Kanskje begynner det med en "mosjons-streak" der man bestemmer seg for å trene hver dag i et helt år. Men så sklir det fort over i en løpestreak, for det er jo løping man liker aller best. All annen form for trening er vel strengt tatt kun noe man holder på med når man er skadet og ikke får løpt? Så det blir løping. Hver dag. Først er målet 100 dager på rad. Det går så greit at man like godt fortsetter. Løping hver dag et helt år hadde jo vært stas. Men det viser seg å eskalere fort videre.
Den internasjonale "kravet" for en løpestreak er at man skal løpe (minst) en engelsk mile (1,6 km) hver dag. Men en engelsk mile, hva er nå det? Det er jo unnagjort før man rekker å bli svett og andpusten. Og har vi nordmenn egentlig noe forhold til engelske mil annet enn når "drømmemila" skal løpes under Bislett Games?
En skikkelig, norsk mil høres da unektelig mye bedre ut. Og aller helst 15 kilometer om dagen, for det gir over 100 km i uka. Et tresifret antall kilometer i treningsdagboka hver uke - i et helt år. Hadde ikke det vært litt tøft?
Etter litt tasting på kalkulatoren, finner man videre ut at det heller ikke er så mye ytterligere økning som skal til før man kan loggføre 500 km i måneden. Selvfølgelig må dette også gjøres hver måned et helt år. Minst.
Mer imponerende å stoppe
Men når året er omme, og målet man opprinnelig satte seg er nådd, har det plutselig blitt mer krevende å stoppe løpestreaken enn å fortsette. For hva vil egentlig hende når man tar seg sin første løpefri dag og dermed bryter streaken? Vil alle de foregående dagene, ukene, månedene og årene da være bortkastet? Finnes det egentlig et fullverdig liv uten en pågående løpestreak?
Alle har behov for en viss grad av oppmerksomhet og anerkjennelse. Det er mange måter man kan oppnå det på, og i de rette miljø er det mange som lar seg imponere av en løpestreak. Når man er midt oppi det, så ser man nødvendigvis ikke helheten. Det er først i etterkant at man kan få den fulle oversikten og forståelsen for hva som egentlig pågikk.
Uventet hjelp
Desto lenger en løpestreak blir, desto mer viljestyrke trengs for å slutte. Det er da mer imponerende å bryte enn å fortsette. Selv om jeg hadde et par spede forsøk underveis, så manglet jeg den viljestyrken som trengtes for å klare å bryte. Etter ti år fikk jeg derimot hjelp. Redningen kom fra noe uventet hold og ble en hamstringsmuskel som (delvis) røyk av under en løpeøkt.
Om muskelavrivningen skyldtes de ti foregående årenes (overdrevne) løpetrening, skal jeg ikke spekulere i. Det er heller ikke dette som er hensikten med denne historien. Hensikten er å fortelle om tiden som fulgte etter at den tiårige løpestreaken ble brutt.
Det blir omtrent som når man "gruer" seg til den dagen man runder 40 eller 50 år. Dagen etter begivenheten oppdager man at livet faktisk går videre. De fleste problemene man ser for seg på forhånd, blir det ikke noe av.
Det som kanskje var min største frykt for å bryte løpestreaken, var at om jeg først brøt rutinene og la inn en løpefri dag, så kunne det fort resultere i flere - og at jeg til slutt ville ende opp som en inaktiv "sofasliter". Men faktisk var det det stikk motsatte som skjedde. Døgnet hadde fremdeles like mange timer, og når tiden som tidligere ble brukt på løping nå plutselig ble frigjort, åpnet dette opp for muligheter til å utforske nye aktiviteter.
Ingen savn
Selv om man kan variere løpingen veldig mye, så blir løping likevel aldri noe annet enn løping. Et større antall forskjellige aktiviteter gir adskillig større muligheter for variasjon.
Nye aktiviteter er spennende, og når man starter med noe nytt, får man fort framgang – som igjen er inspirerende og motiverende. Frykten min for å havne i sofaen var totalt ubegrunnet. Frigjort fra løpestreaken kunne jeg gjøre den aktiviteten jeg til enhver tid hadde mest lyst til. I sum har dette resultert i at jeg har trent vel så mye som før, og nå i snitt med større glede.
Det har for eksempel ikke vært noe stort savn å måtte løpe klokka to om natta - i frykt for at dette var det eneste tidspunktet i løpet av dagen det ville være mulig å få tilbakelagt det nødvendige antall kilometer. Det går også an å slå seg til ro etter å ha tilbrakt en dag på ski i fjellheimen, uten å måtte ut å løpe straks skituren er over. Og om dagen ble brukt på en fotoutstilling eller et familiebesøk, så var dagen likevel alt annet enn meningsløs selv om det ikke ble noe trening.
Mål om å bryte
På bakgrunn av hendelser i fortiden, kan man ta med seg nyttig kunnskap for framtiden. Den dagen jeg satte meg mål om å løpe hver dag i et år, så skulle jeg samtidig satt meg et enda klarere mål om å avbryte løpestreaken straks dette året var omme.
På mange måte er jeg glad for at jeg gjennomførte en løpestreak da jeg hadde muligheten til det. Men jeg er enda mer glad for at jeg nå ikke lenger har noen streak å måtte forholde meg til. Så selv om det tok en del uker før den avrevne hamstingsmuskelen min fungerte optimalt igjen, så var det likevel en rimelig pris å betale for at det for halvannet år siden ble satt en stopper for løpestreaken. Streaken har ikke blitt tatt opp igjen, og det kommer den heller ikke til å bli gjort. Jeg er fornøyd med at løpingen nå kun inngår som en liten del av veldig mange aktiviteter jeg driver med.
