Fra tid til annen blir jeg spurt om hvordan det var å drive med løping for mer enn 40 år siden. Her er et nostalgisk svar.

 


Av Arne Kvalheim


 


Da som nå var min klubb Tjalve en av landets ledende friidrettsklubber med flest medaljer i norske mesterskap, seire i Holmenkollstafetten og lagserien og med deltakere i OL og EM. VM kom først i 1983.
Til stor forskjell fra nå hadde vi stort sett én trener som trente alle i alle øvelser. Tjalve var så heldige å ha Arne Nytrø. Arne var landets første trener med ordentlig teoretisk bakgrunn. Han hadde også stor interesse for hva man gjorde i andre land og abonnerte på tyske, engelske, amerikanske og russiske friidrettsblader. (De siste ble oversatt for han av Einar Førde som hadde lært russisk i militæret.) Arne Nytrø var da også Idrettshøgskolens første lektor med friidrett som fagfelt.

Den organiserte treningen i klubben foregikk to ganger i uka, på Handelsgym og i Frognerparken om vinteren. Om sommeren var Frogner Stadion, Frognerparken og Bygdøyskogen stedene. Resten av uka trente vi hjemmefra eller fra Blindern hvor mange studerte.
Vintertreningene på Handelsgym var viktige og spesielle. Først var det intervalltrening i Frognerparken. Oppvarmingen bestod av å jogge de snaue 2 kilometerne fra Handelsgym til Parken med en piggsko i hver hånd, og nedjoggingen gikk motsatt veg tilbake.
Alle tok denne turen, også sprinterne. Intervalltrening ble gjort med vinterpiggsko på grusveiene eller på hardtrampet snø med variasjon mellom lange drag (600-1500 m) og korte drag (200-300 m). Vi kalte det ikke 4 x 4 eller noe annet, men distanser opp imot 1500 meter tok vel ca. 4 minutter, så prinsippet var det samme for over 40 år siden som det noen hevder de har funnet på i de seinere år.

Styrketreningen innendørs var gammel, god sirkeltrening med spesiell vekt på bein, rygg og mage. Alle med unntak av kasterne var med: hoppere, sprintere og distanseløpere. Bare treningen i Frognerparken var forskjellig fra øvelse til øvelse. For de yngste var det stort å trene sammen med et idol som Bassen Bunæs. Det hendte også at Audun Boysen, en av verdens beste på 800 m i 1950-åra (1.45,9 i 1955), stakk innom selv om han hadde lagt opp mange år tidligere. Allikevel var det ingen spøk å følge han på en 45 minutts løpetur i Bygdøyskogen.

Mye fleip

Miljøet og stemningen på Handelsgym var spesiell med mye fleip og god sjikane. Broder Knut og jeg dro hjemmefra på Grorud i 18-tida med tog og trikk for å trene på Handelsgym på andre siden av byen. Vi var vel sjelden hjemme før i 22-tida. Disse treningene ville vi ikke miste; lekser kunne man jo lese på tog og trikk. En kombinasjon av vårt personlige ambisjonsnivå og miljøet i klubben gjorde mandagene og fredagene til ukas høydepunkter som vi sjelden mistet.

Resten av uka løp vi stort sett langkjøring hjemme på Grorud eller gikk en del mil på ski i Østmarka og Lillomarka. Siden treningen var på fredager, må det nok innrømmes at tjalvistene etter treningen tok en øl eller tre. Det gjorde jo i alle fall ikke miljøet dårligere. Om våren ble treningen flyttet til Frogner Stadion med hardere intervalltrening to dager i uka, fremdeles med veksling mellom langintervall- og kortintervalløkter. Farten på intervalldragene ble større og større etter hvert som sesongen skred fram. Konkurranse var det minst én gang i uka, først med stafetter og terrengløp og seinere på sesongen baneløp. Selv løp jeg vanligvis 30-40 konkurranser i året.

Treningen fulgte stort sett samme rutine som om vinteren. Langkjøring, mengde og fart var avhengig av den enkeltes ambisjonsnivå. Og Tjalve hadde etter hvert mange gode løpere. På slutten av 1960-tallet hadde klubben sju-åtte løpere som hadde perser fra 3.38,5 til 3.50 på 1500 m og fire-fem løpere med tider godt under 1.50 på 800 m. (Husk at tidene ble oppnådd på grus.) Det var ingen lett jobb å komme på elitelaget i Holmenkollsafetten.

Bill Bowerman

Da jeg i 1966 flyttet til USA for å studere ved University of Oregon i Eugene og trene med den legendariske treneren Bill Bowerman, ble livet som løper og student litt lettere. Ting var bedre lagt til rette for at man kunne kombinere studier og trening/konkurranser. På universitetsområdet var det treningsbaner, joggeløyper, vektrom, fysioterapi og annet som etter hvert ble nødvendig for å bli bedre.

Men selve treningsprinsippene til Nytrø i Tjalve og Bowerman i Oregon var stort sett de samme. To ganger i uka var det intervalltrening i veksling mellom langintervall og kortintervall. Kalenderen avgjorde farten på dragene, rolige høst og vinter og raskere og raskere utover våren. Pausene mellom dragene var kortere enn jeg var vant til hjemmefra, og etter hvert ble pausene stadig kortere. De var sjelden mer enn 1 minutt, ofte ikke mer enn 20-30 sekunder, og vi jogget alltid i pausene.

Resten av uka var det langkjøring to ganger per dag, rolig om morgenen og raskere om ettermiddagen. Ofte ble langturene avsluttet med stigningsløp over 100-150 meter med piggsko. Treningssoner, pulsklokker og sportsdrikker visste vi ikke hva var, og bra var det.
Konkurranser eller testløp hadde vi ca. hver 14. dag hele høsten og vinteren. I april, mai og juni ble det konkurranser hver uke (universitetssesongen). Treningen foregikk klokka 6.30 om morgenen hver dag før forelesningene og ca. kl 16.00 om ettermiddagen når undervisningen var over. Om kvelden var det som regel studier eller noen skarve fritidsbeskjeftigelser. Et par ting var spesielt med treningen i Oregon: Ingen tøyning (Bowerman trodde ikke på det) og svært lite styrketrening. Men vi løp med piggsko minst to-tre ganger i uka, og langkjøringen foregikk ofte i meget kuperte løyper. Derfor ble vi sterke i beina. De beste løperne hadde motbakker oppkalt etter seg, og vi hadde ”Burelson’s Hill” og ”Foreman’s Hill”. Jeg fikk riktignok ingen ”hill” oppkalt etter meg, men derimot en løype på 11 km (”Arne’s Trail”). Den hadde stor nok høydeforskjell.

Bowerman la også stor vekt på at vi skulle løpe med korte og lette steg og rett overkropp. (”Forget that body lean, and save those long strides to your last lap,” var hans ”mantra”.) For meg var det rart å komme til Oregon som Norges beste på 800 og 1500 meter og bli slått av lagkamerater fra samme universitet. Det medførte at egoet fikk en liten, kortvarig knekk, men ambisjonene og treningsvilligheten fikk et puff fremover. Fellestrekk

De to stedene jeg var som aktiv, i Tjalve og i Oregon, hadde to ting felles: Begge miljøene hadde hver sin svært kyndige, kunnskapsrike og erfarne trener. Begge trenerne hadde det felles at de var litt redd for at de aktive skulle brenne seg ut, og de passet på at man ikke trente for hardt. Begge la vekt på kontinuitet i treningen, dag etter dag, uke etter uke og år etter år – da først blir man god.
Nytrø pleide å forklare trening som sparing i bank. Dess mer du satte inn, dess mer hadde du til rådighet når du trengte det. Ingen dårlig sammenlikning. Selv satte jeg for eksempel pers på en eller annen distanse hvert eneste år i alle de 12 årene jeg satset på løping.

Både Tjalve og University of Oregon hadde gode sosiale miljøer med gode treningskamerater og til dels konkurrenter. Fellestreningen to-tre ganger i uka var hard, men alltid i en sosial atmosfære særpreget av godt humør og mye fleip. Etter treninga hendte det vel at vi var for utkjørte til å fleipe, men den store bredden førte til at vi utfordret og inspirerte hverandre.
Alle jeg trente og konkurrerte med (med unntak av noen øst-europere) var i skole, studier eller arbeid. Så lenge man var singel, gikk rutinene med trening, studier eller jobb bra; verre ble det etter hvert som man fikk familie. Da ble dagene fort slitsomme med trening to ganger om dagen, studier eller jobb og forsøk på deltakelse i heimen.
Resultatet for min del ble at jeg ikke orket mer og la opp som 29-åring etter en sesong med fjerde- og sjetteplass i EM (innen- og utendørs) og perser på 3000 m (7.44,8), 5000 m (13.26,4) og 10.000 m (28.47,0).
Jeg kunne nok savnet et system som i dag med treningsstipender slik at man ikke behøvde å ha full jobb etter studiene. Krysspresset mellom familie, begynnende yrkeskarriere og trening kunne bli for stort. Slik opplevde jeg det da jeg kom tilbake fra Oregon. Sånn sett har nok de beste det lettere i dag. Men jeg tror ikke de har det noe gøyere enn det vi hadde.

Arne Kvalheim
Alder: 65 år
Bosted: Oslo
Yrke: Pensjonist
Klubb: Tjalve
Trenere: Arne Nytrø og Bill Bowerman
Idrett: Løping
Perser: 49,4 på 400, 1.48,7 på 800, 3.38,5 på 1500, 3.56,4 på 1 engelsk mil, 7.44,8 på 3000, 13.26,4 på 5000, 28.47,0 på 10.000 m og 1.07.35 på halvmaraton
Meritter: 6. plass i EM og OL-deltakelse på 5000 m, 10 gull, 5 sølv og 2 bronse i NM (800, 1500, 5000 m og terrengløp), 1 kongepokal

 

Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
KONDISbladet nr 5.
KONDIS-Årgang 2010
KONDISarkivet  (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)