En liten bagatell med dominoeffekt, holdt på å velte hele meg.

Se også: Ferien som endte opp som en løpecamp

Første middag på ferie på Lanzarote klarte jeg det kunststykke å knekke en jeksel på en liten olivenstein. Både tannen og egoet fikk seg en alvorlig knekk. Bruddet var omfattende, helt ned i roten og jeg måtte ta inn over meg at jeg også muligens har kommet i reperasjonsalderen (er ikke helt fortrolig med det siste enda). Det endte med to tannlegebesøk i løpet av 14 dager på Lanzarote, midlertidige løsninger inntil jeg kom til Norge for å få ordnet tannen. Timingen viste seg å være veldig dårlig ifht å få hjelp av fagfolk, som kunne trekke en tann i slik forfatning. Den måtte trekkes, pga måten den var brukket på. Det endte med at jeg ble gående i 6 uker med en tann, som burde vært fjernet allerede første uken. Jeg prøvde virkelig å finne løsninger i løpet av disse ukene, uten resultat.

Faktisk ganske viktig å ha tannfeen på lag, du må ikke la den vente for lenge.

I denne perioden løp jeg over 400 km. Det eneste jeg merket var at jeg slet med løpemotivasjonen da jeg kom tilbake til Norge, men klarte å lure meg ut på økter likevel.

Så plutselig var det helt stopp for kroppen for to uker siden. Jeg fikk feber, orket ingenting, hadde ikke matlyst, fikk økende CRP og tiltagende elendig fysisk allmenntilstand ettersom dagene gikk. Jeg visst med en gang at det var tannen, som var opphavet og at jeg hadde fått en infeksjon i kroppen, en systemisk infeksjon, viste det seg. Det føltes som om alt brøt sammen, ganske skummelt en periode. Legen min fikk til slutt ordnet en akuttime på kjevekirurgisk avdeling på sykehuset, slik at tannen ble trukket. CT-bildet viste at jeg hadde en infeksjon fra roten i tannen. De kritiske verdiene begynte å snu etter dette. Tilstanden min var fortsatt svært ille i to dager til før det endelig begynte å normalisere seg. Nå er alle verdier normale igjen, feberen er borte (gikk med feber i 8 dager) og jeg kan egentlig begynne å trene meg opp igjen. Alt dette medførte at jeg ikke kunne stille på Stranda Fjord Trail Race, noe jeg hadde trent hardt til. Jeg kan heller ikke løpe helmaraton i Oslo, slik planen var. Nå blir jeg glad hvis jeg klarer å fullføre 10 km på Oslo Maraton, på en god måte.

Vi hadde flere flotte løpeturer i fjellet i Norge etter turen på Lanzarote. Forsto derfor ikke at motivasjonen for å løpe ikke var tilstede. Jeg måtte lure meg selv igang, da jeg først var i gang opplevdes det tidvis tyngre enn normalt. Her fra toppen av Torvløyse i Norddal, der løpet "1851 Opp/ned" skal gå i september.

Jeg forstår også nå hvorfor motivasjonen forsvant i sommer. Infeksjonen hadde allerede begynt å utvikle seg og kroppen hadde egentlig mer enn nok med å bekjempe den. Jeg har lært meg nå å respektere det kroppen gir signaler på (tror jeg).

Rart, skummelt og frustrerende hvor fort formen faller i løpet av 10 dager. Det var 10 dager med minimalt av bevegelse, for lite mat (klarte ikke å spise), mye ligging i ro og kraftige antibiotikakurer. Nå er fokuset på å bygge meg fornuftig opp igjen til den formen jeg var før kroppen brøt sammen.

Jeg skriver dette innlegget for å minne alle på om hvor viktig det er å ta vare på tennene og få adekvat behandling raskest mulig, slik at man unngår slik negativ dominoeffekt fra noe som startet som en filleting.