Angelica Sverdrup
https://angelikasverdrup.com
Tunglært?
Hvor vanskelig kan det egentlig være å følge enkle prinsipp og bruke sunn fornuft?
2018 har gått med til å slite med skader/overbelastning fra i fjor høst. Manglende løping tærer på skrivemotivasjonen, derfor har det vært lite nytt å høre fra meg de siste månedene. Jeg har i år måttet trekke meg fra det ene løperelaterte arrangementet etter det andre, ikke gøy!
Jeg er ikke lenger sikker på at det er benhinnebetennelse jeg har, fordi ingen råd og behandling har fungert hittil. Ubehagets lokasjon er heller ikke der det vanligvis beskrives å skulle være. Ubehaget er lokalisert på selve benet (tibia), ikke i musklene rundt. Nå er jeg inne i en periode med totalt løpeforbud i minst 8 uker. Ut i november kan jeg kanskje begynne å prøve å løpe litt igjen.
Fysioterapeuten ga streng beskjed om ingen løping i det hele tatt, for å se om dette kunne hjelpe. Jeg kunne drive med alt som ikke provoserte frem smerte i leggene. Jeg tenkte da at jeg i det minste kunne gå fjellturer og samle høydemeter. Sanke høydemeter kunne bli den nye tingen! (må jo alltid ha et mål) Jeg kjørte på, jo brattere jo bedre. Etter en slik høydemeterhelg innså jeg med gru at det ikke var så lurt å gå så bratt, jeg kjente det nemlig i leggene, selv om jeg ikke løp. Da jeg fortalte behandleren om denne erfaringen ble han oppgitt og informerte meg om at han hadde jo sagt til meg at jeg IKKE skulle gå for bratte turer. Den infoen hadde jeg galant lukket ørene for, fordi jeg allerede hadde bestemt meg for å sanke høydemeter. Lærdom; Jeg må høre på hva behandleren sier, selv om det går imot mine ønsker og planer. Så da var det å finne andre alternativer. Jeg kunne fortsatt gå turer, bare ikke for bratte. Det var liksom ikke like motiverende da.
Så mange nydelige steder å utforske og oppleve. Bare synd at det for øyeblikket er litt for bratt for mine legger.
Jeg hadde lest at roing skulle være et bra alternativ og en tilnærmet like effektivt treningsform som løping, så da var det å kaste seg ut i den aktiviteten. Hadde aldri rodd før, så måtte søke info om riktig teknikk og så var det bare å kjøre på, liksom. Etter noen økter begynte jeg å kjenne at jeg stivnet opp i hoftene, men ignorerte det. Så begynte jeg å kjenne noe “feil” i venstre lyske, etter en heftig intervall- og langøkt og innså at jeg kanskje måtte ta på alvor det jeg kjente. Da behandler spurte hvordan det gikk og jeg fortalte hvordan jeg kjente det og hva jeg hadde gjort, ristet han bare oppgitt på hode. Her måtte visst informasjonen inn med teskje. Jeg hadde overført løpeintensiteten direkte over på roingen, selv om jeg ikke hadde noe robakgrunn. Så da var det å forklare meg (innlysende fakta) at jeg måtte gi kroppen tid til å bli vant til en ny treningsform, akkurat som da jeg begynte å løpe. Kan ikke bare guffe på for fullt med en helt ny aktivitet og tro at det skal gå bra.
Prøver nå å ro i rolig og kontrollert tempo ikke lett
Så mens jeg nå venter på å se om leggene kan bli bra uten løping, går jeg rundt med idiotiske overbelastningbetennelser andre steder i kroppen, pga for ivrig alternativ trening uten den nødvendige oppbyggingen. Jadda, sånn går nå dagan og jeg funderer på meningen med og mål i livet.
Iherdig høydemetersanking. Kjør på, ikke kjenn etter! Kortvarig lykke.
Det eneste som fungerer som det skal akkurat nå er de 5 yogaøvelsene jeg har holdt på med siden 2003; De 5 tibetanske ritene.
Lærdom? Vær nå litt tålmodig, gi kroppen nok tid og restitusjon til å bli vant til nye øvelser og bygg mengden og intensiteten gradvis opp. Hvorfor skal det være så innmari vanskelig å følge disse enkle prinsippene? Tror jeg må snakke med en psykolog……
(For de som ikke vet det så jobber jeg til daglig som psykolog, spesielt med utbrente…hm. Lettere å hjelpe andre enn seg selv?)
