Vignett-kondiskommentaren.jpgDette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

Det er mye man kan oppdage bare man er årvåken og har sansene med seg. Nylig innså jeg at jeg bekymrer meg altfor lite. Ja, kanskje så lite at det ikke engang er målbart. Strengt talt har jeg vel hatt en mistanke om dette i lengre tid, men vi har jo en tendens til å skyve slike snikende, ubehagelige tanker unna, late som ingenting og satse på at det hele kun var en liten feiltolkning av signaler. Det går nok over bare jeg ikke tenker på det. 

Men når nye signaler på manglende bekymringer til stadighet dukker opp, og gradvis blir så sterke at de er umulige å overse eller bortforklare, så er det til slutt ingen vei utenom. Det må tas grep og gjøres noe med det før det utvikler seg til et problem. 

Ikke i det hele tatt?
For noen dager siden besvarte jeg en spørreundersøkelse i regi av NTNU/Kondis om fysisk aktivitet, trening og psykisk helse. 

Her skulle jeg krysse av for hvor enig eller uenig jeg var i flere ulike utsagn, hvorav det ene utsagnet var «Jeg har hodet fullt av bekymringer». De fire mulige svaralternativene her var: «Veldig ofte», «Ganske ofte», «Av og til» og «En gang i blant». 

Jeg vet ikke helt hva forskjellen på de to sistnevnte svaralternativene er, men jeg fant ingen svar som passet for meg. Jeg savnet et svaralternativ av typen «Ikke i det hele tatt». Dette var nemlig blant svaralternativene på flere av de øvrige utsagnene i samme spørreundersøkelse. Deriblant for utsagnet «Jeg kan sitte i fred og ro og kjenne meg avslappet», men der hadde jeg ikke behov for «Ikke i det hele tatt» som svaralternativ. 

Noe galt?
Godt mulig er det bare meg det er noe galt med som på spørsmålet om grad av bekymring ikke finner noe passende svaralternativ blant de allerede oppsatte. Det i seg selv kan i så fall være en kilde til bekymring. Eller godt mulig er det hele bare et resultat av at jeg har vært Kondis-medlem helt siden 1990-tallet, for det skal visstnok være mindre angst og depresjoner blant Kondis-medlemmer enn tilfellet er i gjennomsnittsbefolkningen. I så fall har jeg fått mye igjen for det medlemskapet.

Men sannsynligvis er dette bare en ny bekreftelse på at jeg lever helt i min egen lille verden. Hendelser, uttalelser, handling og oppførsel tolkes gjerne totalt forskjellig avhengig av bakgrunn, personlighet og meninger. 

Bedre før?
Om jeg ser meg litt bakover i tid, så var jeg flinkere til å bekymre meg før. Da kunne jeg flere netter i strekk ligge våken og bekymre meg for en hendelse, begivenhet eller gjøremål som lå fram i tid. Stort sett alltid viste bekymringene mine seg å ha vært bortkastede. Problemene jeg så for meg dukket aldri opp. 

Jeg tror evnen til å bekymre meg forsvant omtrent samtidig som da jeg sluttet å lage liste over alle de negative sidene ved en sak eller hendelse, og heller begynte å bruke tiden min på alt det positive. For en sak har som kjent alltid to sider – både negative og positive. Livet blir best om man konsentrerer seg om de sistnevnte. 

Prinsippet om variasjon
Det er et velkjent prinsipp innen trening at man f.eks. hver sjette uke legger inn en endring. Dette for å utfordre seg selv og kroppen slik at man ikke stagnerer, men tvert imot klarer å utvikle seg videre.

Tilsvarende har jeg opplevd flere ganger også når livet gjør et av sine mange uventede krumspring og endringer. Slik som de gangene jeg har mistet jobben, vært gjennom skilsmisse/samlivsbrudd, blitt skadet eller opplevd andre ting som har gjort at livet har kommet ut av sitt vante spor. Det er ikke alltid så lett når man står midt oppi det, men i etterkant har det stort sett alltid vist seg å bli en endring til det bedre. Men det krever innsats og positiv tankegang. 

Det tok meg flere tiår å forstå dette og klare å legge bort alle bekymringer og negative tanker. Men kanskje har det gått litt for langt nå. Kanskje burde jeg hatt et minimumsnivå av bekymringer – i alle fall nok til at jeg kan finne et passende svar å krysse av på i spørreundersøkelser om bekymring. 

Nå i 2021 ha jeg derfor et mål om å bekymre meg mer. At jeg i dag ikke bekymrer meg er jo bekymringsfullt nok i seg selv …
 

Bjørn Johannessen (48) er utdannet elektronikkingeniør, men etter åtte års jobb på Ericsson ble han i mars 2005 ansatt i Kondis med hovedansvar for terminlista og produkttesting. Han har vært innom det meste av kondisjonsidretter, men alltid med hovedvekt på løping. En treningsvilje adskillig større enn talentet resulterte i en pers på 32.35 på mila (i 2005 og med "gammeldags" skoteknologi).

 

Kondis trenger din støtte
Takk for at du er medlem og slik bidrar til at Kondis kan fortsette å spre treningsglede, skrive reportasjer, lage terminlister, kontrollmåle løyper, føre statistikker osv. På grunn av koronakrisen har store deler av annonseinntektene falt bort, og vil du gi oss et ekstrabidrag, vil vi være takknemlige for det.

Gi en gave:
Vårt kontonummer er: 1503.35.18541
Vipps: 125957