greit og det var en enorm utsikt fra toppen
utover mot Jevnaker og Steinsfjorden.
I forhold til Fæhns skjema var jeg nå 1 time og 20 minutter
etter! Jeg hadde brukt 6 timer og 15 minutter og enda gjenstod 36 km.....
Møre bein mot den siste toppen
Da jeg hadde løpt ned fra Ringkollen og kommet ned til skogsbilveien
like før Langtjern hadde jeg en god følelse og ventet meg
nå en relativt flat løping bort til Storflåtan. Men det
skule vise seg at nå begynte beina å merke kjøret og
spesiellt i oppoverbakkene (som var seige og lange) var løpsstilen
ikke fullt så elegant lengre.
Et toalettbesøk gjorde at jeg endelig fikk mye av gassen ut og det
hjalp bra for magan i det minste!
Etter å ha fulgt Storflåtan og ropt hei til teltere der, begynte
jeg oppstigningen til Oppkuven. En oppstigning som følger en kjerrevei
langs undersiden til toppen på før den avsluttes med en sti
bratt oppover. |
|
Da jeg nådde
toppen var jeg skikkelig mør i muskulaturen ja rent av litt skjelvende.
Jeg hadde på denne strekningen fra Ringkollen til Oppkuven (14 km
ifølge Fæhn) innsett at tida til Gunnar høyst sannsynlig
bare var å glemme.
Det stemte bra også. Han hadde brukt 2.05 på strekningen, jeg
brukte samme tid.
Nå var klokka 17.50 og jeg hadde 22km løping igjen....
|
|
Tårnet
de har satt opp på Oppkuven, var så bratt at jeg med min høydeskrekk
og meget møre bein rett og slett ikke turte å klatre
opp!
Det bar nå utfor og rett nedenfor toppunktet lå et lite tjern
(ovenfor Såtjern) som må ligge på nær 700m og
såvidt jeg kan skjønne må være det høystliggende
vann/tjern i Nordmarka. Med noen par solglimt var det meget idyllisk her.
Bratt nedover mot Kringla
Nå ble det en strekning på gjennomblaut sti gjennom Smeddalen.
Trolske omgivelser med flott natur! Jeg krysset en skogsbilvei og hadde
nær løpt feil, men tok meg inn igjen og fant den blåmerkede
løypa igjen. Her tror jeg ikke det hadde vært mye ferdsel
i det siste.
Rett før Kringla gikk det meget bratt nedover i 200m og da jeg
endelig kom ned til skogsbilveien vår låra bra møre.
Sandungen hadde jeg vært på før og jeg innbilte meg
at det skulle bli en stund med relativt flat skogsbilveiløping.
Jeg skulle ta grundig feil, det ble noen laaaange bratte bakker.
Nå begynte det å tære på kreftene alvorlig. Muskulært
var det stivt som bare pokker og nå kom behovet for å ta til
seg drikke og noe litt sjokolade stadig oftere.
Sirenenes sang til utkjørt løper
Ved
Kringla smilte jeg litt til meg sjøl når jeg leste på
et skilt: 10km til Sørkedalen skole.
Geografien fristet en sliten løper, men jeg valgte å vri
hue vekk fra sirenens fristende sang å fortsette mot mitt mål
som var bortimot dobbelt så langt unna.
Nå var det godt med erfaring fra rundt 20 maratonløp og en
"løpskarriere" på 20 år.
Det ble å dele opp den gjenværende distansen i 5km bolker.
Løpe i ca. 25-30 minutter for så å sette seg ned å
få "godter"
(vann, sjokolade og bolle). Perioden langs Vesle og Store Sandungen ble
det tyngste partiet psykisk og fysisk på hele turen og det var bare
å gi Gunnar Fæhn all den oppreisningen han kunne få
etter ens eplekjekke uttalelser 9-10 timer før.
Da turen fra enden av Sandungskalven startet og gikk opp til Daltjuven
var humøret bra.
Jeg ble ør i hue etter ca. 15-20 minutters løping men kropepn
fungerte.
Ved Daltjuven unte jeg meg en pause igjen og klarte fortsatt såvidt
å komme i stilling for å fylle flaska med vann. Jeg sa God
Kveld til et par i et telt før jeg fortsatte ferden mot Fjellsjøen.
Kvinneskrik
ved Fjellsjøen
Ved Fjellsjøen fikk jeg noen unge kvinnehyl som velkomst, der jeg
spaserte (for å lese kartet) ut av kjerreveien mot enden av sjøen.
Jeg fikk en hyggelig prat med Vålengas kvinnelige lag i fotball
som var på hyttetur.
Om fotballspillere ikke har all verden med kondisjon, vil jeg tro at disse
hadde det ihverfall. Du drar ikke på 4 dagers sykkeltur med telt
i Nordmarka hvis du bruker ørten minutter på 3000m......
Etter denne ekstra pausen bar det så 3-4 km mot mål, rettere
sagt Svartbekken parkeringsplass. Etter Fjellsjøen går det
siste stykket på skogsbilvei og jeg husket ikke hvordan veien gikk
(min lengste treningstur på 5 mil gikk den motsatte veien her i
fjor).
Det ble noen siste tunge oppoverbakker før jeg kom til en nedstigning
som måtte være de to siste svingene som kartet viste.
En sertifikatløs løper får sin straff
Det å ikke ha lappen (for bil) er som regel bare en fordel, f.eks.
under St.Olvasloppet
hvor du slipper unna all utkrøing av folk til de forskejllige etappene
(for ikke å snakke om alle penga du sparer).
Men før eller senere får du svi for det.
NÅ var turen kommet til meg. Situasjonen var nemlig denne:
Jeg hadde fått låne bilnøkkelen til bilen Runar hadde
kjørt oppover i.
Men kjøre den kunne jeg altså ikke.
Opplegget var at jeg skulle få tak i min varme genser og litt kjeks
jeg hadde i bilen og så komme meg ned til Harestua hvor jeg forhåpentligvis
skulle treffe på et tog inn til Oslo.
Fra Svartbekken var det et godt stykke til Harestua, jeg hadde med vilje
latt være å se hvor langt det var på kartet.
(Det viste seg å være ca. 5km)
Jeg hadde tenkt på muligheten av å sove over i bilen, men
hadde avtalt med Runar å ringe ham når jeg kom hjem og da
kunne jeg ikke urolige ham ved å la være.
Kanskje jeg kunne bruke mobilen hans i bilen?
Men sannsynligvis var den avslått og ikke hadde jeg passordet hans.
Så min gevinst for å fullføre Kristins Runde var altså
en lite pause i en bil før jeg måtte gå 5 km til nærmeste
togstasjon....
Dette var blant de koselige tankene som hadde fulgt meg de siste 30 km.....
Hallusinasjoner opptrer ikke bare i ørkenen
Jeg svingte til venstre og kom ut i åpent skogsparti hvor jeg kunne
se veien svinge et godt stykke nedenfor meg.....
Men fa....Er det ikke?!....Nei det kan ikke være...men det er da.....skal
jeg tørre å vinke?
Å det turte jeg....de vinket tilbake...gjorde de ikke det?....det
måtte da være...
Jeg kom rundt neste sving: Hei hvor ble det av dem....var det en hallusinasjon??
Hadde synet av Jan Helgesen og Runar Gilberg bare vært en hallusinasjon???
Nei, nei,nei!!! Jeg kjente en deperat følelse stige i brystet.
Der var bommen, der var Kristins Runde over og der, der var Jan Helgensen
og Runar Gilberg!!!
Aldri har jeg vært mer glad for å se to løpskollegaer
enn da!
Kristins Runde var over og som bildet viser: ingen Bjørn Dæhlie
avslutning. Klokka var 21.58 og det var gått 12 timer og 28 minutter
siden
Runar og jeg hadde startet
og avslutningen skulle tas stående.
|
|
|
I
godhjørnet på Hjørnet Pub
Det skal litt til for å avlegge Hjørnet Pub på Harestua
et besøk en lørdags kveld i fellesferien, en anledning kan
være at man har løpt Kristins Runde.
Pizzaen smakte fortreffelig og etter en og en halv halvliter var gliset
stort!
Jeg vil ikke anbefale denne turen til hvem som helst. Det var langt
og all løpinga/gåinga på mye sti og helt utenfor sti
bratt oppover og nedover underveis koster.
Det står all respekt av Gunnar Fæhns tidsbruk på denne
turen.
Vel surra vi bort mye tid på å orientere oss
i terrenget, men sjøl uten dette tidstapet hadde jeg nok ikke klart
Gunnars tid. |
|