Toppbildet: Tim Bennett på Gornergrat (3089 moh) under fjorårets Matterhorn Ultraks.
(foto: en ukjent kineser...)
Folkehelse, idrettsbevegelse, toppidrett og OL. Alt dette er ord som stadig vekk dukker opp i diverse sammenhenger. Og jeg kan med en gang si at jeg så litt frem mot et OL i Norge i 2022. For det kunne ha vært min eneste sjanse til å oppleve et OL på nært hold. Samtidig som det kunne ha rustet opp diverse anlegg i Oslo og omegn.
For jeg var en del på Jordal Amfi for sikkert 20 år siden – og selv da var standarden der ganske stusselig! Utover det så tar jeg også sterk avstand fra hvordan IOC tenker og tror. Samtidig syns jeg det er litt naivt at norske byråkrater og politikere tror at de kan forandre IOC... og hvorfor er de samme menneskene mer opptatt av å reformere IOC enn å holde orden i vår egen bakgård? For Idrettsbevegelsen i Norge lider litt av samme sykdom.
Fra mitt ståsted er det hele tiden snakk om penger for å kunne finansiere satsninger – dermed kunne sikkert en ny OL satsning i Norge vært en gullgruve for dem. Da ville pengene ha kommet.
Jeg er heldig som driver med løping, for hele verden er i grunn et anlegg jeg kan bruke til det. Jeg trenger ikke en egen sykkelvei, rulleskiløype eller innendørshall. Strengt tatt trenger jeg bare løpesko. Så jeg skal ikke klage. Men jeg klager når et forbund innfører mosjonslisens for at et forbund trenger en ny inntektskilde.
På samme måte som jeg rister på hodet når jeg ser hvor desperat skiforbundet er etter å vingeklippe Petter Northug. For et lag MED Petter Northug har klart større verdi enn et lag uten. Det kan i hvertfall virke sånn, sett fra min side. Og da jeg lurer egentlig litt på hva de andre på landslaget egentlig tenker om det desperate fokuset på Petter Northug.
Samtidig er jeg mest opptatt av det som foregår noen divisjoner lengre ned, jeg. For det kan se ut som om idrettsbevegelsen ikke bryr seg noe særlig om mosjonisten – annet enn når det kommer til å snappe noen kroner ut av lomma på mosjonisten. Burde ikke en idrettsbevegelse jobbe for at vi alle har en bedre folkehelse? Burde ikke en idrettsbevegelse jobbe for at forbundene hadde en plan om mosjons – eller breddeidrett også? Er det ingen som ser sammenhengen og mulighetene en satsning der ville ha betydd for fellesskapet? Istedenfor så skrikes det og hyles over at private krefter kommer og tar fra fellesskapet!
For meg føles det som en desperat kamp for å få tak i penga, før de havner i lommene på de som ikke er så snille! Og hele tiden skrikes det om pengene som forsvinner, pengene som kunne vært brukt til fellesskapet... Men idrettsbevegelsen i Norge er tungrodd og vanskelig å snu på – ganske likt IOC faktisk!
Jeg er med i Kondis, og jeg er med i SK Vidar. Jeg er med og arangerer løp, jeg har spinningtimer og løpegrupper for treningssenterkjeder, jeg har kjennskap til private lag innenfor ski – og jeg deltar i sportslige aktiviteter innen triatlon, ski, sykkel og løping. Så jeg har endel erfaringer.
Jeg er faktisk priviligert som kan gjøre alt dette og har det sabla artig. Jeg har ikke store krav sånn sett, hverken økonomisk eller noe annet. For dette er bare en lek for meg. Men jeg blir gretten og litt sur når jeg ser hvor vanskelig det er å få til ting.
Private initiativ skal helst ikke forekomme, alt skal liksom skje via idrettsbevegelsen. Og jammen kommer haukene fort – når man går utenom idretten.
Men hadde idrettsbevegelsen vært litt smidigere, så hadde kanskje verden sett litt annerledes ut? Hvorfor er ikke et privat arrangement like bra som et arrangert via idrettslag? Hva er feil med at løp arrangeres av andre konstellasjoner enn idretten? De arrangementene er minst like mye FOR mosjonisten! I noen tilfeller så får mosjonisten enda mer valuta for pengene. Og det kan da ikke være galt? Jeg mener også at jeg har lest et sted at idretten skal være inkluderende – det føles ikke alltid sånn
Det finnes massevis av frivillge i Norge – det er det positive med idrettsbevegelsen, men de blir også utslitt og oppbrukt. Fordi man hele tiden må snu å vende på den samme krona veldig mange ganger. Idrettsbevegelsen i Norge er avhengig av disse ildsjelene – men hva gjøres for å rekruttere nye? Ikke mye gitt! For hvis grunnfjellet i norsk idrett blir borte, så kan mye annet forsvinne også. Mulig ikke NIF og endel forbund har tenkt på det da, for det burde de.
Samtidig finnes det mange som klarer seg fint uten idrettslag også. Mange av de er mosjonister / kondisjonister. For dem er det viktige å holde seg i form. De trenger ikke et lag / klubb å forholde seg til. Og de må også respekteres – og ikke minst oppmuntres. Jeg synes heller ikke det er riktig at de skal være med å finansiere idrettsbevegelsen i Norge. Og i hvert fall ikke betale en engangslisens som ”straff”.
Det vil alltid være slik at noen etter hvert blir mer bitt av basillen, som vil ha noe mer ut av sin trening. Og som dermed etterhvert vil oppsøke et idrettslag. Men tilbudet idrettslaget kan tilby er kanskje ikke godt nok, eller eksisterer faktisk ikke! Da kan heller ikke idretts Norge kreve at den samme mosjonisten skal betale ekstra. Så kan man si at et idrettslag skal prioritere barn og ungdom, fremfor voksne mosjonister. Jeg kan være enig til en viss grad. Men stiller samtidig spørsmålet : har noen tenkt på evnt hvilke ressurser som man mister ved å ikke ha et tilbud?
Og – finally – hvis idretts Norge IKKE vil ha tilbud til den voksne mosjonist og IKKE ser nytten heller, da kan de i hvertfall ikke kreve noe tilbake !
Jeg kan ikke påvirke noen, det har jeg skjønt gjennom min tid i Kondis, men jeg kan stadig vekk komme med små hjertesukk og håpe at noen tilslutt kanskje ser litt hva jeg tenker.
For er det noe jeg har fått som mosjonist, så er det Kondis. Så jeg holder ut lenge jeg !
