Tre nordmenn stilte til start da det ble dobbelt etiopisk i Beirut Marathon 9. november.
Les reportasje skrevet av Lise Grønskar under de første bildene.

Topp 10 menn
Topp_10_Menn.jpg

Topp 7 damer
Topp_5_damer.jpg

Nordmenn/kvinner
resultater_nordmenn.jpg
 

Topp 20 kvinner og menn

Søkbare resultater

Norske resultater

Beirut_Marathon_for_Start_IMG_2246.jpg
LØPERE I SOLOPPGANG: Mens solen står opp over Beirut gjør løperne seg klare til start. Løpet starter klokken syv, for å unngå den verste varmen utover dagen. Foto: Lise Grønskar

Beirut_Marathon_Ballong_IMG_2237.jpg
JEG VIL HA..: En blå ballong levnet liten tvil om hvor maratonløpernes samlingsområde var. Der kunne vi forsyne oss med både vann og bananer før løpet startet: Foto: Lise Grønskar

for_start_IMG_2238.jpg
Løperne gjør seg klare til start. Foto: Lise Grønskar

Lise_Gronskar_ for_start_Beirut_Marathon_IMG_2260.jpg
KLAR FOR START: Sommerfugler i magen bare minutter før løpet skal starte. Fotografen er britiske Rick, som har løpt over 100 maraton. Han foreslår at jeg skal gjøre det samme. Etter løpet i Beirut mangler jeg «bare»  95.  

Lise Grønskar løp sitt andre Beirut Marathon og har sent oss denne rapporten:

 - Hvilken distanse skal du løpe?

- Maraton.

- Ja, men hvor langt skal du løpe?

- Eh…, 42 kilometer?

Jeg må smile litt der jeg står midt i Beirut Souks og henter startnummeret mitt. I Libanon er nemlig ikke en maraton nødvendigvis 42,195 meter. Der er en maraton en gedigen folkefest, og det spiller ikke noen rolle om du deltar i «1 kilometer sammen med mamma»-løpet eller springer den aller lengste distansen. Det viktigste er at du er én av de 37 000 deltakerne, som til sammen representerer 94 ulike land. De fleste løper enten 5 eller 10 kilometer, mens 511 fullførte maratondistansen. Blant dem var det tre nordmenn.

Årets maratonslagord «peace, love, run» er å se på utallige neongule t-skjorter langs løypen. Alle løperne går under fellesbetegnelsen «peace runners». Med urolighetene i regionen som bakteppe, føles budskapet ekstra kraftig.  

kart_IMG_2224.jpg
SENGELEKTYRE: Det siste jeg gjør før jeg legger meg er å studere løypeprofilen. En del stigning de første 12 kilometerne, deretter nedover strake veien hjem. Foto: Lise Grønskar


Litt bratt, mest flatt

Det er andre gang jeg er i Libanons hovedstad for å løpe maraton. Løypetraséen i Beirut er relativt slak, med de verste oppoverbakkene plassert innen de første tolv kilometerne. Jeg vet ikke om det er min manglende evne til å ta det rolig i disse bakkene, den stekende solen eller noe annet som er grunnen, men begge løpene jeg har deltatt i, har vært i en klasse for seg hva gjelder slit og smerte. Heldigvis er Beirut Marathon velorganisert, med drikkestasjoner cirka for hver annen kilometer, mange energidrikker underveis og massevis av bananer og deilige dadler. I tillegg er det jevnlig stasjoner med svamper man kan dynke seg med. Det gjør det lettere å holde det gående.

De første kilometerne løper man langs strandpromenaden, der det også er mange underholdningsinnslag. Korpsene er så tallrike at de kunne gitt den norske 17. mai-feiringen konkurranse, og jeg registrerer at det er behagelig med trommer som holder takten når man karrer seg opp bratte bakker. Cheerleaderne dukker også opp hyppig, i tillegg til veldedige organisasjoner som står og heier ved bodene sine. De neste to milene er relativt folketomme, mens det tar seg opp med publikumere den siste milen før målgang. 

for-start_IMG_2239.jpg
GOD STEMNING: Cirka 15 minutter før start stiller vi opp. Praten går lett i minuttene før det braker løs. Foto: Lise Grønskar


Fra superben til murstener

Jeg har friske, lette bein i det jeg legger ut fra start. Jeg går ut for fort, og det går som det må gå. Jeg har knapt sprunget 15 kilometer før bena begynner å føles som mursteiner. Jeg er alvorlig bekymret for veien videre, men heldigvis dukker tyrkiske Mahmoud opp. Etter de første prøvende kilometerne med stjålne blikk, der en lurer på om løpemakkeren faktisk er klar over av han/hun er blitt løpemakkeren din, er det ingen tvil om at vi er blitt en duo. Vi holder sammen i snaue ti kilometer, før Mahmoud drar ifra meg. Da er jeg over kneika, og vet at de siste ti kilometerne vil gå fint. Publikum langs veien heier og jeg prøver å nyte opplevelsen, som snart vil være over. «Girl Power!» og «Go Shakira!» (?!?) er blant slagordene som ringer i ørene mine.

De siste kilometerne oppdager jeg ved en tilfeldighet at damen som løper ved siden av meg er norsk. Ingen av oss var klar over at det var flere nordmenn med i løpet, men når resultatlistene foreligger viser det seg at vi totalt var tre. Else, som bor i Libanon, løper sitt første maraton i dag. Vi får følge av en japaner, som også er bosatt i Beirut, og kjemper oss sammen inn mot mål.

Jeg er overlykkelig i det jeg krysser mållinjen og får medaljen tredd over halsen. Tiden på 04:50:20 er langt unna PB og splitten er så positiv at det nesten gjør vondt. Resultatet er likevel nesten en halvtime bedre enn i fjor, så jeg velger å være fornøyd.

Fornøyde var helt sikkert også etiopiske Fikadu Girma og Mulahabt Tsega, som vant løpet på henholdsvis 2:09:34 og 2:31:38. Mens Girmas tid var den nest beste gjennom tidene, forbedret Tsega rekorden med mer enn to minutter.

Slik var det

Løpet kan oppsummeres slik:

0-10 kilometer: Dette går jo kjempefint! Fine, lette ben. Muligens litt fort?

10-15: Wohoo! Snart halvveis, dette går unna. Ny pers, kanskje?

15-20: Hæ? Stive ben? Vil gå. Må ikke gå. Phu, det er varmt! Hei Mahmoud! La oss slå følge.

21-30: Det skal ikke gjøre så vondt allerede! Bare løp i forveien, du, Mahmoud. Ny pers, du liksom! Ny makstidpers?

31-35: Hallo?! Er det noen som vil være løpevennen min? Du i gul t-skjorte, jeg henger litt med deg, jeg. Nei, ikke stopp nå!

36-40: Auauau. Snart fremme, snart fremme. Auau. Au.

40-42: Hei nordmann og japaner! La oss slå oss sammen. Dette greier vi: Mål i sikte!

42-42,194: Vilvilvil ta de to ryggene foran der. Kom igjen, du har krefter til en liten spurt!

42,194.42,195: Mååål! Alhamdulillah!

Beirut_Marathon_startnummer_o_skjorter_IMG_2218.jpg
LØPEMERCH: Alltid gøy med nye løpe-t-skjorter. Den røde er reservert maratonløperne. Foto: Lise Grønskar

Deilig «koldtbord» ved mål

Målområdet er fullt av bananer, epler, aprikos, nøtter, rosiner og utallige flasker iskaldt vann. Det er det rene koldtbordet og en fryd for en sliten maratonløper. I goodiebagen er det både nøtter og energibar, så det er ikke noe problem å få fylt glukogenlagrene. Vaktene deler også ut foliekåper til kalde løpere, men jeg syns fremdeles det er deilig sommertemperatur ute, så jeg velger å takke nei.

«Når du er i mål, trenger du ikke løpe en kilometer igjen noen gang,» ropte en publikummer like før jeg var ved veiens ende. Jeg sukket lettet ved tanken på endelig å kunne pensjonere løpeskoene for godt. Likevel visste jeg at jeg kom til å starte planlegging av mitt neste løp omtrent i det sekundet jeg var i mål. Det skulle vise seg å stemme.

Lise skal neste år skrive bok om maratonløping. Hun studerer arabisk og bor for tiden i Kairo. Tidligere har hun jobbet i Aftenposten og Dagbladet (og hun har freelancet for blant andre Runner´s World). Hennes neste løp blir Ribbemaraton i julen for å holde seg i form. Deretter ligger det planer for Sahara Marathon 2015 Sahara Marathon blir da en sentral del av bokprosjektet."

Du kan lese bloggen til Lise her 

Lise_Gronskar_m_medalje_IMG_2248.jpg
I MÅL: Solen skinner over Beirut og jeg er ferdig med dagens store prøvelse. Livet er i grunnen riktig så bra. Foto: Privat

Beirut_Marathon_Skilt_IMG_2227.jpg
SPERRETE GATER: Det er spesielt å oppleve de vanligvis så travle gatene helt frie for biler. «Veien er stengt  2. november fra klokken 06.30» står det på dette skiltet. Foto: Lise Grønskar

Beirut_Marathon_Board_IMG_2229.jpg
VISDOMSORD LANGS LØYPEN: «Løp med hjertet» samsvarer med Beirut Marathons eget slagord «Peace, love, run». Foto: Lise Grønskar 

Hjemmeside