Under Kondis sitt landsmøte fremhevet en av gruppene i et gruppearbeid at det var viktig å slippe fram de yngre ildsjelene, mens de gamle burde ta et skritt ned og tilbake.
Det gruppa arbeidet med, var å se på hvordan vi i Kondis kunne spre treningsglede og skape økt engasjement lokalt. Gruppa mente det var viktig å finne de lokale ildsjelene og støtte disse slik at de fikk utfolde seg. Videre at yngre mennesker med mindre erfaring og selvtillit skulle oppmuntres og hjelpes i gang. I dette arbeidet var det også viktig at de erfarne og eldre ikke ble for dominerende, men at de tok ett skritt ned og tilbake, og lot de yngre slippe til med sine ideer og engasjement.
Jeg er så utrolig enig i tankegangen. Det er klart at det er bra å ha lang erfaring og høy kompetanse i mange situasjoner, men noen ganger blir den lange erfaringen en barriere for å komme videre. Hvem har ikke blitt møtt med utsagn som: «Det har vi prøvd før og det virket ikke»?
Nei vel, men det betyr ikke at det ikke kommer til å virke i dag. Om det vil virke eller ikke vil komme an på hvordan arbeidet gjennomføres, hvor mye kraft som legges bak, hvem en får med seg i prosjektet og så videre. Det er ingen grunn til å avvise en ide bare fordi noen har prøvd den ut tidligere og mislyktes.
Erfaring er nyttig
Erfaring er nyttig i mange situasjoner. I rutinemessig arbeid sparer en mye tid på å gjenta de samme arbeidsoperasjonene gang på gang. Ved å se på hvordan andre har løst et problem eller en sak tidligere, og dra nytte av deres erfaringer slik at en kommer raskt i gang og får unna arbeidsoppgavene som ligger foran en.
Det å dra nytte av andres kunnskap er noe som har blitt innprentet oss gjennom hele livet. Som barn får vi beskjed av våre foreldre og andre voksne hva vi skal gjøre og hvorfor dette er lurt, på skolen lærer vi å høre på læreren som skal fortelle oss hva vitenskapen har kommet fram til så langt slik at vi skal slippe «å finne opp kruttet på nytt», og i arbeidslivet starter alltid de første dagene og ukene i den nye jobben med opplæring. Uansett hvilket stadium vi er på i livet skal vi se på hva andre har funnet ut før oss og lære av dem.
Etter hvert blir også vi blant dem som får lov til å lære bort. Vi blir dem som skal overlevere våre erfaringer til neste generasjon. Da oppdager vi at ikke alle lenger er like begeistret for det vi vil formidle. Barna vet jo best selv allerede fra svært ung alder, og i arbeidslivet får vi etter hvert høre at vi er litt satt, at utviklingen må gå videre og at vi må tenke framover.
Hva er det egentlig som skjer? Hvorfor er ikke lang erfaring like attraktivt hele tida?
Kreativiteten dør
Jeg har lyst til å komme med en liten parallell:
På vårt kjøkken har vi en 120 centimeter bred skuff hvor vi har bestikk. I den ene halvdelen har min datter sitt bestikk som hun har samlet på fra fødselen av, mens «voksenbestikket» har fått den andre halvdelen av skuffen.
De første ukene etter at vi tok i bruk det nye kjøkkenet, hadde vi ingen inndelinger i bestikkskuffen. Alt bestikk lå derfor og fløt rundt i et eneste kaos. Etter hvert fikk jeg rotet meg til å kjøpe inndeling for bestikkskuff, og foretok en grundig opprydding og systematisering i skuffen.
Min datter var på det tidspunktet rundt 5 år. Ettersom hun da var alt for ung til å vite noe som helst om hvordan ting skulle sorteres i en bestikkskuff, brydde jeg meg ikke om å engasjere henne i dette arbeidet. Da jeg var ferdig med å rydde og systematisere alt bestikk slik at skjeer, gafler og kniver fikk hver sin plass både på voksen- og på barnesiden av skuffen, tredde jeg stolt til side for å vise min datter hva jeg hadde gjort.
– Se, ble det ikke fint, spurte jeg.
Min datter så ned i skuffen, for så å stirre sjokkert opp på meg før hun utbryter:
– Hva har du gjort??!
– Jeg har lagt disse inndelingsskillene i skuffen og sortert bestikket etter hva vi skal bruke det til, forklarte jeg.
– Det skal da ikke være slik, sa min datter fortsatt sjokkert, men også ganske bestemt.
– Hvordan mener du det skal være da, spør jeg.
Dermed begynte hun å jobbe. Alt barnebestikket ble tatt ut, før hun la det omtenksomt tilbake igjen del for del. Da hun var ferdig lå skjeer, gafler og kniver blandet i alle rommene på hennes side av skuffen. Hun hadde ikke sortert bestikket etter funksjon, slik jeg hadde gjort, men etter materialer slik at sølv lå for seg, stål hadde fått et annet rom, og fargerik plast et tredje rom.
Jeg så med en gang at dette så mye mer ryddig ut enn det som var tilfellet etter at jeg hadde sortert bestikket hennes etter funksjon.
Da jeg kjøpte innmaten til bestikkskuffene, gjorde jeg det fordi jeg ville ha det ryddig og oversiktlig i skuffen. Etter å ha lagt på plass alt bestikket på min måte, så jeg at det så svært så ryddig ut på voksensiden der alt bestikket var ensartet, men at det fortsatt var uryddig på barnesiden av skuffen. Jeg så det, men visste ikke hva jeg skulle gjøre med det. Dette fordi jeg hadde lært av min mor og mormor at bestikket skal sorteres etter funksjon.
Min datter på 5 år så med en gang at det ble feil når bestikket var uensartet. Hun hadde ikke rukket å lære dette av meg ennå, og var dermed fri til å tenke nytt. Mens jeg, som trodde jeg kunne dette, levde i den villfarelsen at jeg visste alt om «hvordan innrede en bestikkskuff». Jeg klarte dermed ikke å tenke nytt og utenfor boksene. Det måtte et yngre menneske til for å lære meg at dette kunne gjøres på flere måter, og at det fantes bedre metoder enn de jeg hadde lært meg.
Den dagen lærte vi noe nytt både min datter og jeg. Vi lærte av hverandre og det har vi fortsatt med siden.
Det er mange fordeler med lang erfaring og høy kompetanse, men vi må være oppmerksomme på at med læring så avtar også kreativiteten og nytenkningen. Læringen har både styrker og svakheter. Har vi først lært noe skal vi slippe å bruke tid på å gruble mer over det. Da kan vi automatisere kunnskapen, spare tid og gå videre til noe nytt som det også kan være nyttig å kunne. Med redusert grubling, avtar også nytenkningen.
Læring er bra og svært nyttig, men også svært uheldig og hemmende om vi ikke samtidig er bevisste på hvordan dette begrenser våre kreative sider.
Er vi bevisste på det, så vet vi godt at vi kan prøve en ide på nytt selv om vi ikke lyktes første gangen. Det at vi mislyktes den gangen, betyr bare ganske enkelt at vi ikke lyktes der og da. Med nye ressurser og andre kreative sjeler på laget, så åpner nye muligheter seg, og alt er plutselig mulig.
Det er viktig at vi i en organisasjon som Kondis tar vare på all den kompetansen vi har bygget opp gjennom årenes løp, men vi må også være bevisste på hvordan vår kompetanse begrenser oss og gjør oss mindre utviklingsorienterte. Derfor trenger vi ikke bare de som allerede har stått på i mange år for Kondis, og som kjenner organisasjonen ut og inn, men vi trenger også mange nye engasjerte ildsjeler som kan hjelpe oss i å tenke nytt og utvikle oss videre. Det er med en kombinasjon av erfarne og uerfarne frivillige og ansatte at vi vil komme lengst.
Dersom du som leser dette kjenner at du har lyst til å delta mer aktivt som frivillig i Kondis i en eller annen form, men ikke helt tror du har så mye å bidra med, ikke nøl med å ta kontakt. Det at du har lyst, er grunn nok til å engasjere seg. Du har helt sikkert noe vi kan ha stor glede av. Ta kontakt med enten oss sentralt eller med en av de erfarne Kondismedarbeiderne i ditt område. Velkommen skal du være uansett hvem du er!
Har du synspunkter til denne kommentaren eller du ønsker å melde deg som frivillig, send meg gjerne en e-post: marianne.rohme@kondis.no
