Å konkurrere er ofte den beste motivasjonen for å trene enda mer. For mange burde det kanskje være lurere å trene bedre heller enn mer.

Mange begynner å trene i treningsgrupper eller med kamerater og treninga har sikkert ofte ikke konkurranser som noe i mål seg sjøl. Men det er rart med det hvordan man kan bli bitt av løpebasillen hvis en først tør å ta steget ut av treningsmodus og få på seg et startnummer.

Det er ofte begynnelsen på en "loop" hvor en får bedre resultater og setter pers og etterhvert må en trene mer og/eller bedre for å sette nye perser igjen eller slå kompissen i konkurranser.

Hvis man tidligere har konkurrert mye og trent mye, men så av en eller annen grunn har vært helt ute av det over en viss tid, kan det også være lurt å konkurrere. Å løpe en fast distanse 3, 5 eller 10 km og få en tid som er mye dårligere enn det man var vant med, kan dette inspirere til å komme igang og trene ordentlig igjen.

Man ER jo ikke så dårlig som det gikk i den konkurransen!

Onsdag opplevde jeg at noen tok en kombinasjon og kjørte en treningsøkt inne i en konkurranse. De løp Ikke løpet som en trening. Nei, det var en skikkelig intervalløkt, en av de mest klassiske for langdistanseløpere, 6 x 1000 m . Løpet i dette tilfellet var på 6500 meter, og med gåing mellom intervallene, kom de akkurat til mål etter at seks tusenmetere var unnagort.

Hvis en har en løpskarusell der en bor, er jo dette en ypperlig måte å få trent flere av intervalløktene på. Med mange deltakere i løpet kan dette motivere for enda bedre treningsøkter, og man får mye sosialt på kjøpet.

Så her kan en altså få konkurransen til å bli en veldig god treningsøkt, kjekt både for løpere på vei og løpere på vei tilbake.