Runar Gilberg (51) er redaktør for bladet Kondis. Han har hovedfag fra Norges idrettshøgskole og har i en årrekke vært trener i Sportsklubben Vidar. Gilberg er med og arrangerer Rallarvegsløpet, og han har sjøl løpt alt fra 800 m til ultraløp med 2.28.37 som bestetid på maraton



Vignett-kondiskommentaren.jpgMuligens er det slik Friidrettsforbundet og Olympiatoppen har tenkt når de har skjerpa de allerede stramme OL-krava i friidrett. Her skal «barneflokken» oppdras og ikke få noe som helst gratis. 

Skal Hedda Hynne komme til OL, holder det ikke at hun klarer det internasjonale kravet på 2.01,50. Hun må løpe under 2.00,00 siden hun er norsk, og vi tydeligvis bare bryr oss om finalekandidater. Hennes svenske venninne, Lovisa Lind, må løpe enda et halvsekund fortere dersom det skal bli Rio-tur. Dette til tross for at vi vet at mange av dem som har løpt på dette nivået har gjort det ved hjelp av doping. 

Bak kravet
To i maratonsammenheng unge og fremadstormende nordiske løpere sprang i fjor høst maraton på 2.12-tallet, som er noe med det beste noen nordisk løper har prestert på årtier. Det internasjonale OL-kravet er 2.19, men både den svenske og norske ledelsen bestemte seg for at kvalifiseringsgrensa skulle settes til 2.12.00. Altså var både Mikael Ekvall, som sprang på 2.12.07, og Sondre Nordstad Moen, som sprang på 2.12.57, utenfor. 

De måtte dermed belage seg på å løpe en ny maraton, nå i vår, dersom de skulle komme til OL. Eller kanskje likevel ikke? Begge fikk etter hvert signaler om at det trolig kunne holde å vise form på kortere distanser. 

Kanskje var ikke et krav et krav likevel. Kanskje kunne det tas hensyn til at guttene var unge, at de løp nokså nært kravet, og for Sondres del, i ei ikke helt lett løype. Jo, vi tar dem inn på skjønn og nåde; vi har i hvert fall fått vist dem hvor lista egentlig ligger. 

Egenverdi
Misforstå meg ikke dithen at jeg synes det er trist eller feil om noen av friidrettsutøverne kommer til OL uten å ha klart det særnorske eller særsvenske kravet. Det er kjempebra dersom vi signaliserer at det har en egenverdi å være med, og at det ikke bare er medaljekandidater som har noe i OL å gjøre. 

Men jeg spør meg likevel hva vitsen er med først å stramme inn for så å slakke ut?  

For det første er det slitsomt for utøverne å trene i den uvissheten som de må leve med når de ikke vet om de kommer med eller ikke. Må jeg løpe en maraton til – til våren – eller kan jeg langsiktig bygge meg opp mot et toppløp i august? 

For det andre er det artigere å dra til OL hvis en har klart kravet enn hvis en er blitt skjønna inn. Det gjelder ikke minst hvis det går dårlig med de som er tatt ut på skjønn. Da vil både de utøverne det gjelder og lederne få høre av media og andre forståsegpåere at vi ikke burde ha drevet og sendt «turister» som ikke hadde klart kravet. 

For det tredje blir det gjerne oppfatta som forskjellsbehandling mellom utøverne hvis noen blir skjønna inn og andre ikke. Hva skjer hvis Sondre blir tatt ut på 2.12.57 og Hedda løper på 2.00,57 og ikke kommer med? På 1500 m for damer er det internasjonale kravet skjerpa med halvannet sekund – fra 4.07,00 til 4.05,50. Hva blir konklusjonen hvis Ingvill Måkestad Bovim lander midt imellom og løper på 4.06? 

Ventetid
For det fjerde gjorde skjerpinga at de norske utøverne måtte vente lenge før de fikk vite hva krava var. Sondre Nordstad Moen sa det nokså treffende til NRK i fjor høst: 

– Nå har jeg venta i seks uker på å få svar på hva OL-kravet skal være. De har brukt alt for lang tid. Det her burde de ha klart på en kaffekopp og fem minutt.

Hedda Hynne sa det slik til Aftenposten da konklusjonen til slutt ble at IAAF sine krav måtte overprøves:

– Det er litt kjipt at Olympiatoppen ikke godtar det internasjonale kravet. 

Svenske Elmar Engholm, som i år har løpt 3000 m hinder på 8.40, tok sterkere i da han i et åpent brev skrev til Sveriges olympiske komite (SOK) og Det svenske friidrettsforbundet:

- Vi har løpere som skulle kunne klare IAAF sine grenser til Rio, men står sjanseløse overfor de helt sjuke grensene som SOK har satt opp … Hva slags signal sender dette til både eliteløperne og alle ambisiøse ungdommer i Sverige? Jo, at man bør satse på noe annet … Hvilken fornedrende, j… måte å behandle eliteidrettsutøvere på, i den største og mest konkurransekraftige idretten i de olympiske leker. 

Jager fra seg
Sjøl tenker jeg at det ikke er noe som helst å vinne på å stramme inn de internasjonale krava, i alle fall ikke dersom en er glad i friidrett og ønsker å motivere folk til å satse. Har en klart IAAF sine krav, er en god nok. Norsk og svensk friidrett har hard nok konkurranse fra f.eks. langrenn og fotball – sjøl om ikke friidrettsforbunda jobber iherdig for å jage utøverne fra seg. 

Det er smått utrolig at Friidrettsforbundet og Olympiatoppen bruker massevis av tid og ressurser på å vurdere om de skal stramme inn et 5000 m-krav med 3 eller 6 sekunder! Det har de råd til, men når det handler om å ta ut utøvere som egentlig er kvalifisert til OL, må det virkelig telles på knappene.