Bjørn Johannessen (44) er utdannet elektronikkingeniør, men etter åtte års jobb på Ericsson ble han i 2005 ansatt i Kondis med hovedansvar for terminlista og produkttesting. Han har vært innom det meste av kondisjonsidretter, men alltid med hovedvekt på løping. En treningsvilje adskillig større enn talentet har gitt  en pers på 32.35 på mila.


Vignett-kondiskommentaren.jpg

Den nye klokka mi står i sterk kontrast til den første klokka jeg brukte da jeg for en liten mannsalder siden begynte å løpe. 

I barndommen løp jeg bekymringsløst rundt uten klokke på armen og tenke ikke på løpingen som trening i det heletatt. En gang uti tenårene gikk løpingen over fra lek til litt mer strukturert trening. Løpingen måtte nå måles. Den gangen hadde jeg et vanlig armbåndsur uten stoppeklokke. For å ta tiden på løpeturen, måtte jeg derfor se hvor mye klokka var da jeg startet turen, på nytt se hva klokka var da jeg kom hjem, og utifra dette regne ut hvor lenge jeg hadde løpt. Til slutt gjorde jeg også et lite estimat på hvor mange kilometer jeg antok jeg hadde tilbakelagt. 

Jeg husker jeg gjerne måtte stå et par minutter ute ved portstolpen og vente på at klokka for eksempel skulle bli akkurat 16:00, 16:10, 16:30 eller et annet starttidspunkt det var lett å huske. Som mange løpere har opplevd, så kan en løpetur gi en oppfriskende liten "restart" i toppetasjen, men det hender denne "restarten" også drar med seg informasjon man helst ikke ville ha nullstilt – som starttidspunktet ved portstolpen – og spesielt var dette tilfellet om løpeturen min gikk unna med såpass høy puls at det hamret litt ekstra hardt i tinningen. Og det gjorde den som regel bestandig, for det skulle jo helst settes pers hver gang jeg var ute i min faste runde på 10 km. 

Det ble derfor adskillig enklere da jeg fikk armbåndsur med egen stoppeklokke innebygget. Da kunne jeg legge i vei fra portstolpen når som helst. Det eneste jeg behøvde å huske var å starte klokka – og stoppe den når jeg kom hjem. Det fungerte som oftest. 

Siden kom stoppeklokka med mellomtider. Jeg behøvde nå ikke lenger å memorere passeringstidene ute i løypa når jeg sjekket hvordan jeg lå an i forhold til ny pers på runden. Nå var det bare å trykke på en knapp, så husket klokka selv hva jeg passerte på ved den store furua eller på bakketoppen ved skiltet. Dette var en aldri så liten teknisk revolusjon. Alt jeg behøvde å gjøre var å konsentrere meg om å løpe. 

Utviklingen fortsatte, klokkene fikk flere og flere mellomtider og kunne etter hvert huske flere treningsøkter også. 

Så kom pulsklokka. 

Jeg skjønte ikke helt hvorfor, men hadde i alle fall hørt at man fikk bedre treningseffekt om man brukte pulsklokke. De kostet en liten formue, men ny teknologi har jeg alltid vært nysgjerrig på, så jeg endte opp med en pulsklokke på armen. Jeg fikk bekreftet det jeg egentlig visste fra før: at pulsen var høy når jeg ga gass, og sank når jeg roet ned. Dette var likevel spennende og interessant. Et blikk på pulsklokka bekreftet dessuten at det fremdeles var liv i meg der jeg segnet om ved portstolpen etter å ha satt ny pers i milløypa. 

Årene gikk, uten at det skjedde det helt store på klokke-fronten. Så kom GPS-klokkene. Nå behøvde jeg ikke lenger å kun nøye meg med å få vite hvor lenge jeg hadde løpt, men kunne også få informasjon om hvor langt jeg hadde løpt. Dette var nok et lite slag i trynet for flere enn meg selv. Persen i "10 km-løypa" ble nærmest over natta "degradert" til pers i "9,6 km-løypa". 

GPS-klokkene var en liten teknologisk revolusjon, men samtidig et aldri så lite tilbakeskritt. Ventingen, og til tider også frysingen, ved portstolpen ble gjeninnført. Denne gangen ikke for at klokka skulle bli akkurat 16:00, men for at klokka skulle få inn GPS-signalene. 

Heldigvis har GPS-teknologien blitt bedre, så de siste par årene har "portstolpeventingen" med GPS-klokka på armen blitt redusert til et minimum. Så med dagens puls- og GPS-klokker er det stort sett bare ta på seg klokka og løpe avgårde. Både underveis og etter løpeturen kan jeg få absolutt alt av informasjon om treningsøkta. Det er informasjon i overflod. Det liker jeg. 

Men noen ganger kan det bli for mye av det gode. Noen ganger savner jeg friheten ved løpingen slik jeg opplevde den da jeg begynte å løpe. Det å legge i vei på en løpetur. Uten klokke. Bare løpe så lenge og fort jeg ønsker. Og når jeg er fornøyd, så avslutter jeg løpeturen, konkluderer med at det har vært en flott tur – og er ferdig med det uten å bry meg om det har vært 38 eller 83 minutter, 3 eller 30 km eller om pulsen har ligget på 117 eller 171 slag i minuttet. 

Omtrent hele døgnet ellers må vi forholde oss til tider, tall og teknologi. For meg er ofte løpeturen en liten flukt og avkobling fra hverdagen. En etterlengtet frihet uten stress og forpliktelser. Nettopp derfor kan det være fint å innimellom la klokka (og mobiltelefonen) ligge igjen hjemme når man stikker ut på treningsturen. Til det fulle nyte det å komme seg ut i naturen, gjerne på nye stier. Så får turen bli så kort eller lang den vil akkurat denne dagen. Spesielt i den stressende førjulstiden vi nå er på vei inn i, tror jeg vi er mange som har behov for denne lille avkoblingen og hverdagsflukten.