RESULTATER
Damer(13 deltagere):
1. Kristin Johansen 06:34
2. Ingunn Vik 08:16
3. Sigrid Henjum 08:51
4. Gro Døhl 09:15:00
5. Lillian Sætre 09:38
6. Katrine Andersen 09:40
7. Tove S. Hagland 10:17
8. Astrid S. Hagland 10:32
2 deltagere brutt
3 deltagere uten padling

Herrer (38 deltagere):

1. Arnt Aarsland 05:49
2. Jan Jacob Verdenius 06:03
3. Stian Gundersen 06:18
4. Carl Petter Åsmundsen 06:41
5. Leif Egeland 06:52
6. Arne Kristian Espedal 06:55
7. Ivar Kloster 06:59:10
8. Tom Amundsen 07:05
9. Håvard Gundersen 07:10
10. Martin Gallaher 07:14
11. Jan Tore Samlanes 07:15
12. Øistein Mathisen 07:15
13. Lasse Robberstad 07:20
14. Vidar Mong 07:22
15. Tore Stendahl 07:37
16. Even Vike 07:39
17. Lars-Erik Gustafsson 07:40
18. Atle Gundersen 07:42
19. Anders Christoffersen 08:09
20. Espen Simonsen 08:09
21. Per Henriksen 08:16
22. Arne J. Lyshol 08:17
23. Arne Sæbø 08:17
24. Johnny Garstad 08:43
25. Hans Magne Pedersen 08:43
26. Atle Gjengedal 08:29
27. Trond Folgerø 08:38
28. Håvard Meling 08:38
29. Gisle Bjelland 08:40
30. Jon-Emil Svendsbø 08:48
31. Håvar Selseng 08:51
32. Kjell Soltvedt 08:53
33. Jostein Dale 09:01
34. Thor Askeland 09:03
35. Stig Kvendseth 09:15
36. Stig Følgerø 09:40
37. Olav Hagland 10:32
1 deltager brutt

Noen tider kan være gode for deltagere som startet før felles start kl. 10.
Slik opplevde

Martin Gallaher årets konkurranse.

Pøsende regn under Tripp Trapp Triatlon er en tradisjon. Hva hadde vel dette løpet vært uten sugende myrer, glatte veier og motvind? Men dårlig vær bør ikke komme som en overraskelse når man løper opp trappa langs vannkraftverkets rørgate. Mye regn og høye fjell er jo grunnen til at trappa er der. Et lyspunkt i gråværet under årets konkurranse var at det regnet så mye at man vil få tilbake startkontingenten i form av billigere strømpriser til vinteren.

Årets tripp trapp triatlon var min første. Idéen fikk jeg av en svenske jeg møtte på fest før sommeren. - Det är jäkligt bra det der Lysefjorden-rundt-løpet, sa han. Uten at jeg visste helt hva han snakket om svarte jeg at jeg allerede hadde planlagt å være med. Da jeg fant ut at løpet i tillegg til sykling og løping inneholdt padling ble jeg litt i tvil. Etter en prøvepadling på Stokkavannet, der jeg oppholdt meg større del av tiden under vann, var jeg nær ved å bakke ut. Heldigvis har jeg en kompis som er født i en kajakk og han overbeviste meg om at selv den flinkeste eskimo ville gått rundt med en så bred båt.

Løpet startet med padling fra Lysefjordsenteret i munningen av Lysefjorden. Som du sikkert har skjønt var padlingen bøygen for meg. 25 km er langt - særlig når treningsgrunnlaget er spinkelt. Hva kunne vi gjøre for at padlingen skulle gå lettere? Mye tid ble avsatt til kajakktesting. Hvilken kajakk kunne gi meg det lille ekstra? Heldigvis kunne padlekompisen min og jeg støtte oss på den forskningen Erik Verås Larsen gjorde i forkant av OL i Athen. Han kom frem til at kajakken bør være hvit og muligens en anelse lenger det man tidligere trodde var ideelt. Jeg endte opp med en rød havkajakk som muligens var litt bredere enn det ideelle. Det krever balanse for å padle en rask kajakk og siden jeg ikke kommer fra sirkusslekt måtte jeg velge det trygge.

Padlingen var lang, fjorden er bratt og tørsten var for stor. Jeg fant raskt ut at jeg hadde drukket for mye. Vi gjorde ett forsøk på å gå i land, men fant rask ut at fjellene var for bratte. Det ville by på større problemer å komme seg ut av kajakken enn å knipe igjen. Plutselig skjønte jeg hvorfor alle de proffe padlerne har festet en pumpe bak cockpiten.

Trappepulsparadokset
Aldri har Flørli vært et vakrere syn. En gang var det et lite og øde industrisamfunn med post, skole og kraftstasjonen som hovedarbeidsplass. Den siste fastboende forsvant i 1999, men den største attraksjonen ble igjen. Det er trappa. Trappa er, i følge det internasjonale tretrappregisteret, Europas lengste tretrapp. 4444 trinn. 750 m stigning.

De som aldri har vært med på løpet frykter alltid trappene. Vi hadde mange spørsmål. Kan man løpe? Er alle trinnene like høye? Er rekkverket satt opp i henhold til norsk byggestandard? Svaret er stort sett nei. Dette er ikke standardtrapper. Noen ganger er stige en mer passende beskrivelse enn trapp.

Vi brukte trappa som lunsjpause. Vi gikk rask oppover samtidig som vi spiste matpakkene våre. Det tok litt over 40 min. Det var i trappene vi oppdaget trappepulsparadokset. Vanligvis øker pulsen i takt med belastningen. Det betyr at den også synker når man tar pauser. I Flørlitrappene opplevde vi det motsatte. Pulsen økte når vi tok pauser. Jeg tror det skyldes utsikten, fallhøyden og de glatte trinnene. Først når vi stoppet og så oss rundt skjønte vi hvor spektakulær denne trappeturen er.

O-løp i elveløp.
I følge løpsbeskrivelsen skulle man starte den 10 km lange joggingen med å følge et uttørket elveleie og deretter en kraftledning til man kom inn på stien som førte til syklene. På papiret hørtes det enkelt ut. I ettertid har jeg skjønt at elva aldri har vært tørr under tripp trapp triatlon og når det gjelder kraftledningen- den er forsvunnet.

Ned elveløpet gikk det forholdsvis greit. Vi siktet på en tydelig grusvei og kunne ikke misse. Et stykke nede i lia traff vi på en fyr jeg dro kjensel på. - Jag tyckte jag hörde en älg, sa svensken fra festen, og hang seg på oss. Han hadde vært med før og var til uvurderlig hjelp under orienteringen. Riktignok hadde han ikke kart, og var en smule overrasket over kraftledningens bortfall, men han visste sånn cirka hvor vi skulle. Og dit kom vi. Det vil si cirka dit vi ville.

Oppe på fjellet, etter orienteringen, var det bare å løpe full pinne. Padlekompisen min mente det bare var å lange ut. Stien er bedre på snaufjellet enn under tregrensen og i tillegg hadde vi fått i oss noe næring jeg er sikker på kommer til å settes på dopinglista så fort dopingjegerne får tid. Jeg hadde skaffe to bokser drikkbart kosttilskudd. Jeg tror fanden bodde i min boks. Jeg hadde han i hælene helt til syklingen begynte.

Feristfest
Vi kom ensomme frem til Vindalen og så frem til å hvile litt på sykkelsetet. Før start hadde jeg laget meg et mentalt bilde av den 3 mil lange sykkeletappen. Først 400 m(?) høydemeter ned til Frafjord. Enkelt – det er bare å sette beina på styret og cruise. Det eneste man må passe på er å ha nok fart i bunnen av bakken så man kan rulle opp fjellet på vei mot Forsand. Det skulle vise seg at bildet ikke stemte helt med virkeligheten.

Like før vi skulle til å kaste oss på syklene hørte vi plutselig et brak fra skogen. Vi så trærne bøye seg, hørte kvister som knakk og en pusting og pesing som ville fått alvorlig astma til å høres ut som mild sommersnue. - Er det elgen?, spurte padleren. Det var svensken. Han var på hjul.

Syklingen startet med en grusvei der sauene ikke var helt samarbeidsvillige. De oppførte seg som biler i rushtrafikken. Jo mer du tuter - jo flere legger seg tilsynelatende i veien foran nettopp deg. Nedoverbakken var heller ikke som i drømmen. Veien var smalere enn en sykkelsti og full av hårnålssvinger. Regnet gjorde asfalten såpeglatt. De 16 feristene vi passerte var nok lagt lagt ut med tanke på dem som ikke rakk å blande ut XL-1 pulveret skikkelig.

Farta i bunnen av bakken var ikke nok til å ta oss over fjellet. Heldigvis var vi to. Et team er alltid bedre enn en enslig rytter. Allikevel ble det tungt. Søla sprutet opp i ansiktet og New Energy sjokoladen min fikk raskt et belegg som gjorde den litt mer lik en müslibar både på smak og konsistens.

Etter å ha passert Lysefjorden var det bare oppløpet igjen. En tunnel og deretter langs den gule stripa forbi fergekøen. Jeg jobbet hardt med å å se uberørt ut. Det er jo tross alt ikke så langt. Vi brukte 8 timer. Det er jo bare en vanlig arbeidsdag.

Tripp Trapp Triathlon er en tradisjon som har kommet for å bli. Jeg tror knapt det finnes noen konkurranse som foregår i mer fantastiske omgivelser. Jeg kan allerede nå garantere at jeg kommer til å padle fjorden, klyve trappa, løpe over fjellet og spinne hjem igjen til neste år også.

Hva med svensken da? Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men ryktet sier at han punkterte på grusveien. Så kjørte han ut i en hårnålssving. Det er nok med ham som med Thor Hushovd – han er best i slak oppoverbakke.