«Da datteren min begynte med håndball ble det mye alvor. En stor del av tida ble brukt til løpe- og styrketrening for at de unge skulle bli god med ball.»
Tidligere landslagsspiller i håndball Anja Hammerseng-Edin gav nylig ut boka «Talentets indre kamp».
Her tar hun for seg de faktorene som er med på å bestemme hvorfor noen blir gode, og andre ikke blir det. Boka er ment å engasjere både foreldre, trenere og støtteapparatet til å gi best mulig støtte til de unge utøverne.
Hammerseng-Edin er ikke særlig glad i ordet «talent» og hvordan det brukes i dag til å trekke fram unge mennesker som er født litt tidligere på året, og som dermed er litt høyere og tidligere utviklet enn de andre. I et intervju med Aftenposten sier hun at mange glemmer å legge til ordet «ennå». Hun vil at de unge skal tenke som så at de kanskje ikke er så gode ennå, men at de kan bli det om de trener godt. Hun mener idrettens bevisste og ubevisste fokus på talenter, gjør at mange faller fra.
– Dersom vi skaper en genuin interesse for at spillere skal utvikle seg istedenfor å bruke tid på å definere hvem som har talent, eller ikke, vil vi etter min mening kunne fostre flere gode spillere i Norge. Da får vi spillere som trener fordi de har en sterk indre motivasjon, ikke fordi treneren sier det, sier hun til Aftenpostens Mette Bugge.
Opptatt av egenutvikling
Selv har jeg drevet lite med organisert idrett. Jeg hadde en tid i Heimdal Idrettsforening som barn, løp rundt i skogen og gikk på ski i lysløypa. Men jeg har alltid vært interessert i hester og ridning, og ganske tidlig i livet ble disse aktivitetene altoppslukende for meg. Jeg var så interessert at jeg kunne sykle flere kilometer hver dag bare for å få lov til å måke møkk og pusse hester. Var jeg heldig fikk jeg sitte på ryggen på en hest et lite øyeblikk mens en voksen leide. Etter hvert begynte jeg på ridekurs, og ikke lenge etter fikk en venninne av meg og jeg ansvaret for trening og stell av en flokk islandshester.
Jeg hadde aldri egen hest, men hadde i alle år god tilgang til hester eid av andre som jeg skulle trene.
De hestemiljøene jeg vanket i favnet alle typer mennesker. Vi hadde turrytterne som syntes det var hyggelig å sitte på hesteryggen og bli fraktet rundt i naturen, og vi hadde ihuga konkurranseryttere som trente målbevisst for å hevde seg i konkurranser. Selv befant jeg meg midt imellom. Det var hyggelig å oppleve naturen fra hesteryggen, men det mest interessante var å ri dressur og sprang og se hvor langt hesten og jeg kunne drive det med de ressursene vi hadde. Jeg deltok i en og annen konkurranse også, men det var mest fordi dette ble krevd for å få lov til å trene med de beste instruktørene. Det var det å terpe på detaljer og utvikle meg selv og hesten til å bli en bedre ekvipasje som var drivkraften og motivasjonen min – ikke hva resultatet ble i en konkurranse.
De unge faller fra
Det er ikke noe nytt at unge faller ifra organisert idrett når de kommer opp i tenåra. Slik var det også da jeg var i den alderen. Selv falt jeg aldri i fra. Iallfall ikke før jeg kom i slutten av tredveåra, og egentlig ikke da heller, men jeg tok en pause som varer fortsatt fordi jobb og familie tar så mye tid at det er vanskelig å forsvare å bruke flere timer hver dag på hest. Da tar det kortere tid å drive med løping, og det blir lettere å forsvare en løpetur i en travel hverdag enn å skulle bruke tre timer på reise, stell av hest og ridetrening.
Hva var det som gjorde at jeg ikke falt ifra i 16-årsalderen som så mange andre som driver organisert idrett?
Jeg tror nok mye av grunnen var at jeg hadde en sterk indre motivasjon for å utvikle meg som rytter. Det var ingen foreldre eller trenere som presset meg til å drive med ridning. Dette var mitt eget valg. Jeg hadde heller ikke økonomi til å kjøpe meg en god hest som kunne løfte meg opp i høyere klasser på konkurransebanen, men jeg måtte øve og kjempe med det hestematerialet jeg hadde for hånden. Det forunderligste er at selv om jeg var utrolig interessert i å lære, savnet jeg aldri det å ha en kjempegod hest jeg kunne kalle min. Det var selve utviklingen som motiverte meg og ikke hvilket nivå jeg red på, og utvikling kunne jeg få med hvilken som helst hest.
Konkurransepreget barneidrett
Da jeg ble mor og min datter begynte med håndball, kom jeg inn i et idrettsmiljø som var fullstendig fremmed for meg. Allerede fra første stund ble det fokus på kamper og resultater. Det å spille håndball handler jo om å spille et spill hvor det ene laget vinner og det andre taper. Det å begynne med håndball er da kanskje ikke helt sammenlignbart med det å starte på ridekurs. På ridekurs har instruktøren fokus på å lære deltakerne å ri og videre utvikle dem som ryttere. Her er det ikke snakk om å være med i noen konkurranse før en har ridd i flere år. På håndballbanen blir man kastet ut i kamper allerede første sesongen. Når laget vinner så jubler man, og er tilsvarende skuffet over tap.
Jeg opplevde at fokuset på kamper bidrog til stort fokus på resultater. Her ble talentene dyrket, utøverne delt inn i nivåbaserte lag allerede fra 10-11-årsalderen, og videre spesialiserte ut ifra hvilken rolle vedkommende skulle ha på banen.
Utvikling framfor talent
Hammerseng-Edin er ikke alene om å kritisere barneidrettens bevisste og ubevisste fokus på talenter. Førsteamanuensis Christian Thue Bjørndal ved NIH mener at prestasjon i ung alder er en svært dårlig indikator på framtidig suksess. Når en fokuserer på talenter innebærer det at de som ikke har kommet langt nok fram i egen utvikling, ikke får den samme oppmerksomheten som de som er tidlig utviklet. Videre mener Bjørndal at de som ligger lengst fram i utviklingen for seint lærer å hanskes med utfordringer og motgang.
Anja Hammerseng-Edin ble selv regnet som et kjempetalent i ung alder, men da hun kom i 13-årsalderen, ble hun tatt igjen av de andre lagspillerne. Dette forteller hun var en stor belastning, men at hun kom seg igjennom perioden og ble etter hvert blant verdens beste håndballspillere. Hun kunne ha gitt opp i 13-årsalderen som så mange andre, men valgte å fortsette.
– Det er viktig å fokusere på utvikling i treningshverdagen. Det reduserer sammenligningen mellom utøvere, og gjør at flere enn bare de beste kan føle seg kompetente. Et slikt fokus kan også hjelpe utøverne gjennom krevende perioder, forteller hun.
Da datteren min begynte med håndball ble det mye alvor, og en stor del av tida brukt både på løpe- og styrketrening for at de unge utøverne skulle bli bra med ball.
Selv satt jeg taus på tribunen og fulgte med. Dette var et område jeg ikke hadde kompetanse om. Jeg hadde aldri drevet med ballspill annet enn i gymtimene på skolen, og kunne ingen regler innen håndball.
Jeg skulle ønske jeg kunne mer om denne folkesporten. Da kunne jeg kanskje kommet med forslag til endringer i treningene. Da kunne vi kanskje fått mer lek, mer balltrening og mer fokus på den enkeltes læring og mestring som vi da jeg var aktiv rytter hadde fokus på i rideklubben.
Hadde det vært opp til meg så ville jeg ikke ha delt inn i nivåbaserte lag basert på ferdigheter i 10-11-årsalderen eller spesialisert utøverne ut ifra hvilken rolle de skulle ha på banen. Hadde jeg kunnet mer om håndball så ville jeg satt fokus på rullering og læring framfor resultater.
Hadde jeg hatt mer kompetanse om håndball, så ville jeg ha gjort mye annerledes. Eller ville jeg det? Mest sannsynlig ville jeg nok gjort akkurat det samme som alle de andre trenerne i klubben. Det å ha rett fokus i treningen er ikke bare et treneransvar, men et lederansvar for klubben og hele Idretts-Norge. Skal vi få flest mulig til å holde seg i aktivitet gjennom idrett, må vi begynne å lytte til forskerne og fokusere på individuell oppfølging og læring. Vi må bidra til mestring og vi må spre treningsglede.
