"Ikke prøv å forstå!
Du har sikkert noe bedre å bruke tiden til"
I disse dager møtes Sergej Aleksandrovitsj Karjakin og Sven Magnus Øen Carlsen – heretter forkortet til Karjakin og Carlsen – i New York for å gjøre opp om VM-tittelen i sjakk. Det er gørr kjedelig!
For oss som er litt eldre enn gamle er det lett å tenke tilbake på TV-ens barndom, da vi stirret på skjermen i fem minutter uten at en eneste femmilsløper dukket opp der Håkon Brusveen befant seg. Det var også gørr kjedelig!
Om noen dager strømmer bortimot 300 løpere til Bisletts innendørsbane for å løpe rundt og rundt en 546 meters runde sammenhengende i 6 timer, 12 timer, 24 timer eller aller verst; 48 timer. Puh… det må da bli usannsynlig kjedelig?
Ja, mye av det som ikke interesserer oss er kjedelig eller ubegripelig kjedelig. Eksemplene ovenfor hører nok for mange hjemme i den siste kategorien.
Den gode nyheten er at vi ikke behøver å bry oss hva dislikerne mener. I 2016 har de fleste frihet nok, TV-er nok og tid nok til å gjøre de tingene vi virkelig synes er spennende. Det merkelige (?) er at det nesten er progressivt økende avvik på likerkurven og liker-ikke-kurven jo mer ekstreme aktivitene er.
Akkurat nå er klokka langt over midnatt, VMs fjerde sjakkparti er inne i sin sjette time – det er voldsomt spennende, for meg. Ikke spør kona hva hun mener om saken (hun sover). Men selv synes jeg det er ekstremt spennende – men hvorfor?
Jeg tror det er uforutsigbarheten som trigger meg, men jeg skal ikke plage dere som ikke bryr dere om sjakk med å prøve å forklare det.
Jeg har også vært ultraløper i over 10 år – eller mer presist; forhenværende ultraløper. Det verste med å være ultraløper er at det er så uforutsigbart, det er så mye som kan forpurre det som i utgangspunktet er en god konkurranseplan. Det er en voldsom kontrast til da jeg kunne forutse sluttiden på 10 km med 10-15 sekunders nøyaktighet. Resultatet var stort sett alltid i henhold til treningsgrunnlaget, slik sett var det behagelig forutsigbart.
For noen vil uforutsigbarhet være demotiverende. For meg og mange andre er det rosinen i pølsa. Ønsket om å teste sine egne grenser er nok den oftest uttrykte utfordringen til mange ultraløpere – men det er jo i seg selv uforutsigbart, man vet ikke hvor grensen går – og man bommer ofte kraftig på forventningene.
Men, både å løpe lengre enn langt, og i tillegg gjøre det innendørs på en 546 meter lang runde, det må da være kjedelig selv om det er aldri så uforutsigbart? Tja, hvem skal svare på det? De som løper eller de som ikke for alt i verden kunne tenkt seg å starte i et slikt løp?
Det er dette som er så fint: Det er ikke de andre som bestemmer hva som er kjedelig. Det er du selv som bestemmer hva som er morsomt, hva som er utfordrende og hva som får deg til å gjøre det folk flest mener må være usannsynlig kjedelig.
Der er ikke noe som er kjedelig for den som mener det motsatte!
Synes du sjakk er kjedelig?
Eller mener du at det MÅ være kjedelig å løpe rundt og rundt på Bislett i haugevis av timer?
Ikke prøv å forstå!
Du har sikkert noe bedre å bruke tiden til… (?)
Lykke til alle dere som skal ha det ubeskrivelig gøy på Bislett 18. - 20. november.
…og til dere som skal gjøre noe annet gørrkjedelig – etter andres definisjoner!
Kjedelig? Ikke for Therese og Eric!
(Foto: Olav Engen) etter 5 timer av Bislett 24-timers 2014.
