5
Kondis 7 • 2017
«Varmt, skyet vær. Jeg tar utstyret mitt ut av
bilen og setter sammen sykkelen. På terras-
sene står turister og innbyggere og ser på. Ikke-
sykkelryttere. Tomheten i livet deres sjokkerer
meg.»
Sitatet over er hentet fra det lille mesterver-
ket av en bok, «Sykkelrytteren» av Tim Krabbe.
Det er et sitat jeg ofte har i bakhodet enten jeg
sykler eller løper.
I dag – to dager etter årets Oslo Maraton – er
det lett å ha det i bakhodet. For vi mennesker
er noen rare dyr! Selv hadde jeg gleden av å stå
som løypevakt ca. 1 km før mål på 10 kilomete-
ren. Der var det veldig mye trafikk av folk som
skulle passere.
Det som slo meg, er at de fleste har absolutt
ingen respekt for løpere som prøver å gjøre sitt
beste samtidig som de er slitne. Og jeg tenker
med en gang litt i retning av sitatet – at de ikke
har den fjerneste anelse om hva som skjer. For
jeg tror og håper at dersom hadde folk vært
borti trening og konkurranser, så hadde de
respektert de som løp en eller annen distanse
lørdag – og ventet den lille stunden det tar. Selv
politiet hadde en ganske vanskelig jobb der, for
folk ignorerte også dem!
Ordinær folkeskikk
Jeg sier absolutt ikke at vi har enerett på gater
og veier, men vanlig ordinær folkeskikk skal
man kunne forvente uansett. Nå gikk det bra
der jeg stod, men det skyldtes like mye vaktene
sin innsats, som de som på død og liv skulle
passere.
For meg som er genuint opptatt av at vi
skal bevege oss, er det på tross av det jeg har
skildret her, veldig moro å stå og se på. Å se
folk i alle aldre og i alle størrelser løpe gjør
meg veldig glad, og jeg kan gjøre det i timevis.
Jeg beundrer alle de som går til start med en
ting for øyet – nemlig det å komme seg til mål.
Alle har ikke like stor kapasitet eller like gode
forutsetninger, men de gir likevel alt. Det krever
ganske mye guts.
For meg blir det da helt obligatorisk å stå og
heie på alle sammen uansett fart. Du kan lese
ganske mye ut av en løpers ansikt når du står
slik og heier. Lidelsen står noen ganger helt i
stil med grimasene som gjøres. Noen er også
helt i sin egen verden og har nok ganske mye
boblende rundt i eget hode. Det gjør det hele
enda mer fascinerende å se på.
Til og med folk jeg aldri trodde jeg ville se
løpe, dukker opp. Gamle kompiser – kall det
svirebrødre – som alltid har vært mer opptatt av
helt andre greier, er stolte som haner når de ser
meg. Det er veldig kult å få med seg.
Gladiatorene
Løping er enkelt og likevel ikke noen enkel
øvelse. Poenget er jo å komme seg fra A til B, og
stopper en opp, går tiden fort. Jeg har jo vært
der selv noen ganger, at det har stoppet opp, og
jeg har mye å lære av de som på mange måter
slåss en ganske så tøff kamp der bak. I mine
øyne er dette de virkelige gladiatorene, og en
gladiator skal en ikke kimse av!
Så får vi som er litt raskere heller gnåle over
mangelen på egen suksess til vi blir grønne i
trynet. For min egen del vet jeg innerst inne at i
forhold til ganske mye annet så er det en baga-
tell at tida helst skulle blitt litt bedre.
Høsten har mange fine løp å by på, så ikke
legg deg ned for å hvile frem mot jul ennå.
Hold det gående og husk at det å bli heiet på
er noe vi alle setter pris på, uansett hvilke tider
vi løper på. Den lille oppmerksomheten har vi
alle tid til
Blomstring uansett alder og fart
Jeg er kommet godt over halvveis i livet, og først nå så begynner jeg å innse det. Ikke at det i seg selv er noen krise, men når det jeg liker best her i verden, nemlig løping, begynner å bli preget av det, så kjenner jeg litt på det.
Lenge trodde jeg jo at det å løpe bare kunne gjøre meg bedre. Citius, altius, fortius liksom. Og det er hardt å innrømme for meg selv at tingene ikke kommer av seg selv lenger.
Som person er jeg opptatt av løping, uten at jeg blir en såkalt nerd. I bunnen ligger egentlig bare det at jeg elsker å se folk løpe. Jeg elsker å se at andre kan ha like stor glede av løpingen som det jeg selv har. I den sammenhengen betyr min egen «suksess» ingenting. Siden jeg løper en del løp og samtidig trener andre, så får jeg jo sett mye løping.
Det fine med løping, eller løp, er at det hver eneste gang gir meg nye impulser. Kanskje kan det være med på å begrense min egen aldring? Den som løper får se, tenker jeg da.
«Heia Kondis»
Noe som også er veldig fint for meg, er at hver gang jeg deltar i et løp, som for eksempel 3-Sjøersløpet som gikk sist helg, så roper alltid noen «heia Kondis» når jeg passerer. Jeg liker det veldig godt og setter like stor pris på det hver gang det skjer. Og jeg håper at jeg på min måte også kan bidra til at mange vil heie på Kondis. Kondis trenger å bli heiet på, for Kondis er bra faktisk.
Ingen av oss som driver med løping gjør det av de samme grunnene. Det finnes ufattelig mange vinklinger og grunner til å holde på med løping. Noen er helt sikkert bra, mens andre kanskje ikke er fullt så bra. Og det blir mye mer synlig i dag enn for 20 år siden. For med sosiale medier blir alt mye mer tilgjengelig – på både godt og vondt, og jeg tenker at vi mennesker mange ganger ikke er snille mot hverandre. Kanskje er ikke jeg det heller – bare så det er sagt.
Gleden må få spire
Men poenget mitt er at vi må huske på alle de forskjellige vinklingene som finnes der ute og ikke minst alle de forskjellige spørsmålene som dukker. Da er det viktig å kunne svare på en slik måte at en nyvunnet glede til et bedre liv kan spire enda mer – og ikke dø hen.
Mange ganger har jeg lest diskusjoner og annet og blitt både lei meg og kanskje litt sint. For vi er ikke alltid flinke til å se lenger enn vår egen nesetipp.
Løping er noe universelt, det er noe som gjøres på hele kloden til enhver tid. Hvert sekund så snakkes det løping et eller annet sted i verden. Løping er en ganske stor del av livet av i dag, uansett nivå, type løpesko, pulsklokke eller andre greier.
Det er fellesskapet vi har og som vi skal ta vare på. For løping er samlende. Jeg så ganske mye av det fellesskapet inne i en hall i Stavanger sist lørdag. Og jeg elsker det engasjementet en ganske enkel løpetur i fine omgivelser gir, til tross for mye vind.
Så selv om jeg, alder og form tatt i betraktning, kanskje ikke var helt happy da jeg tok bussen etter løpet, så er det fellesskapet som løpingen gir, jeg lever lengst på – og som forhåpentligvis holder meg ung i mange år til.
Husk det kjære medlemmer! Og husk at dere også bidrar til å gi en lett aldrende president ny blomstring.
President i Kondis
Tim Bennett
Tim Bennett (51) har vært styremedlem i Kondis siden 2003, og organisasjonens president siden 2009. I det sivile er han ansatt som applikasjonsforvalter på IT-avdelingen i TDC AS. Som idrettsutøver er han både allsidig og svært aktiv med deltagelse i sykling, triatlon og løping på alle mulige distanser.
