Denne kommentaren er tidligere publisert i Kondis 1-2020
5
Kondis 7 • 2017
«Varmt, skyet vær. Jeg tar utstyret mitt ut av
bilen og setter sammen sykkelen. På terras-
sene står turister og innbyggere og ser på. Ikke-
sykkelryttere. Tomheten i livet deres sjokkerer
meg.»
Sitatet over er hentet fra det lille mesterver-
ket av en bok, «Sykkelrytteren» av Tim Krabbe.
Det er et sitat jeg ofte har i bakhodet enten jeg
sykler eller løper.
I dag – to dager etter årets Oslo Maraton – er
det lett å ha det i bakhodet. For vi mennesker
er noen rare dyr! Selv hadde jeg gleden av å stå
som løypevakt ca. 1 km før mål på 10 kilomete-
ren. Der var det veldig mye trafikk av folk som
skulle passere.
Det som slo meg, er at de fleste har absolutt
ingen respekt for løpere som prøver å gjøre sitt
beste samtidig som de er slitne. Og jeg tenker
med en gang litt i retning av sitatet – at de ikke
har den fjerneste anelse om hva som skjer. For
jeg tror og håper at dersom hadde folk vært
borti trening og konkurranser, så hadde de
respektert de som løp en eller annen distanse
lørdag – og ventet den lille stunden det tar. Selv
politiet hadde en ganske vanskelig jobb der, for
folk ignorerte også dem!
Ordinær folkeskikk
Jeg sier absolutt ikke at vi har enerett på gater
og veier, men vanlig ordinær folkeskikk skal
man kunne forvente uansett. Nå gikk det bra
der jeg stod, men det skyldtes like mye vaktene
sin innsats, som de som på død og liv skulle
passere.
For meg som er genuint opptatt av at vi
skal bevege oss, er det på tross av det jeg har
skildret her, veldig moro å stå og se på. Å se
folk i alle aldre og i alle størrelser løpe gjør
meg veldig glad, og jeg kan gjøre det i timevis.
Jeg beundrer alle de som går til start med en
ting for øyet – nemlig det å komme seg til mål.
Alle har ikke like stor kapasitet eller like gode
forutsetninger, men de gir likevel alt. Det krever
ganske mye guts.
For meg blir det da helt obligatorisk å stå og
heie på alle sammen uansett fart. Du kan lese
ganske mye ut av en løpers ansikt når du står
slik og heier. Lidelsen står noen ganger helt i
stil med grimasene som gjøres. Noen er også
helt i sin egen verden og har nok ganske mye
boblende rundt i eget hode. Det gjør det hele
enda mer fascinerende å se på.
Til og med folk jeg aldri trodde jeg ville se
løpe, dukker opp. Gamle kompiser – kall det
svirebrødre – som alltid har vært mer opptatt av
helt andre greier, er stolte som haner når de ser
meg. Det er veldig kult å få med seg.
Gladiatorene
Løping er enkelt og likevel ikke noen enkel
øvelse. Poenget er jo å komme seg fra A til B, og
stopper en opp, går tiden fort. Jeg har jo vært
der selv noen ganger, at det har stoppet opp, og
jeg har mye å lære av de som på mange måter
slåss en ganske så tøff kamp der bak. I mine
øyne er dette de virkelige gladiatorene, og en
gladiator skal en ikke kimse av!
Så får vi som er litt raskere heller gnåle over
mangelen på egen suksess til vi blir grønne i
trynet. For min egen del vet jeg innerst inne at i
forhold til ganske mye annet så er det en baga-
tell at tida helst skulle blitt litt bedre.
Høsten har mange fine løp å by på, så ikke
legg deg ned for å hvile frem mot jul ennå.
Hold det gående og husk at det å bli heiet på
er noe vi alle setter pris på, uansett hvilke tider
vi løper på. Den lille oppmerksomheten har vi
alle tid til
En hyllest til ildsjelene
2020 er godt i gang, og den verdenen som jeg kjenner best, løper bokstavelig talt videre som før. Fortsatt snakkes det om å løpe fort – særlig på maraton. Med eller uten karbonsko. Jeg har karbonsko selv også, men det er fortsatt høyst usikkert om jeg klarer å karre meg under den magiske maratonstreken på 3 timer.
I forhold til alder og hvordan jeg trener, så kan det virke nokså urealistisk. Allikevel så velger jeg å tro at alt er mulig, og at det finnes veldig mange veier til målet. Og skulle det ikke gå, hva har jeg egentlig tapt? Ingenting faktisk. Ikke tapt anseelse engang. For noe av det som er viktig her i livet, er jo å prøve og feile.
Adrenalin og innbitte ansikter
Derfor var jeg på Bislett i går. Bislett har blitt løpingens mekka her i Oslo. Det er folk der hver eneste dag, og veldig mange av dem med store mål foran seg. Selv Warholm er jo der!
I går var det veldig fullt. Nesten som i en boksehall – med mye adrenalin og innbitte ansikter. Ganske sikkert hadde mange av dem som løp der, en plan. Jeg hadde også det – sirlig nedskrevet på en rosa lapp. Og så fort jeg kommer i gang med løpingen, så er jeg liksom hjemme. Med folk i alle aldre rundt meg, noen med karbonsko også faktisk, både den grønne og den rosa modellen. Jeg elsker å løpe rundt der å se på de andre, heie på dem jeg kjenner – og noen ganger dem jeg ikke kjenner også. Fordi jeg liker å se folk løpe. Jeg er ikke sikker på om alle til enhver tid har det like gøy på rundene rundt banen. Det har for så vidt ikke jeg alltid heller. Men alle er glødende opptatt av det de driver med; det er jo det som er artig egentlig. Og jeg tenker at verden er et bedre sted så lenge vi kan løpe.
Mye inspirasjon
Men vi trenger noen ildsjeler også, noen som hele tiden er ivrige på at det å løpe – eller å være i bevegelse – er viktig for oss. Og gjennom mine år som løpende president har jeg jo truffet en og annen av den sorten. Mennesker som på hver sin måte, nærmest ofrer alt for det de brenner for. Mange av disse personene har jo også gitt meg ganske mye inspirasjon. De gir av seg selv – på godt og vondt. De prøver og feiler, men gir aldri opp.
Jeg traff en av disse sist helg i Stavanger. I tillegg traff jeg på ganske mye vær. Løpet var Solastranden Halvmaraton, og været var vestlandsvær på sitt verste.
Midt oppe i det hele står en alltid ivrig og blid Einar Søndeland. Einar vet det ikke selv, men senere samme dag skal han få Kongens fortjenestemedalje for sin innsats for friidrett – og ikke minst løping – i Rogaland. Han har vært høyt og lavt i en årrekke og vært en miljøskaper av rang. Han har tatt seg av alle typer utøvere, barn, aktive og mosjonister.
Og selv som 70-åring er han fortsatt den mest aktive, som hele tiden vil videre. Einar har også vært veldig aktiv for Kondis. Så det å se han få overrakt medaljen var en nydelig opplevelse. Samtidig minner det meg på at personer som Einar ikke lenger vokser på trær.
Einar med utmerkelsen, og sammen med familien. (Foto: Steffen Thorsen)
Uansett, det var en veldig fortjent hyllest til en av de som gløder for det vi alle elsker. Så gratulerer med utmerkelsen, Einar! I en verden hvor det å ha forbilder fortsatt er viktig, så er du det for meg!
Og kjære medlem, du er også viktig for meg. For Kondis er ikke mye uten alle medlemmene. Vi prøver og feiler vi også, men hele tiden prøver vi å motivere og å formidle det dere er opptatt av, og det skal vi fortsette med også i 2020.
Tim Bennett (54) har vært styremedlem i Kondis siden 2003, og organisasjonens president siden 2009. I det sivile er han ansatt som applikasjonsforvalter på IT-avdelingen i TDC AS. Som idrettsutøver er han både allsidig og svært aktiv med deltagelse i sykling, triatlon og løping på alle mulige distanser.
