Ingress_DSC06384

Swiss Alpine - drøm eller virkelighet?

Helt siden jeg så et bilde fra løpet i en avis for mange år siden, har det 78 km lange Swiss Alpine Marathon vært et løp jeg har drømt om å delta i.

Publisert Sist oppdatert

Tekst og foto: Roar Skinstad

Da løpet er på 78 km (79,1 km i 2011), er det ikke noe man plutselig bestemmer seg for. Det krever en viss planlegging og forberedelse. Det lengste jeg hadde løpt var maraton, men så langt tilbake som i 1994. Da ble det 5 på norsk jord, med 3.15 som pers i Drammen. Siden har det stort sett blitt halvmaratonløp med plasseringer rundt midten av resultatlistene.

PLANLEGGING
Så, forsommeren 2010 bestemte jeg meg for å trene mot det store målet, for deltagelse i Swiss Alpine Marathon 2011. Planene lå i mitt eget hode i lang tid. Jeg fant ut at det var best slik, jeg var jo selv også veldig i tvil om jeg klarte å få nok km på forhånd til å klare å gjennomføre.

Etter hvert ble planene luftet for familien, men jeg fikk de ikke helt med i begynnelsen. Tilbakemeldingen fra ”fruen” var: ”Det er jo altfor langt, prøv heller maratondistansen, selv det vil være en tøff nok oppgave.”

Jeg responderte med at når jeg først skulle dra så langt og delta i mitt første løp utenlands, og sannsynligvis den eneste gangen i Swiss Alpine, skulle jeg ta den lengste distansen – her var det enten eller.

MÅL/DELMÅL
Jeg leste ulike artikler på nettet og fikk tips om trening til ultraløp. Hovedpoenget var å få løpt nok km og man burde opp i 100 km per uke, i hvert fall den siste perioden før løpet. Så jeg la en plan med gradvis økning gjennom treningsperioden. Gjennom vinteren planla jeg å løpe fra 60 km pr uke og øke gradvis til 100 km utpå vårparten 2011.

Jeg ville også delta i et par halvmaratonløp jeg pleier å være med i, i tillegg til at jeg måtte få med meg et maratonløp. Valget falt på Nordmarka Skogsmaraton. Det var jo passe tøft. I tillegg planla jeg å løpe helt for meg selv minst 70 km i litt krevende terreng. Valget falt på Kalhovd-området. Her var det både nedover- og oppoverbakker. Da ville jeg få en pekepinn på hva det dreide seg om. I tillegg ville jeg løpe med sekk på denne turen, selv om man ikke må det i Swiss Alpine.

TRENINGSPERIODEN
Forberedelsesperioden ble ikke helt slik som planlagt. Jeg kom greit i gang utover høsten i 2010 og lå på 50-60 km per uke. Men fra rundt desember kom skadene, først med brist i leggen som satte meg ut et par måneder. Det ble så som så med løpetreningen, og jeg prøvde alternativ trening med svømming, trening på ellipsemaskin og så forsiktig over på tredemølle.

I denne perioden var Swiss Alpine et fjernt mål. Så gikk det greit en måneds tid og jeg fikk økt antall km sånn passe. Jeg ble mer optimistisk igjen med tanke på løpet. Så, i midten av april, fikk jeg smerter i foten. Jeg følte dette var utgjort, men ville gjøre et siste forsøk og fortsatte treningen tross plagene. De var ikke verre enn at jeg kunne løpe, og da kjørte jeg på. Men det ble på langt nær de kilometerne som jeg hadde planlagt. Det ble en del besøk hos naprapat med blant annet trykkbølgebehandlinger.

Milepælene jeg hadde bestemt meg for at jeg måtte gjennom for i det hele tatt å tenke på Sveits var Fredrikstadløpet 21 km, Geiranger halvmaraton, Nordmarka Skogsmaraton, samt 70 km til Kalhovd. Utstyrt med Zon-salve og teiping ble alle fullført tilfredsstillende. Spesielt de 70 kilometerne ved Kalhovd, som jeg brukte 9 timer på, gjorde at jeg endelig bestemte meg for Swiss Alpine. Jeg var nå klar, jeg måtte være det. Påmeldingen til løpet ble gjort et par uker før løpsstart.

ØVRIGE FORBEREDELSER
Jeg var hyppig inne på hjemmesiden til Swiss Alpine og leste alt om løpet. Jeg tok tidlig kartutskrifter og gikk gjennom løpet ved hjelp av disse flere ganger hjemme. Jeg delte opp løpet i etapper og planla hvor lang tid jeg skulle bruke på hver etappe. Jeg så på tidligere resultatlister for min klasse og etter en samlet vurdering mente jeg at en tid på ca. 11 timer ville være realistisk. Maksimaltiden var 14 timer.

Det var også maksimaltider underveis som måtte overholdes for å kunne fortsette løpet. Det var mulig å sende sekker med skiftetøy til Bergün, ca. midtveis i løpet. Jeg ville benytte meg av dette og pakket ned for fullt skifte. Jeg planla også å bytte løpesko der.

Familien planla en ukes ferie i de østerrikske alper uka før løpet. Vi kjørte til Göteborg og tok fergen til Kiel. Derfra gikk ferden gjennom Tyskland og videre til Kaunertal i Østerrike. Det ble veldig rolig trening i Kaunertal, kun et par turer oppover i ”lia”. Davos ankom vi et par dager før løpet.

LØPSDAGEN
Opp klokka 05.00. Det var ikke vanskelig å våkne, men jeg hadde sovet relativt greit. I grålysningen så det ut til å være helt klart da jeg kikket ut av vinduet. Dette så lovende ut, i hvert fall for starten av løpet. Værvarslerne hadde meldt overskyet, regntungt og kjølig vær, så så langt var været en positiv overraskelse.

Jeg hadde bestilt tidlig frokost. Det var mange løpere i spisesalen. Jeg var selvsagt veldig spent nå, men jeg fikk i meg noe. Etterpå tok jeg en kjapp tur på utsiden av hotellet for å sjekke været nærmere og kjenne på temperaturen.

Deretter bar det opp på rommet for klargjøring og påkledning. Jeg hadde i grunnen gjort alt klart kvelden i forveien: Pakket sekken som skulle sendes til Bergün. Hadde egentlig pakket den hjemme, så det var bare en siste tilpasning og gjensnøring. Anne (fruen) festet det norske flagget på sekken i tilfelle det skulle bli vanskelig å finne den igjen i Bergün. (Dette viste seg ikke å være noe problem, sekken ble levert til meg av arrangøren da jeg ankom Bergün. Og da vi skulle hente sekken igjen i Davos etter løpet, var det kontroll både inn og ut av sekkeområdet og vi måtte vise startnummeret for å få utlevert sekken. Proft. Tenker med gru på Oslo Maraton som var senere på høsten og det kaoset som var med sekkene der.)

Så bar det til startområdet for å få levert sekken før klokka 0630 og for å gjøre seg litt kjent med hvor starten gikk osv. Hotellet lå bare ca. 300 meter fra startområdet, og vi fant ut at det ikke var noe problem å ta en tur tilbake til rommet for en siste ”tømming”. Det var ca. 30 minutter igjen til start, og det var ”gull” å ha hotellet så nært. Det ble ikke noe stress. Oppvarming var det ikke nødvendig å tenke på for dette løpet.

START KL. 07.00
Klokka nærmet seg, og jeg sa ”so long” til Anne og fikk lykkeønskninger på veien; ” Sees i Bergün om ca. 4 timer og 45 minutter, dersom alt går etter planen.” Hun og barna skulle ta toget dit.

Så stod jeg endelig på startstreken i det store og tradisjonsrike ultraløpet. Blodet bruste i kroppen av spenning. Hva ville dagen bringe?

Jeg la meg langt bak og gikk rolig ut. Kjente på om det gikk greit å holde ca. 6 min./km som jeg hadde planlagt for den første delen.

Vi løp en runde i Davos og passerte hotellet etter ca. 3-4 km. Der sto Anne og heiet og tok bilder. Så gikk ferden videre ut av Davos og langs dalen i retning Monstein og Filisur.

Det var herlig å komme i gang. Løypa var stort sett flat de første 11 kilometerne. Da løpet var såpass langt, hadde jeg under planleggingen hjemme delt det opp i etapper og laget etappelapper av høydeprofilkartet og påført planlagte passeringstider. Da fikk jeg også med meg hva de ulike stedene het underveis. Jeg hadde delt opp løpet i 11 etapper. Jeg tok fram en lapp om gangen og fokuserte kun på den etappen. Dette hjalp meg veldig.

Jeg tok det rolig i nedoverbakkene i begynnelsen av løpet og ble forbiløpt av mange. Lot meg ikke stresse av det, jeg løp mitt eget løp. Jeg tok meg god tid på matstasjonene, det var ingen vits i å haste forbi disse. Det var bare å fylle på fra første stund.

Første del av løpet, fram til Filisur etter 31 km, hadde et samlet fall på drøye 500 høydemeter. Dette var den letteste delen med underlag som asfalt, grusveier og gode stipartier. Så langt i løpet lå jeg 2 minutter foran skjema.

BERGÜN
Stigningen opp til Bergün var brattere enn jeg hadde trodd, og de fleste rundt meg gikk. Jeg gikk også i dette partiet, men noe hurtigere, og jeg passerte en del her. Jeg følte at jeg taklet motbakkene bedre enn nedoverbakkene.

Jeg var litt spent på om jeg tro til for hardt – det er etter Bergün det virkelig begynner med motbakker, når vi etter hvert skal opp på fjellet. Men jeg følte det gikk greit. I Bergün sto Anne og barna og heiet. Den yngste med norsk flagg og greier. Det var herlig. De sto like ved der jeg skiftet, og de kom bort til meg.

Jeg skiftet overdel, sokker og løpesko. Jeg var veldig usikker på hvor mye jeg skulle ta på meg. I Bergün var det godt og varmt. Jeg sjekket med en i arrangørstaben som sa det var rundt 5 grader i fjellet. Jeg tok på superundertøy overdel og T-skjorte. Tok med løpevanter i ”beltet” og fylte på med ”gel”-pakker som jeg hadde tatt med i sekken.

Anne hjalp meg og byttet over tidtakerbrikken på joggeskoene. Jeg hadde festet den til lissene og det var litt kronglete å ta den av. Opprinnelig fikk vi utlevert brikken sammen med en strips som skulle brukes. Jeg følte at dette ikke ville fungere når jeg skulle skifte sko underveis. Derfor valgte jeg å bruke stripsen først etter å ha byttet sko. Hvorfor festes ikke brikken med borrelås rundt ankelen i stedet, som i flere andre løp? Mye enklere.

Jeg brukte ca. 10 minutter på denne stoppen. Her kunne det vel vært minutter å hente, men første gangen i et slikt løp synes jeg det var greit å bruke tid her, også med tanke på at den tøffeste delen gjensto.

Jeg passerte ut fra Bergün (40,3 km) på 4 timer og 43 minutter. Fornøyd så langt, spesielt med at jeg ikke følte direkte smerter noe sted, føttene var også fine – ingen gnagsår. Følte det også var smart å få skiftet.

Etter Bergün begynte stigningene. Ikke kjempebratt, men jevn seig stigning i 7 km opp til Chants. På denne strekningen ble det å gå litt i korte perioder.

Fra Chants kommer ytterligere stigning, først 1,5 km bratt gjennom skogen opp til Valzana, deretter nye 1,4 km SKIKKELIG bratt opp til Tschuvel på fjellet. På stien oppover gikk det også greit i den forstand at jeg beveget meg noe raskere enn de fleste rundt meg. Inspirerende. Her var det bratt, ingen jeg så løp her.

Og oppå fjellet kom regnet… Ikke så mye, men dog. Jeg så ”ormen” av løpere både oppover fjellsiden og tilbake der vi kom fra.

KESCHUTTE
Så nærmet vi oss endelig et av, for meg, løpets høydepunkter – Keschutte. Jeg har sett mange bilder og videoer herfra. Alle i strålende sol og flott vær. Vi derimot, nærmet oss i regn og litt tåke, men du verden, for en opplevelse allikevel. Dette hadde jeg jo drømt om å få oppleve. På Kesch blåste det kraftig og vi fikk utlevert regnfrakker mot vind og regn. Det hjalp virkelig. Brukte noen ekstra minutter her oppe og tok noen bilder (hadde selvsagt med kamera). Hittil hadde jeg løpt i temmelig nøyaktig 7 timer.

Neste utfordring var løypas høyeste punkt, Sertig Pass på 2.739 moh. Fra Kesch til passet var det 5,4 km. Denne strekningen ble unnagjort i regn og vind. De fleste løp med regnfrakken vi fikk utdelt på Kesch. Det var det behov for. Det ble en kald fornøyelse for mange mot passet. Her fikk jeg også bruk for løpevantene som jeg hadde med meg.

Det ble mye ”gåsegang” på denne etappen. Stien var smal og glatt og det var vanskelig å passere løpere på enkelte partier. Men farten var grei nok for meg. Det ble en del gå/løp gå/løp.

SERTIG PASS
Ca 1,5 km før vi var der, så vi selve passet vi skulle over. Jeg ble litt overrasket over at det var en såpass bratt stigning opp dit. Men motivasjonen var jo at dette var den siste store stigningen. Det ble gåtempo, men også nå passerte jeg en del løpere.

På denne strekningen brukte jeg i gjennomsnitt 12 minutter per km så det gikk ikke spesielt fort unna. Jeg hadde tapt ytterligere i forhold til skjema og lå nå 18 minutter etter. Fra Sertig Pass var det 20,8 km igjen av løpet. Ville jeg klare å komme under 11 timer nå mon tro? Jeg hadde under 3 timer på meg.

På papiret så jo denne ”halvmaratonen” som gjensto rimelig ”lett” ut, med stort sett nedoverbakke hele veien. Men nedstigningen fra Sertig Pass var bratt og steinete og jeg tok det veldig pent for å unngå overtråkk eller andre uhell. Lårmusklene fikk virkelig kjørt seg i de bratte partiene.

Da vi kom til Sertig Dörfli, 7,1 km etter Sertig Pass, var vi ferdig med de bratteste nedoverbakkene. Jeg lå her 9 minutter bak skjema. Det var deilig å komme ned på litt flatere terreng og jeg klarte å øke farten ytterligere. Jeg fortsatte å løpe forbi flere løpere.

INNSPURTEN
Jeg innså nå raskt at en slutt-tid på under 11 timer ikke var noe problem da jeg hadde ”budsjettert” med drøye km-tider på slutten. Jeg begynte å fable om 10 timer og 30 minutter og prøvde å regne meg fram til om dette ville gå mens jeg kjempet meg gjennom slutten av løpet.

Jeg fortsatte å holde tempoet oppe og ble inspirert hele tiden av å løpe forbi andre løpere. Mange gikk nå. Ville jeg klare å holde dette tempoet helt inn? Jeg fortsatte, og km for km ble spist. Den minste lille motbakke ble etter hvert tyngre og tyngre. Heldigvis var det ikke så mange av dem, og de var i hvert fall ikke så lange.

Jeg gikk ikke på noen sprekk på slutten, snarere tvert imot. Tempoet ble økt etter hvert som jeg nærmet meg mål; dette gikk jo over all forventning! På slutten ble det mer og mer en kamp mot klokka – ville jeg klare under 10 timer og 30 minutter også? Jeg tok inn minutter per km nå i forhold til det jeg hadde planlagt og ”stormet” inn til en slutt-tid på 10 timer 23 minutter – 34 minutter bedre enn skjema totalt.

Siste etappe fra Sertig Dörfli til Davos var på 13,7 km. Jeg ante ikke hvordan kroppen ville være etter så mange timer, så jeg hadde lagt opp til et ekstra romslig skjema på slutten. 1 time og 22 minutter på denne etappen lar seg høre, i hvert fall i mine ører. Og det på slutten av et såpass tøft og langt løp. Gjett om jeg var fornøyd!

Det var inspirerende både å løpe forbi så mange og se at tidsskjemaet ”sprakk”, i riktig retning. Jeg fikk mye igjen for grundig planlegging og gjennomgang av løpet på forhånd. Ved å ta hensyn til traseen og motbakker ved planleggingen av tidsestimeringen ble sammenligningen underveis i løpet mer riktig. Jeg la inn god slakk på slutten da jeg ikke visste hvordan kroppen ville takle 11 timers løping. Hadde det buttet mot slutten, ville jeg allikevel hatt et skjema som ikke virket demoraliserende.

HARDE FAKTA
Totalt ble jeg nr. 456 av 1011 menn i mål og nr. 23 av 91 i min klasse (55-59 år).

Mellomtider med plassering:
Start – Filisur: 3.10.24 – plass nr. 815 på denne etappen
Filisur – Kesch: 3.49.45 – plass nr. 465 på denne etappen
Kesch – Mål: 3.23.23 – plass nr. 295 på denne etappen

Resultatet må jeg si meg veldig fornøyd med tatt i betraktning at dette var mitt aller første ultraløp.

Forberedelsene til 2012 er godt i gang …

Årets Swiss Alpine Marathon går 28. juli. Da vil flere mennesker løpe over denne brua.

Swiss Alpine Marathons heimeside

Kondis-reportasje fra Swiss Alpine Marathon i fjor

Powered by Labrador CMS