Nå har jeg slitt med benhinnebetennelse siden desember 2017. Jeg hadde nesten 1.5 måned uten løping i starten av 2018. Da drev jeg med alternativ trening; spinning, mye gåing, både ute og på mølle med mye bakke. Det var med på å vedlikeholde formen såpass at jeg faktisk klarte å gjennomføre både Transgrancanaria 42 km, i slutten av februar og Valencia halvmaraton i slutten av mars, på en tilfredsstillende måte.

Jeg har fortsatt med denne alternative treningen samtidig som jeg har begynt å kunne løpe lettere og kortere distanser ca annen hver dag, inntil for to uker siden. Da klarte jeg å få smerter nederst i ryggsøylen i tillegg. Noe som medførte at jeg ikke tålte å løpe på flatt underlag. Må innrømme at humøret surnet og oppgittheten kom mer enn snikende. Det krever faktisk en del å klare å holde på motivasjonen og troen når bedringen glimrer med sitt fravær og når det tidvis går et skritt frem og to tilbake, samtidig som konkurransesesongen nå har satt inn for fullt.
 

Det positive oppi det hele er at jeg kan komme meg ut i fin natur og tåler å gå raskt og løpe litt oppover, i ulendt terreng. Her fra en strålende dag i påsken på Sunnmøre.
 

Så hva skal man gjøre da? Jo, man må hente motivasjon!

Motivasjon til å bevare og jobbe for drømmen om at jeg skal kunne løpe fritt rundt i verden igjen, uten å være hemmet av en kropp som setter begrensninger. I stedefor å bli nedstemt av å lese om alle de flotte resultatene i løpemiljøet og hva jeg har gått glipp av, må jeg vri det om til inspirasjon og bruke det til fremtidig målsetting. Jeg har fått et stort løpenettverk gjennom sosiale medier. Det er svært inspirerende å lese om og følge med på alle de forskjellige løpernes vei og fremgang. Også veldig lærerikt å lese om når det blir en stopp i løpingen og så se hvordan de jobber seg tilbake til fungerende form.

Jeg må også være glad for at jeg faktisk har blitt sterkere i kroppen, pga den alternative treningen og alle tiltakene som er satt i verk. Har jo også lært mer om kroppen og hva som er lurt å passe på å trene i tillegg til løping, hvis man vil holde seg skadefri videre. Og så henter jeg mye inspirasjon fra godt voksne mennesker, som gjør det bra innen fysisk aktivitet og løping. Det finnes flere gode eksempler, både norske og utenlandske, der damer i 70, 90 og over 100 år trener jevnt og trutt, har sterke kropper, stor livsgnist og deltar i løp og setter stadig nye aldersrekorder. Jeg trøster meg med det, når tenkningen blir altfor dyster og jeg ser for meg at jeg ikke blir bra før jeg bikker 50-60 år.

Det er faktisk utrolig motiverende for meg å lese om disse personene og se hva som faktisk er mulig å få til. Jeg har et langsiktig perspektiv på denne løpingen. Bare fordi jeg nå er satt ut av spill i x-antall måneder, så betyr det ikke at jeg ikke kan komme sterkere tilbake, uansett hvor lang tid det skulle ta eller hvor gammel jeg skulle bli.
 

VELDIG fristende og uunngåelig å ikke lage noen hoppebilder, selv om kroppen ikke har helt godt av det akkurat nå. Her fra enda en fantastisk tur i påsken, på Godøyfjellet på Sunnmøre. Ålesund skimtes under det bøyde kneet mitt.

Foto: TBJX

Editing: Jeg