Av Andreas Grøgaard


Dette er en avdanket fotballspillers tanker, erfaringer og bekjennelser om veien fra lagspill og samarbeid i verdens kanskje mest komplette idrett, til selvstendig og egenrådig dyrking av den enkleste og mest monotone aktiviteten et menneske kan engasjeres i: langdistanseløping.

Korte spurter med kompakte legger og lår tilhører en svunnen tid. I skrivende stund har jeg måkebein, og løper gjerne 42,195 kilometer av gangen. De en gang «pumpa» overarmene som fylte ut t-skjorter i XL, stikker nå ut som tynne kvister i en blafrende singlet i vinden - selv i størrelse M. De knelange fotballshortsene er gitt bort til dem som har brukt for slike. Selv ikler jeg meg helst en kortere splittshorts. Skal jeg løpe fort, er shortsen gjerne så lett at den forblir hengende i lufta når man slipper den fra hodehøyde. Fire inch er langt nok til å dekke de edlere deler, men kanskje ikke sosialt akseptert likevel? Det avhenger naturligvis av hvem du spør.

Maratonløping er så absolutt ingen motebransje. Man løper ikke som mannekeng i gatene i 42,195 kilometer. Det deles ikke ut stilkarakterer. Snarere tvert i mot: Et litt slitent og bohemsk preg er heller normen. Men bli ikke lurt av det ytre. Den indre drivkraften er formidabel og slettes ikke likegyldig. Denne monotone aktiviteten er både fascinerende enkel - og fascinerende i seg selv.
 

Motivasjon

Jeg får stadig spørsmål om hvorfor jeg løper. «Hvorfor gidder du å plage deg selv?» «Hvorfor gidder du å drive med noe så ensidig og kjedelig?» Skal jeg være helt ærlig, så tenker jeg ikke så veldig mye gjennom det selv. Jeg gjennomsyres ikke av filosofiske betraktninger av meningen med løping – på samme måte som jeg heller ikke preges av en indre uro tilknyttet meningen med livet. Jeg er av den oppfatning at livet i utgangspunktet er relativt meningsløst. Man må selv generere innhold i tilværelsen. Da kan det åpenbart bli en oppfattet mening for den enkelte – gjennom eksempelvis tro, trivsel, glede, kjærlighet, et mål, en lidenskap osv. Da er det nettopp disse tingene som gir livet mening, retning og grunnlag - og ikke selve livet i seg selv. Dette er et resonnement som ikke bekymrer meg. Snarere tvert i mot: Det gir meg pågangsmot og motivasjon til å skape mening med det jeg driver med. Løpingens natur og egenskaper gir meg mening.
 

Løping til ettertanke

For mange blir løping en besettelse. Det kan begynne som en hobby for så å utvikle seg til en mani. En trang. Slik kan det i enkelte tilfeller føles som en plage. For meg er det en lidenskap. Å løpe hver dag er ikke noe tiltak. Det er like naturlig og obligatorisk som å pusse tennene - selv for en tannlegesønn. Det gir energi, glede, selvtillit, mestringsfølelse, god samvittighet og svært mange gode opplevelser. Samlet blir det en slags kjærkommen og lystbetont avhengighet. En rus i det lange løp.

Likevel er ikke løping bare noe jeg brenner for. Det er ikke noe jeg utelukkende gjør for å oppnå tilfredsstillelse. Løping har blitt en viktig del av mitt daglige virke. Dets begreper har blitt en del av mitt ordforråd. Kunnskapen har blitt kapital og en ettertraktet ressurs. Det sosiale aspektet har gitt meg nye venner – og ikke minst styrket mitt forhold til de vennene og familiemedlemmene jeg deler løpsentusiasmen med. Smerten det påfører har blitt en måte å kjenne at jeg lever. Den fysiske formen det har bidratt til har (foreløpig) holdt meg unna livsstilssykdommer, gjort kroppen sterkere, og generelt gjort livet lettere å leve.

Den mentale tilstanden har gitt hodet en kjærkommen pause og ro i hverdagen. Den har herdet meg til å håndtere motgang, smerte, stress og press. Løpingens iboende forutsetning om forflytning har gjort meg kjent med omgivelsene i byer og utkantstrøk. Som transportmiddel har det spart meg for «dødtid» og penger. Strukturen det krever har gjort meg mer systematisk og effektiv. Ønsket om å oppnå mål og ambisjoner har økt min gjennomføringsevne. Løping er blitt en vesentlig del av min identitet.
 

Da fascinasjonen inntraff: min første maraton

Jeg løp min første maraton i september 2012. Anledningen var det velrennomerte Oslo Maraton. Faktisk var dette også min aller første reelle løpskonkurranse. Det ble en minneverdig affære. Med positive fortegn. Jeg hadde voldsom respekt for distansen i forkant. Målet var «bare» å gjennomføre. Sluttiden var av sekundær interesse. Likevel håpet jeg å slippe og holde på i noe særlig mer enn tre timer.

Jeg hadde et godt treningsgrunnlag fra mange år med fotballsatsing - deriblant tre år på Toppidrettsgymnaset i Telemark. Likevel var langdistanseløping helt gresk. Treningen gjennom sommeren i 2012 ble hovedsakelig lagt til treningssenteret - eller «kjøttbua» som vi kalte det. Fokuset var på å bygge muskler. Kondisjonstrening var av mindre interesse.

«Hvem løper på stranda?» husker jeg en fyr på senteret uttale sarkastisk. I praksis var dette en rådende tanke. Fem uker før maraton bestemte jeg meg dog for å la vektene ligge. Det skulle kun løpes en periode. Hver dag. Høy musikk på øret, høy puls og høy fart i 45-60 minutter av gangen. Jeg fikk også testet tålmodigheten under en rolig langtur på 20 kilometer. Jeg likte avkoblingen. Det var befriende. Samtidig var det stadig en seier å hente på å overvinne den indre stemmen som sa at dette var slitsomt og vondt. At det stemte fysisk, og at kroppen responderte på treningen var for så vidt artig. Det var likevel ikke noe jeg tenkte spesielt mye over.

Både teorien fra skolebenken og praksisen fra livets skole hadde bevisstgjort meg om at trening fungerer. Det var først og fremst mentale aspekt som engasjerte og inspirerte. Jeg samlet tips og triks fra både mosjonister og toppløpere med erfaring fra maratondistansen. Ingrediensene jeg hadde mest tro på tilførte jeg min egen suppe. Sammensetningen gjorde meg godt rustet både fysisk og mentalt. Slik fikk jeg også avlet frem et overskudd som gjorde at jeg gledet meg til å løpe på kryss og tvers i Oslos gater.

Da jeg endelig sto på startstreken hadde jeg planer om å følge mannen med 3-timers-ballongen. I alt kaoset ble jeg stående et stykke fremfor han. Det var svært vanskelig å manøvrere seg i folkemengden. Jeg bestemte meg derfor for å legge ut kontrollert og henge meg på «ballongmannen» idet han passerte meg.

Én ting jeg ikke hadde forberedt meg på var adrenalin-kicket som slår inn i det startskuddet går. Jeg glemte umiddelbart alle planer og forhåndsregler. Jeg havnet likevel i en gruppe som viste seg å løpe veldig jevnt og kontrollert. Fornemmelsene om hva slags fart vi løp i, og hvilken sluttid det ville resultere i, var svært begrenset. Etter å ha sett flere sider av Oslo sentrum enn noen gang tidligere, kom jeg i mål på 2:42:32. Det var solid – ble jeg fortalt. Det ga mersmak.

Men det var ikke resultatet som skapte engasjement. Det var følelsen underveis: opplevelsen av «runners high». Jeg følte jeg kunne fortsette i det uendelige. Jeg var bitt av basillen. Den løpsfølelsen ville jeg nyte igjen. Neste år ville jeg løpe under 2.30. Det skulle vel være overkommelig med litt mer spesifikk trening, tenkte jeg. Godtroende, men uvitende. Naiv vil jeg si i etterpåklokskap. Jeg la ned en betydelig mengde løpetrening det kommende året. Jeg begynte å registrere hva pulsklokka viste, og løp stadig lengre og oftere. Året etter ble jeg klokket inn til 2.41.48. Ett år med trening. 44 sekunders forbedring. Seriøst? Enda et år, 2.36.50.
 

Det viste seg at det å bryte den «magiske» 2.30-grensen var mer vrient enn antatt.


Man kommer et stykke med talent, men det skal mer enn gener og gudegaver til for å løpe raskt i det lange løp. Det krever tid og innsats. «Jobben» må gjøres. Mange mennesker opererer gjerne med en slags uformell «bucket list»: En liste over ting man bare må oppleve før man dør. Noen må bestige et fjell, besøke ulike land eller landemerker, ta den transsibirske jernbanen fra Moskva til Mongolia, hoppe i fallskjerm, dra på safari i Afrika, se et fotballderby i for eksempel Sør-Amerika, Storbritannia eller Spania, kjøre Route 66 i en åpen Cadilac, eller bade i den blå lagune. Øverst på min liste førte jeg opp å løpe et maratonløp på under 2:30.
 

Hardkjøret i 2016

I 2016 trente jeg mye og bra. Prestasjonene på trening tilsa at jeg endelig skulle klare det. Blant annet hadde jeg en «helvetesuke» i løpet av sommeren med seks hardøkter og 150 kilometer totalt. Ikke bare gjennomførte jeg øktene med stil. Jeg absorberte treningen og følte overskudd i etterkant. Jeg avsluttet denne bolken med Svanstøl Fjelløp, 43 kilometer i svært ulendt terreng og 1425 høydemeter. Løpet skulle vært en siste rolig til moderat langturen fire uker før maraton.

Og det ble det. Det kjennes lett og greit. Men overskuddet uteble, og i ukene før Oslo Maraton famlet jeg plutselig i blinde. Jeg maktet ikke prestere i nærheten av det jeg hadde gjort gjennom sommeren. Godfølelsen var plutselig borte. Den typiske uroen og usikkerheten hos en mosjonist preget tankesettet. Brygget jeg på sykdom? Var jeg overtrent? Hadde jeg trent for lite, eller kanskje fullstendig feil?

Jeg gikk igjennom alle de stereotypiske resonnementene en supermosjonist plages med i forkant av et «viktig» løp. Jeg følte meg som en blåhval på trening den siste uka. Alle ambisjoner ble skrinlagt. Men å løpe på hjemmebane i Oslo ville jeg absolutt ikke gå glipp av. Jeg skulle i hvert fall gjøre det beste ut av det grunnlaget jeg hadde. Jeg ville nyte arrangementet.

Heldigvis traff jeg veldig bra med dagsformen. Jeg løp kontrollert hele veien og avsluttet solid. Sluttiden ble 2.31.05. På bakgrunn av ambisjonene i forkant, vil det for mange gjerne regnes som en nedtur. Ett minutt og seks sekunder raskere og jeg ville vært under den gylne 2.30-grensen. For meg ble det likevel en opptur. Samtidig fikk løpet meg til innse at det er mulig å løpe fort. Det tar bare litt lengre tid enn forventet (og ønsket). Tiden frem mot neste maraton skulle brukes godt. Jeg ville under 2.30 før jeg fylte 25 år. Jeg hadde et drøyt halvår på meg. Og den tiden skulle utnyttes godt.
 

Trening

Fra jeg begynte å løpe i august 2012 har jeg hatt en progressiv oppbygging av antall økter og kilometer. Jeg begynte på «skratch», og løp da jeg hadde tid og lyst. For dem som begynner å løpe i elendig form, kan det være helt grusomt. Løping er muligens den mest ærlige idretten. Man får ingenting gratis - selv ikke i nedoverbakker. Er man derimot i brukbar form kan løping fungere som avkobling. Det kan faktisk gi mer energi enn det krever. Med et solid treningsgrunnlag kan det også være oppriktig morsomt. Som tidligere nevnt hadde jeg et relativt godt treningsgrunnlag fra mange år med fotballsatsing. Slik sett har jeg aldri kjent på følelsen av å være fullstendig utrent for løping. Likevel har jeg hatt solide formdupper, og virkelig kjent nag ved løpingen.

I skrivende stund består en typisk treningsuke av spesifikke kvalitetsøkter som én 10-kilometer langkjøring i maratonfart på morgenkvisten før jobb, én økt med kortintervaller (eksempelvis 20x400 meter eller 20x60 sekunder + 3x6x30 sekunder), én rolig langtur på 30-35 km, og den «obligatoriske» 1000-meters-økta (gjerne 10-15 drag med et minutt pause).

I formtoppingsperioden bytter jeg gjerne ut 1000-meters-økta med en hard 10 kilometer eller 8-10 drag på 3 minutter i en ukomfortabelt høy fart. Resten av øktene er i all hovedsak 10-12 kilometer i pulssone 1 på morgenkvisten før jobb. Det er ikke noe hokus pokus. Selv for en maratonløper handler det ikke nødvendigvis om kvantitet, men om kvalitet i det man gjør. Man må ikke løpe flere kilometer enn andre, eller overgå antall kilometer man selv har gjennomført tidligere. Man må løpe de bedre. Skippertak i én uke eller måned gir kanskje en rask formtopp. Skal man bli god på maraton gjelder det dog å innprente et langtidsperspektiv. Kontinuitet er nøkkelen. Det er «the mundanity of excellence».

(teksten fortsetter under bildet)
 

Anders Grogaard 640 pix foto privat.jpg
Livet: Løping fyller livet med verdi, mener artikkelforfatter Andreas Grøgaard (t.v). Foto: Privat


Likevel, jeg liker å gjennomføre noen økter som sprenger mine egne grenser. Løpe lengre, fortere eller brattere enn jeg har gjort tidligere. Disse øktene gir meg en slags rus. Både fysisk og mentalt. Først og fremst gjør de meg fysisk rustet til å tåle et maraton. Kroppen brytes ned, herdes, og kommer styrket ut av det. Men min fascinasjon for løping ligger vel så mye i det mentale. Det finnes mange ulike måter å angripe det mentale aspektet ved langdistanseløping på. Noen fokuserer på hvor deilig det skal bli når man er ferdig. Andre pusher seg for å oppnå fysiske helsefordeler og positive innvirkninger utseendemessig. Enkelte appellerer til selvtillitsboost. Noen søker egentid, for avkobling, refleksjon eller meditasjon.

Til en viss grad deler jeg samtlige av disse perspektivene. I tillegg trives jeg faktisk med smerten underveis. Jeg påfører meg den av fri vilje. Det gir en slags rus å føle at man behersker den. Det gir en oppriktig følelse av at man lever. Det kan således sammenlignes med livet generelt. Det gir fantastiske øyeblikk, men også forferdelig plagsomme stunder. For meg står disse i et gjensidig avhengighetsforhold. For at de positive opplevelsene skal være fantastiske, må man også erfare bølgedalene. Det gir et psykisk kick å pushe kroppen når man samtidig er komfortabel i situasjonen - med smerten og syra det innebærer. Jeg «løper meg til mot». Jeg vinner over den indre stemmen, den fysiske smerten i beina og brystet, og den mentale plagen eller kjedsomheten. Dette er avslappende og selvtillitsbyggende. Det utløser den optimale skadefryden.

Følelsen av å være i god fysisk form er fantastisk. Samvittigheten man sitter igjen med etter en treningsøkt er beroligende, men også oppmuntrende. Den kan være grunn god nok til å trene og konkurrere. Det er primært mentale aspekt som fascinerer, engasjerer og motiverer meg til å løpe over tid. Løping gir ikke nødvendigvis umiddelbar tilfredsstillelse. Det gir rus i det lange løp.

For å oppnå denne følelsen har jeg gjennomført en rekke egenartede økter som overgår hva jeg i utgangspunktet tenkte kroppen min ville makte og evne. Eksempler er 1) 10x2 kilometer, 2) 20x1 kilometer, 3) 3x20 minutter, 4) 5-4-3-2-1 kilometer, 5) 40 x 45/15 sekunder, 6) 25x400 meter, 7) 6x3000 meter, 8) satt mølla på 15% motbakke og holdt det gående i 45 minutter, eller 9) løpt én kilometer lengre i skogen enn noen gang tidligere. Alle øktene har påført stor smerte og opphopning av melkesyre i muskulaturen. Samtidig har de gitt en behagelig rus i det jeg blir komfortabel med ubehaget.
 

Siste forberedelse til sub 2.30

For å prestere i langdistanseløping er kontinuitet et nøkkelord. Gode prestasjoner er gjerne et resultat av systematisk trening over tid. I denne ligningen er det helt avgjørende å holde seg skadefri. Man må være intakt for å gjennomføre den fysiske belastningen. Det er et vitenskapelig faktum at trening fungerer. Dette er fascinerende enkelt. Skadeproblematikk hemmer ikke bare løperens fysiske evner. Det preger ens mentale velvære. Er jeg i god løpeform trives jeg generelt bedre i hverdagen. Jeg nyter løpsfølelsen i seg selv, der og da. I tillegg skaffer jeg overskudd til å hjelpe andre. Det er lettere å levere bedre sosialt, med godt humør og høyere energinivå.

Det ble en vinter med en del skadetrøbbel. Grunnet en trøblete korsrygg satt jeg syv uker på ergometersykkelen. I det jeg smått kunne løpe igjen, var det flere uker det kun var mulig å løpe i bratt motbakke. For en løpsentusiast finnes det muligens ingenting som er kjedeligere enn å sykle innendørs (det må i så fall være å selge lodd). Uansett, man kan få pushet hjertet veldig godt og herdet seg mentalt. Med hyppige innslag av 8x6 minutter på sykkelsetet og blikket rett i veggen, fikk jeg virkelig opplevd dette. I de siste ti ukene før Rotterdam Marathon fikk jeg likevel gjennomført den spesifikke løpetreningen jeg ønsket. Prestasjonene på trening ga realistiske indikasjoner på at 2.30-grensen kunne brytes - om ikke noe helt spesielt skulle inntreffe. I løpet av 42195 meter er dog nettopp dette svært mulig. Mye uforutsett og uheldig kan inntreffe.

Vi er en guttegjeng med familie og venner på plass i Rotterdam. Vi nyter «konefri» og utenlandstur. Likevel har vi et nokså profesjonelt forhold til turen. Vi er på plass allerede fredag kveld, men nøkkelpunktet på agendaen er maratonløpet på søndag. Derfor begrenses antall kilometer med sightseeing, alkoholenheter og seine nattetimer betraktelig. Det å være sammen om en slik opplevelse er noe jeg unner alle. Det tar løpingen til et nytt nivå.

På hotellrommet gjøres de siste forberedelsene. Startnummeret festes med kirurgisk presisjon. Helst kvelden før. Tekniske sokker og favorittbokseren legges klare. Konkurranseskoa har enda ikke blitt utsatt for særlig påkjenning og slitasje. De er enda i sin barndom. Dydige og responsive i sålen. Unge og lovende. Det er ikke mye utstyr, men det skal være orden i sysakene. Ellers vil det kunne fremprovosere unødvendig stress. Plenty med karbohydrater er inntatt den siste uken. Veskebalansen er i vater. Urinen er like blank som vannet jeg drikker. Jeg sover godt om natten. Kanskje én time eller to mindre enn vanlig, men jeg er klar når klokka ringer tre og en halv time før start. Jeg tar en dusj, smører hælen inn med fuktighetskrem og taper brystvortene. Skikkelig «testo-boost». Guttete opplegg. Energilagrene fylles med en ryddig frokostbuffé, og selvfølgelig den obligatoriske koppen med svart gull. Jeg supper stadig litt på en vannflaske. Det skal bli godt å komme i gang, tenker jeg.
 

Gjennomføringen

Jeg står på startstreken. Det vil si i køen av mosjonister litt bak eliten og selve startlinjen. Smålunken og småstresset. Jeg er i min egen boble. Fylles av egoistiske tanker og planer for løpet. Plutselig får jeg en distinkt tilstedeværelse i situasjonen. En forsanger får støtte fra majoriteten av startfeltet på «You´ll never walk alone». Selv for en Manchester United-fan er det umulig ikke å la seg rive litt med. Helt ubevisst og utilsiktet smiler jeg fra øre til øre. Gåsehuden sprer seg over armene. Pulsen stiger sikkert med 10-20 slag i minuttet. Likevel føler jeg det beroligende. Krigen vi straks skal gjennomgå blir effektivt nøytralisert og ufarliggjort. Jeg ser mot himmelen og tar meg selv i å være fanget i klisjeen. Dette er rett og slett et stort øyeblikk. Jeg føler meg privilegert som får ta del det.

Startpistolen smeller. Energien som slippes løs i et sånt felt er spesiell. Jeg krysser startstreken, starter klokken og lar beina gå. Det er folk på alle kanter med ulike ambisjoner. Noen er overoptimistiske og sprinter av sted - ruset på adrenalin. Andre nyter følelsen av å være med på et stort arrangement ved å ta selfier løpende, eller vinker til et fullstendig ukjent publikum. Det er vanskelig å løpe kontrollert og avbalansert. For ikke å snakke om å løpe på planlagt fart: rundt 3.33 per kilometer.

Jeg merker fort at jeg står i feil pulje. Jeg blir stampende i rygg på noen eldre damer med drikkebelte. De holder faktisk en samtale gående. Det stresser meg. Jeg ser eliten forsvinne. Dessverre gjør gutta jeg burde løpt sammen med det samme. Det blir en grusom start. 3.50 første kilometeren. Allerede et stykke bak skjema, men vesentlig verre: Muligheten for å løpe kontrollert og jevnt med jevnbyrdige løpere ser ut til å svinne hen. Er løpet ødelagt allerede før det virkelig har kommet i gang? Blir det nok et hederlig forsøk på å bryte 2.30-grensa, men ikke full utløsning for treningsarbeidet?

Det er utrolig hvor fort en løpers tankesett kan vendes. Entusiasme og optimisme kan i løpet av sekunder forvandles til dommedagstanker. Man kan faktisk oppleve og være to forskjellige mennesker uten å defineres som schizofren. Neste kilometersmerke passeres på 3.21. Det kjennes veldig lett. Dette er ikke krise. Nå gjelder det å stabilisere farten fra 3.30-3.33. Aller helst med drahjelp fra en gruppe løpere. I denne fasen av løpet liker jeg å ha en rygg som holder jevn fart over tid. Da kan jeg ligge bak i min egen transe å fokusere på å bruke minst mulig krefter, og ikke tenke på at farten må opprettholdes. Jeg kaller det gjerne «Northug-modus».

Klokka durer nok en gang. 3.30 står det. Det betyr at jeg er på sporet. Noen hundre meter nede i veien står onkelen min med sportsdrikke. Det er nokså tidlig, men av praktiske årsaker den beste løsningen for hele gjengen på tur. Jeg føler meg privilegert. Jeg har mye lettere for å få i meg væske fra en flaske enn gjennom pappkoppene på drikkestasjonene. 3.32 og 3.33. Jeg sutter jevnlig på flasken over de neste to kilometerne og kaster den ved drikkestasjonen.

Jeg er på offensiven. Jeg gledes av følelsen av å ha brukt mindre energi enn løperne i gruppa mi. Skuldrene senkes, og jeg fokuserer mentalt på å bli komfortabel med farten og situasjonen. Jeg ligger i femte-sjette-posisjon i gruppa som består av feltets sterkeste europeiske damer, deres personlige fartsholdere og et par andre som virker å ha tilsvarende ambisjoner som meg. Jeg er trygg på at dette er en gjeng som har evnen til å snike seg under den magiske 2.30-grensen.

De neste kilometerne «raser» av sted på 3.30-3.33-3.29-3.34-3.34-3.27. Dermed passeres 10 km på 35.21. Jeg føler meg veldig lett og fin. Samtidig ergres jeg av at jeg gjerne skulle løpt et halvt minutt raskere. 10 km-punktet er det eneste jeg har et helt konkret tidsmessig forhold til. Herfra og inn gjelder det kun å ta én kilometer av gangen. De skal helst komme så billig som mulig. Det føles lett enn så lenge. Jeg fristes stadig av å strekke ut steget og øke farten. Men jeg er innforstått med at det er helt avgjørende å holde igjen. For min del er dette hovedfokuset frem til 30-kilometersmerket: «plukke» kilometer så billig som mulig. Jeg mobiliserer med motivasjon, moral og gjennomføringsevne (eller kall det stahet om du vil). Jeg engasjeres av små lyspunkt underveis – som hva kilometertidene viser, kjente fjes langs løypa, en halv banan ved mat- og drikkestasjonene, detaljer ved omgivelsene, følelsen av at hele kroppen lystrer osv.

Noen års løpserfaring har gjort meg disiplinert. Jeg er lydig overfor min egen predefinerte plan og målsetning. Jeg er slave av mine egne ambisjoner. Jeg gjennomfører. Punktum. De negative tankene kan jeg håndtere. De har jeg temmet så utallig mange ganger tidligere. Men jeg har både lest og erfart at i det man runder 30 kilometer, vil ikke lenger viljen kunne kompensere for fysiske begrensninger. Har man ikke investert nok tid i løpeskoene, vil den perifere muskelutholdenheten begrense deg. Tankene kan ytre så mye selvtillit de bare ønsker. Hodet får ikke beina til å lystre om de først har blitt møre eller fullstendig visne.

 3.33. Det gnisser litt under tåballen, men jeg har bestemt meg for at dette ikke skal ødelegge. Smerten forsvinner i det jeg overbeviser meg selv om det. Den kommer tilbake i ny og ne. Heldigvis forsvinner den like fort som den dukker opp. 3.31-3.32-3.30-3.31-3.32. Vi løper på gateløpenes form for parkett. Det er paddeflatt og få svinger. Likevel er det artig å løpe. Et fantastisk publikum med musikk, dans og heiarop skaper liv rundt løypa. Vi passerer Feyenoord Stadion, diverse museer, flotte fasader og parker. Jeg er iskald i huden. Likevel, alt preller av. Fokuset er hovedsakelig på hva klokka viser neste gang den gir beskjed om at en ny kilometer er tilbakelagt. Små, enkle gleder hver gang den indikerer at jeg er på rett spor. Plutselig gir den ene paceren i gruppa seg. Hva skjer nå? Jeg forbereder meg på å gå i front. Heldigvis tar den andre fartsholderen ansvar. Samtidig beroliger han den nederlandske damen i gruppa om at vi er «on pace». 3.36-3.35-3.33-3.36-3.35.

Halvmaraton passeres på 1.14.40. Jeg er innenfor målet og føler meg fin. Jeg har foreløpig stolt blindt på paceren. I det vi legger ut på den andre halvdelen, kommer en løper bakfra i en smule høyere fart. Jeg har ikke «samvittighet» til å la han gå alene. Jeg ville aldri tilgitt meg selv om han kom under 2.30, og vi andre misset med noen sekunder. Jeg blir med (da jeg i ettertid ser at resten av den opprinnelige gruppa kommer inn i minuttene etter at klokka har slått 2.30, priser jeg meg lykkelig for det). Vi blir en gruppe på fire mann som bytter på å dra. Noen hundre meter av gangen.

3.31-3.36-3.36-3.31-3.35-3.34. Vi løper over den lange ærverdige brua som betraktes som løypas tøffeste parti. Han som drar holder en konstant fart. Det blir mer anstrengende enn jeg hadde tillatt om jeg ledet an. Pulsen stiger mer enn ønskelig og det knyter seg litt i lårene. Vi passerer toppen. Jeg befinner meg i tredjeposisjon og forsøker å dra nytte av de lange beina mine utfor. Det flyter lett. Han som dro, virker plutselig å ha møtt veggen. Han viser flere karakteristiske trekk som en løpsentusiast gjenkjenner. Enhver langdistanseløper har vært der selv. Man knekker sammen i hofta, subber med beina, svikter i skyvene. Man må fokusere på at hvert eneste steg skal i lengderetning. Han siger bakover i feltet og ut av syne. Vi andre holder jevn fart og jeg vet at nå gjelder det bare å bli med «mølla» inn, så vil 2.30-grensen brytes fint.

3.24, men så 3.43. Hva skjedde??! Går dette? Nok en gang vendes tankesettet og humøret i løpet av sekunder. 3.25. Jeg puster lettet ut. Jeg fascineres nok en gang av hvor fort følelsene snur underveis. 3.36-3.38-3.28-3.32. Det er én mil igjen, Det er dette jeg har forberedt meg på. All treningen skal «rettferdiggjøres». Relativt sett - i forhold til andre løpere - er dette min absolutt sterkeste del av løpet.

Jeg har såpass selvtillit at jeg oppriktig tror den siste mila kan bli den raskeste. 3.38-3.35-3.37. Det går veldig lett, og jeg småtripper i rygg på han som drar for ikke å trø han på føttene. Nå er jeg virkelig på offensiven. Jeg føler jeg kan øke tempoet markant. Likevel forholder jeg meg til stemmen i hodet som hvisker at jeg ikke bør øke før det gjenstår fem kilometer. 3.32-3.35. Herfra tar jeg ingen sjanser på en sekundstrid om å bryte 2.30-grensen. Jeg øker tempoet litt under min føring. 3.23. Det er befriende å sette inn turboen. Jeg føler meg som Forrest Gump i det han løsrives fra sine benskinner. Det er tungt, pulsen er høy, men det er samtidig tilfredsstillende å pushe kroppen frem.

Gleden blir kortvarig. Jeg møter virkeligheten igjen umiddelbart. Gikk jeg for hardt til? For tidlig? Neida. Målet er like rundt hjørnet. Jeg har ennå ikke vært oppe på et pulsnivå tilsvarende de tøffe intervalløktene i forkant av løpet. Jeg minner meg selv på at jeg har trent for dette i flere måneder. Det har jeg ikke gjort for å senke farten nå. Det er veldig fristende. Samtidig fullstendig uaktuelt. Er det èn gang du skal gå i kjelleren, så er det nå. Om 20 minutter er det over. Da er smerten glemt, sier jeg til meg selv. Jeg lover meg selv at jeg aldri skal behøve å løpe maraton igjen om jeg nå makter å snike meg under 2.30.

3.32-3.15. Jeg griner på nesa. Den siste kilometeren er den lengste. Når jeg tenker den straks skal være gjennomført, står det plutselig bare «500 meter» i asfalten. Målseglet skimtes i det fjerne. Det blir stadig tydeligere. Den store klokka. Hva viser den?! Den bikker 2.29. Det holder - i massevis. Jeg legger inn en liten «spurt». Andre halvmaraton på 1.14.38. 2.29.18 som sluttid.
 

(teksten fortsetter under bildet)

Anders Grogaard 640pix foto Rotterdam Marathon.jpg
Beviset: Her løper en svært så glad Andreas Grøgaard inn under Rotterdam Marathon. Foto: arrangøren. 


Jeg har klart det. Et punkt på bucketlista kan krysses ut. Jeg overveldes. Knytter neven og feirer som om jeg har satt kula i vinkelen. I ett lite øyeblikk. Forbausende fort kjenner jeg på en tomhet. Var det alt? Ja, jeg klarte det, men det visste jeg jo egentlig at jeg også ville. Alle treningsøktene i forkant tilsa det, men jeg ville ikke ”jinxe” det. Det er heller ikke så kult å gå rundt og fortelle at man er god nok for å løpe sub 2:30 uten faktisk å ha gjort det.

Det eneste jeg bryr meg om er å møte pappa. Min nærmeste. Han som kanskje engasjerer seg enda mer i det jeg driver med enn meg selv. Jeg er stolt av meg selv og min prestasjon i seg selv. Likevel er det gleden av å se pappa fornøyd og stolt som gjør meg virkelig tilfreds. Hvorfor må målområdet være så langt å komme ut av før jeg får sett han, delt erfaringer med han, klemt han og fått hans opplevelse av løpet? Hvordan går det med fetterne mine og onkelen min som fremdeles holder på? Jeg håper intenst at de andre når sine respektive mål. Gleden av å lykkes blir ekstra verdifull om de rundt meg også når sine mål.

Sola steiker. Singleten og splitshorten er tørre i løpet av få minutter. Huden er kritthvit av salt. Dagen er ennå ung, og jeg småtripper avgårde - gira på å nyte øyeblikket sammen med de andre. Vi skal nyte 28 varmegrader med spareribs «all in», øl og rødvin. Vi skal «ljuge», glede oss og dele erfaringer. Jeg har opplevd «runners high». Det er noe jeg skulle ønske flere av dem jeg omgås med fikk oppleve. Det er denne opplevelsen som gjør maratonløping så herlig og fascinerende - uansett nivå. Runners high kan ikke erfares ved korte spurter. Det tilhører i langdistanseløpingens natur.