Angelika Sverdrup
"Værsyk April og Valderløpet 2017"
Denne helgen levde april virkelig opp til sitt rykte; lunefull og ustabil. Haggel, storm, sluddbyger, opplett, blå himmel strålende sol og så sludd- og regnbyger rett etterpå igjen.
Innimellom dette skulle Valderløpet gå av stabelen for 44. gang. Hovedløpet 8.7 km rundt Valderøya, trakk vinnerloddet med tanke på denne værrulletten. Akkurat tidsnok til en liten oppvarming forsvant uværet som dugg for solen, bokstavelig talt, det dampet fra asfalten og vi fikk gjennomført et fint løp under nesten "perfekte" forhold. 10 minutter etter min målgang "klikket" det for April igjen og værgardinen gikk ned. Stakkars de små (fremtidens løpeglade unge) som skulle ut å løpe sine par hundre meter.
I år visste jeg hva jeg gikk til siden dette var 2. gang jeg deltok. Trodde derfor at nervøsiteten i forkant skulle være minimal, det viste seg å ikke stemme. Jeg jobber som psykolog og har hatt klienter som opplever så sterk stressreaksjon at de blir kvalm og kaster opp i forskjellige sammenhenger, jeg har aldri opplevd dette selv, inntil nå på lørdag. Nervøsiteten var så sterk at jeg ble kvalm. Denne opplevelsen går under kategorien: nyttig erfaring, men komisk overdrevet. Styrken på nervøsiteten har ikke vært i nærheten av dette på andre, større løp.
Egentlig det første seriøse bilde av meg under et løp. Fotografen klarte å ta et bilde før jeg oppdaget han. Ser en smule skeptisk ut, busted!
Nervøsiteten slapp taket da løpet begynte. Jeg var veldig spent på om jeg ville klare å løpe fortere enn i fjor. Forventningene var høye, men tvilen lurte i bakhode. Treningen har gått relativt bra det siste året og skuffelsen hadde blitt stor hvis det viste seg at det ikke hadde gitt noen form for resultater.
Det var en avslappet og god atmosfære i startfeltet blant de 66 deltakerne. Været var fint og temperaturen perfekt. Denne gangen traff jeg helt med bekledningen, deilig! Det er egentlig ikke så mye å si om selve løpingen annet enn at jeg følte det fungerte og for første gang var den mentale biten på plass hele veien, ingen forsøk på sabotering denne gangen. Lurer jo alltid på i ettertid om jeg hadde hatt mer å gi, spesielt da en mann, som jeg hadde fulgt mer eller mindre rundt hele løypen plutselig spurtet forbi meg i den siste bakken. Kommentaren hans etterpå var: "Jeg hadde ikke kondisjon, det gikk på ren vilje!" Her er en kode jeg ikke har knekket enda og noe jeg fremdeles ikke helt forstår, men som jeg har sterkt tro på vil gå opp for meg en dag.
Fornøyd på vei inn til mål. Viktig at antrekket matcher litt med omgivelsene :)
Løpet ble en fin erfaring og opplevelse; hyggelige medløpere, positive tilbakemeldinger, imøtekommende funksjonærer, tilstedeværende fotografer og løpeglede, som kunne spores fra det miste barnet på sikkert ikke mer enn 3 år til den eldste deltakeren på over 80 år! (I tillegg til hovedløpet rundt øyen var det mange kortere distanser for de yngre deltakerne)
Og resultatet? Jo, jeg klarte å forbedre tiden med 2.34 minutter, ble klassevinner og 4. kvinne totalt sett med tiden 39.16.
Alltid like kjekt å få medalje og ekstra stas å få klassevinnertrofè. Jeg konstaterte at jeg var helt enig og følte meg like glad som en av 5-åringene, som gledestrålende løp bort til sin funksjonærmor med medalje rundt halsen og ropte: "Vi vant" (Ikke la de små gledene passere ubemerket hen i hverdagen, uansett hvilken alder du har)
Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten
