Osloløpet er krevende å arrangere med sammenhengende merking i neste hele traseen. Styret i OSI Friidrett mener at de ikke har kapasitet til å arrangere løpet lengre, det er rett å slett for mye jobb. Når deltagerantallet har gått jevnt nedover de siste årene fant studentklubben ut at det får holde med 31 løp. Dermed forsvinner et av landets mest tradisjonsrike løp.

Fra Frode Lund i arrangementskomiteen har vi fått følgende artikkel om Osloløpets historie.


Osloløpet - Norges eldste.
Av Frode Lund, OSI, frode_lund@hotmail.com

Osloløpet representerte noe nytt når det ble introdusert i 1975. Det er en del av NFIF’s (Norges Friidrettsforbund) arbeid med å virkeliggjøre slagordet "idrett for alle".
NIF (Norges Idrettsforbund) vedtok i 1972, som målsetting for sitt arbeid, at organisasjonen skulle jobbe for idrett for alle i Idrettsaksjonen. Idrettslagene ble oppmuntret til å sette i verk aktiviteter innenfor denne målsettingen. Oslo friidrettskrets ble oppmuntret sentralt fra NFIF til å bidra sammen med Vestar i det første Osloløpet i 1975, og fra 1976 gikk arrangementet over til klubbene ved Universitetet i Oslo, nemlig OSI (Oslostudentenes Idrettslag) og KSI (Kvinnelig studenters idrettslag), i tillegg til Idrettsavdelingen ved Studentsamskipnaden. OSI og KSI, senere slått sammen til OSI etter noen år som UIK (Universitetets Idrettsklubb), er klubber for universitetsmiljøet. OSI preges av ideer og strømninger ved Universitetet i Oslo og det var naturlig at Osloløpet, det første mosjonsløp i Norge, ble arrangert av klubbene ved Universitetet i Oslo. Idrettsavdelingen i Studentsamskipnaden hadde en funksjon som sekretariat. Ideene bak Osloløpet har sine røtter til midten av 1960-tallet.

Trim.
Idrett gikk for seg i idrettslag. Slik var det i Norge på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet som hundre år tidligere da NIF ble opprettet. Det skulle endre seg allerede fra midten av 1970-tallet. Idrettslagene arrangerte konkurranser og la til rette for de aktive idrettsutøverne, men krefter arbeidet for et bredere engasjement blant idrettslagene. På idrettstinget i 1965, Norges idrettsforbunds årlige bestemmende forsamling, tok Rolf Kirkvaag fra Ishockeyforbundet til orde for at idrettens organisasjoner måtte ta inn over seg idrettens stadig større sosiale oppgaver. Idretten måtte søke seg inn mot politikerne og søke offentlig tilskudd. Kirkvaag, som var landets største kjendis på denne tiden, ledet Trimaksjonen som ble opprettet av NIF i 1967. I årene aksjonen pågikk skjedde det store endringer i norsk idrett. Personer som hadde sittet i ledende posisjoner i norsk idrett siden krigen overlot sine posisjoner til neste generasjon. I 1972 ble det vedtatt på Tinget at arbeidet som var påbegynt med trim skulle splittes på de enkelte forbundene i NIF kalt "Idrettsaksjonen". Slagordet "idrett for alle" ble en hovedmålsetting. Dette står å lese i jubileumsbøkene til NIF og NFIF.

Idrett for alle.
Hva "idrett for alle" innebar for NFIF er vanskelig for min generasjon å forstå fullt ut. NFIF fikk ansvar for bredere engasjement. Sentrale krefter ønsket nå fokus på grupper som ikke tidligere var fanget inn under idrettens paraply - kvinnetoppene og mosjonistene (mosjon var et ord som ikke var tatt i bruk ennå). Kvinnene var først de seneste årene kommet med på idrettsstevner i øvelser som lengde og sprint. På lengre løpsdistanser fikk ikke kvinner stille. Holmenkollstafetten fikk kvinneklasser i 1975, etter at kvinnene hadde hatt anledning til å delta i det første Osloløpet tre dager tidligere. "Idrett for alle" ble støttet av kulturmeldinger fra Stortinget. NFIF oppfylte innen 1978 målsettingen for kvinnelige toppidrettsutøvere da det var en grei sak å utvide stevner med ekstra kvinneklasser. Men idrett er ikke ensbetydende med konkurranse mot andre utøvere. Kjernen i begrepet mosjon, som tar fokus fra trim på denne tiden, er nettopp konkurranse mot en selv. Målet er høyere fysisk nivå med bruk av kunnskap fra eliteidrett og forskning. Mosjon favner et spenn fra lavt nivå med trening en gang i uka til tre ganger i uka i snitt. Til det som fantes av konkurranser for mosjonister i 1975 kan, hvis en legger godviljen til, regnes turrenn på ski vinterstid og orientering og turmarsjer på sommeren. Noen løp sommerstid med lang tradisjon fantes, for eksempel Langsjøløpet, som gikk fra et sted til et annet og var 20km langt.

Jogging er et opplagt svar på idrett for alle. NFIF tok initiativet til Rådet for jogging, som var et rådgivende organ med kjente politikere, mediefolk og spesielt faglig kvalifiserte medlemmer. Tjue personer i alt. Og fire av personene satt i Mosjonsutvalget, direkte underlagt NFIF og ledet av Kristen Damsgaard fra NFIF. Damsgaard var initiativtager til Rådet for jogging og Mosjonsutvalget. De møttes en gang i måneden og var pådrivere for arbeidet med mosjon i kretser og lag. Turtradisjonen vi har i Norge gjorde at Mosjonsutvalget jogget i sirup den første tiden. Joggekulturen var langt utviklet i land så nært som Sverige og Danmark. Lengst i USA, der det var blitt en massebevegelse med flere mosjonsløp for joggere.

Prosjekt Osloløpet.
Mosjonsutvalget hadde kontakt med idrettslagene og kretsene. De benyttet Osloløpet som mal for hvordan arrangere mosjonsarrangementer. Slik hadde Osloløpet en viktig funksjon innad i NFIF. Osloløpet er en konkurranse tilpasset ideen bak mosjon og tilpasset norske forhold. Under NFIF’s årlige pressekonferanse våren 1975 tok leder for NFIF, Egil Gulliksen, og lederen for landslagstrenerne i NFIF, Kristen Damsgaard, med seg sportsredaktør i Dagbladet Leif Isdal, som deltok på disse pressekonferansene når han hadde mulighet, bort til en ledig sofa i pausen på pressekonferansen. De fortalte de trengte full trøkk fra Dagbladet for å komme i gang raskt med sine gode ideer og ble enige om samarbeid mot et løp allerede samme vår i 1975. Samarbeidet varte til og med 1988 da Dagbladet trakk seg ut av Osloløpet.
Løpet er det første mosjonsløp i Norge. Det ble liv og røre på Ekebergsletta alle løpsdager fra det første løpet ble arrangert. Ettersom løpet vokste ble det stadig større forberedelser til løpet men også mange erfaringer fra arrangementet som kom til nytte. En stor stab med medarbeidere stilte opp i noe som ble en blanding av dugnad og profesjonelt arbeid. Fra å tiltrekke personer som deltok i vinterens turløp på ski kom etter hvert joggetrimmerne med og fra å tiltrekke medlemmer av idrettlagene kom ikke-medlemmene med. Det var uvant for ikke-medlemmer av idrettslag å delta i idrettsarrangementer. Løypa skuffer heller ikke noen med ti kilometer med en hard bakke etter åtte kilometer. Deltakerne kom i mål en smule overrasket over hvor hard løypa er. År etter år. Mange feilvurderte løypa. I kombinasjon med varme kom symptomer på utmatting. I målområdet i 1978 lå flere løpere med heteslag som trengte assistanse av Norsk Folkehjelp. Det så ikke pent ut, men en time seinere var alle på bena.

Dagbladet - en viktig partner.
Dagbladet spilte en viktig rolle i utviklingen av Osloløpet. Løpets rekruttering av personer som ikke var med i idrettslagene skjedde i ikke liten grad gjennom Dagbladet. I de første løpene kunne en melde seg på ved å kontakte sportsredaksjonen i Dagbladet som solgte joggedresser, litt usikkert hvor mange men opp mot femti tusen, i grå bomull á la brukt i amerikanske collegefilmer på 1970-tallet og blant de få amerikanske effekter omfavnet av Dagbladet på denne tiden. I utgaver av Dagbladet fra 1975 er det kritiske reportasjer fra Vietnamkrigen og anmeldelser av jazzplater som setter preg på avisa, ennå ikke tabloid. Dagbladet var først ute med moderne sportsjournalistikk i Norge. Avisa skrev om Osloløpet og trykket resultatene fra løpet dagen etter løpet. Leif Isdals faste spalte der han kommenterte idrettsituasjonen i Norge - Akkurat nå - oppsummerte inntrykkene fra løpene. Isdal fornyet kommentarene på sportssidene med sin personlige og kritiske stil og brukte Osloløpet i kommentarene. På 1960-tallet var han mot kvinneidrett, men på 1970-tallet støttet han opp under idrett for alle. Han var pioner for kvinnefotball. Isdal så for seg at Osloløpet raskt skulle vokse til opp mot ti tusen deltakere. Han hadde en betydelig posisjon for de første arrangementene og var avgjørende for at løpet ble lagt til Ekebergsletta der Dagbladet allerede hadde et engasjement i Norway Cup som en videreføring av Rolf Hofmos arbeid for å sikre Ekegergsletta for aktiviteter for befolkningen og unngå utbygging på dette friarealet nær Oslo. Han var tydelig inspirert av det danske Eremitageløbet som samlet femten tusen deltakere til løpet utenfor København i 1975 der løperne passerer jaktslottet Eremitagen to ganger i løpet av 13,3 kilometer på de historiske veje og stier i den smukke efterårsklædte Dyrehave nord for København.

Isdal skriver i programmet til Osloløpet 1989 at han ved det første løpet så for seg to tusen deltakere. Dette er urealistisk med tanke på kapasiteten- særlig ved målgang. Med ett tidtakingsur ved målgang kunne løpet maksimalt hatt tusen deltakere før joggekaos hadde inntruffet. De 696 deltakerne som stilte var opp mot det maksimale løpet kunne tåle på denne tiden og de ble hyllet med en dobbeltside i neste dags utgave av Dagbladet med bilder. En liten notis fortalte hvem som hadde den raskeste tiden. De neste årene kom resultatlista i alfabetisk rekkefølge uten ekstra oppmerksomhet rundt vinnerne. Enkelte konstruerte sin egen liste etter tid. Ønsket om å vite plasseringen sin i løpet har alltid preget mange løperes deltakelse også i Osloløpet. To merkestener i Dagbladets engasjement er debattene om Osloløpets konkurranseprofil i 1976/77 og joggekampanjen Gå hjem og jogg med Dagbladet hele sommeren 1979 med daglig joggestoff og treningsprogram lest av 100 000 der 15 000 fulgte programmene daglig. Mye av stoffet om Osloløpet med denne vinklingen var ført i pennen av Einar Christensen. Tom Fremstad ble koblet inn i Joggekampanjen i 1979 gjennom reklamebyrået Forenende Analysebyråer og senere ansatt i Markedsavdelingen i Dagbladet. I joggekampanjen i 1979 ble ny livsstil, mote og deltakelse i Osloløpet koblet sammen. Salget av de grå collegedraktene tok av. De måtte bestilles fra USA da de ikke var å oppdrive i Skandinavia.

Ny situasjon for Osloløpet.
OSI ser tilbake på samarbeidet med Dagbladet med stolthet og glede. Det gav stor oppmerksomhet rundt Osloløpet. I 1988 var det slutt på Dagbladets engasjement i løpet. Løpet hadde i 1989 meget stor deltakelse etter en topp i 1988 med 9935 påmeldte og 7719 som fullførte. Nye personer med Christian Prestegård i spissen hadde frisket opp løpet i 1989. Dette ga fortsatt stor deltakelse. Men de senere årene gikk antallet deltakere ned, antakelig fordi løpet ikke lenger hadde automatisk fokus i media og joggebølge som roet seg. I 1994 fikk BUL hovedansvaret for løpet og OSI hadde ansvaret for merkingen av løypene. Vidar var også en periode med å arrangere løpet som på slutten av 90 tallet ble et lite mosjonsløp. I 2000 kom løpet tilbake til OSI som enearrangør. Den rolige atmosfæren og det myke gresset på Ekebergsletta trekker hvert år en fast kjerne av løpere i tillegg til noen nye som prøver seg. OSI har vært med å arrangere Osloløpet fra 1976 og feiret tretti år med Osloløpet 12.juni 2005.

Relatert link:Osloløpet hjemmeside