En ultraløpers noe bakvendte tilblivelse

Hva skal til for å bli en ordentlig ultraløper? 

Da jeg begynte  å løpe hadde jeg ingen kjennskap til løpeverden på noen som helst måte. Jeg visste at det var noen som løp såkalt maraton, men jeg visste ikke eksakt hvor langt en maraton var. Jeg visste heller ikke at det var ganske mange vanlige folk som faktisk løp denne distansen, i hvert fall en gang i løpet av livet. Jeg ante ikke at det fantes personer, selv i Norge, som hadde løpt flere 100 maraton! Jeg hadde aldri hørt om ultraløp og visste ingenting om at det eksisterte en slik verden. Jeg ser i ettertid at jeg var stokk naiv den gang.

Det første innblikket jeg fikk var gjennom boken “Born to run”, boken som er skyld i at det klikket i hode på meg. Med tiden så har jeg lært å kjenne igjen denne klikkefølelsen. Det kjennes nesten ut som om en bryter slåes på fysisk inni hjernen. Da er det slik at det hjernen har bestemt seg for, det kommer til å skje. Jeg har innsett både fordelene og farene med denne egenskapet. Jeg fikk ingen advarsel de skjebnesvangre dagene i april 2014, da jeg satt å leste boken, det skjedde snikende og umerkelig. For hvert kapittel kom jeg nærmere “the point of no return” og plutselig bare MÅTTE jeg begynne å løpe.

Jeg visste ikke om jeg skulle se på historien i boken som fiksjon eller fakta. Etter litt søking på Google innså jeg at personene og stedene faktisk var reelle og da begynte snøballen å rulle. Jeg måtte vite mer om dette, så jeg begynte å lese bøker, mange bøker. Bok nummer to var Scott Jurek`s bok “Eat & Run”. Han ble nevnt i “Born to run” (linker til disse bøkene står på siden i bloggen min under tittelen “Bøker som inspirerer”). Det hjalp ikke mindre på inspirasjonen å lese hans bok. Den ene boken fulgte den andre og jeg fikk større og større innblikk i denne fascinerende ultraverden.

Det komiske og paradoksale oppi det hele var jo at jeg  ikke hadde noe løpeerfaring, men det så ikke hode mitt ut til å bry seg om. Jeg lurte meg rundt på øde plasser og i mørke, for å unngå å bli sett, og prøvde å få opp kondisen og å klare å jogge sammenhengende opp til 5 km, det tok tid! Jeg fatter ikke at jeg gadd, men der igjen, det var bryteren i hode som fikk meg til å holde ut og holde på ideen om at en dag skulle også jeg klare å løpe verden over og oppleve fantastiske plasser. Det er vel ikke overdrevet å beskrive meg som dedikert og disiplinert, hvis jeg først vil noe. Det spiller visst ikke noe rolle hvor mye jobb som kreves, så lenge det er et mål som motiverer.

Så hvor langt er et ultraløp? Jeg kan si det på den måten; det er ultralangt, i ordets rette forstand, eller alt over en maraton, 42 km. Jeg har vel strengt tatt løpt lengre distanser ved 3 anledninger, opp til 46 km, men føler likevel ikke at jeg kvalifiserer til å være en ordentlig ultraløper. Men, selv om jeg ikke har løpt så har jeg gjort andre ting som skulle tilsi at jeg er en ultraløper. Jeg meldte meg inn i Romerike Ultraløperklubb i fjor, enda jeg bor på andre siden av landet og som sagt ikke har noen ultralange løp å vise til, bortsett fra Ecotrail Oslo 45 km (kan leses om her). Jeg valgte Romerike fordi jeg hadde blitt kjent med flere superhyggelige løpere, som tilhørte denne klubben og så har klubben en veldig sympatisk og velvillig leder, Olav Engen. Har til og med skaffet meg klubbens jakke der navnet kommer tydelig frem på ryggen. Jeg lærte av en medløper i et lokalt løp at det å ha på seg en klubbjakke under løp kan være med på å psyke ut andre konkurrenter. Det funket på meg den gangen, jeg mistet helt energien av å lese på ryggen hennes. Nå skal det være sagt at jeg kjøpte ikke jakken av den grunn.
 

Er ultraløping farlig for helsen? Kan man miste lemmer av å løpe langt? Skal ut å lufte klubbjakken i mørket. Romerike ultraløperklubb sine farger er svart og gul.

Jeg hadde ikke satt meg inn i hvor Romerike egentlig lå, sånn helt nøyaktig. Hadde heller ikke lært meg hvordan det skulle skrives da jeg meldte meg opp til neste løp, så jeg førte meg like godt opp under klubbnavnet Romerriket(!) ultraløperklubb. Det viste seg at jeg var eneste medlem i den klubben. Det kan vel sies at det er en del år siden Romerriket hadde sin storhetstid….men de hadde garantert noen ultraløpere.

Det andre tiltaket jeg gjorde i fjor var å skaffe meg en ordentlig ultraløper til coach, Sondre Amdahl. En ekte en, en som både er vegetarianer og har skjegg og som har løpt mange og lange løp rundt om i hele verden, OG har markert seg internasjonalt i store løp. Han pushet forsiktig på og prøvde å få meg til å melde meg på lengre løp, noe jeg mente jeg ikke var klar til. Så det endte opp med at ultraløperen måtte coache en “wannabe”, som ikke ville gjøre som han sa.
 

Jeg ble kjent med Sondre Amdahl ultraløper og coach, på løpecamp på Gran Canaria. Jeg har løpt med ham over øyen fra nord til syd, to ganger nå, en fantastisk tur!

Alt rundt er mer eller mindre ordnet. Jeg kunne selvfølgelig lagt til rette enda et par ting, uten å løpe selve distansen; jeg kunne blitt veganer, for å bli hard core ultraløper. Jeg kunne anlagt skjegg og jeg kunne lært meg å løpe i minimalistiske nulldroppsko på heltid. Men jeg tror ikke jeg kommer til å bli så hard core med det første, så jeg avventer det med skjegget 😉
 

Abelone og jeg, vi fant tonen med en gang i Oslo maraton sitt ambassadørtelt. Vi skal visst ut på flere eventyr sammen, viser det seg.

Så hva nå? Jo, nå har det seg slik at denne interessen stadig gir meg nye muligheter, det ene tar det andre; Leste en bok, klikket i hode, begynte å løpe, fikk tilbud om å blogge på Runners World, som dermed ga meg muligheten til å bli en av de valgte ambassadørene for Oslo Maraton, som gjorde at jeg traff medblogger og medambassadør Abelone Lyng, “live” under årets Oslo maraton. Vi fant tonen fra første stund og hun tok sjansen på å spørre om jeg hadde lyst å bli med til Sverige neste april og løpe ultraløp med henne. Hun hadde fått et tilbud hun ikke kunne avslå, og som også kunne innbefatte meg og som igjen jeg heller ikke kunne avslå. Så nå skal vi to løpe Österlen Spring Trail 60 km i Sør-Sverige! Klarer jeg dette er siste brikke på plass og jeg kan kalle meg en ordentlig ultraløper! Juhuu! 💃
 

Bilde hentet fra nettsiden deres.

Österlen Spring Trail ( link til nettsiden ) har 4 forskjellige distanser man kan velge mellom. Den lengste distansen på 60 km er begrenset til 150 deltakere og ble utsolgt på 7 timer! De har planer om å åpne for flere deltakere i 2019. Løypen går gjennom flere vakre naturreservat i Sør-Sverige. Man får til og med 3 UTMB og ITRA-poeng hvis man gjennomfører distansen. Ikke det at jeg ser for meg at jeg kommer til å løpe UTMB med det første, men morsomt likevel, man vet jo aldri hvilke ringvirkninger dette kan få 😉Mye spennende kan skje fremover!