Les også: Førstereisgutt på Transgrancanaria: Om Lars Vaggen Kanedal og hans forsøk på å fullføre Transgrancanaria 128 km (publisert 6. mars). I samme artikkel finner du også resultatene til de 67 norske som deltok på en av distansene i TG.

Jeg vant fjellet, sola vant over meg. 
Rapport fra baktroppen i Transgrancanaria 30 km

Tekst: Siri Vaggen Kanedal

Jeg ville ikke ha gått glipp av det for alt i verden; å vinke min mann Lars avgårde på sin start på TransGranCanaria 128 km klokken 23 på kvelden fra Las Canteras. Men selv skulle jeg igjen ta bussen fra litt utenfor Las Palmas klokken 5 på morgenen dagen etter for å bli fraktet til min start på 30 km-løpet som er betegnet som "nybegynnerløpet" på TransGranCanaria.  

Vi humpet avgårde i bekmørket med busskifte en plass på fjellet kl. 06.15. Trøtt og kalde kom vi fram til startområdet. Stemningen var på topp og snart begynte det å lysne litt så vi skimtet fjellene og omgivelsene rundt oss på Chira. Jeg fikk hilst på en del nordmenn som deltok på denne etappen, og en kunne fortelle at de året før hadde startet litt lengre unna på denne etappen med ikke mer enn 4 plussgrader. Allerede før det lysna skikkelig, kjente vi at dette lå an til å bli en mye varmere dag enn året før.  

Dette var første gang med start på Chira, og det skulle vise seg at det ble forsinkelse i starten da det oppsto noe logistikkproblem med transport av alle løperne. Noe sier meg at litt for store busser til litt for smale og svingete veier ikke var det aller enkleste. Men en halvtimes tid på overtid var alle drøye 600 deltakere på plass. Stemningen var fortsatt helt topp og starten gikk! 

Jeg har aldri vært en rask løper og havner ofte langt bak, uten at det plager meg. På 30 km-distansen er det en cut of-tid på 10 timer, noe som er forholdsvis romslig. Første checkpoint kommer allerede etter 2,9 km, vi er på løypas høyeste punkt på over 1200 meter. Herifra skal vi så godt som ned til havnivå. Beina fungerer godt, humøret er på topp, jeg fyller på med drikke og appelsiner, det lå potetgull i en skål, men klokka var ikke mye over 9 på morran, og jeg hadde ikke lyst på potetgull akkurat da, selv om jeg hadde hørt at det skulle være bra å spise, spesielt i varmen. Jeg fortsetter videre. Terrenget er flott, jeg har forholdsvis grei fart nedover og passerer flere andre løpere på veien. Dette er supert! 

Varmen begynner å stige litt etter litt. Jeg fortsetter kilometer etter kilometer, må stoppe for å ta et par bilder på et par steder hvor jeg tenker jeg kommer til å angre på i ettertid om jeg ikke tar bilde. Terrenget blir tidvis etter hvert litt mer krevende. Varmen stiger fortsatt. En funksjonær i løypa forteller at nå er det kun en liten drøy kilometer til neste checkpoint med vann og mat. Herlig! "Men vær forsiktig" advarte hun, "her er det veldig bratt og det går 40 meter rett ned". Greit! Jeg er ikke sterk i høyden, men hadde tenkt ut scenariet på forhånd - dette skulle ikke stoppe meg! Jeg snirkla meg så rundt stien og kom nok så sakte og stille at fotografen som sto rundt hjørnet ikke hørte meg og skvatt litt da jeg dukka opp. Vi hilste "hello", han tasta videre på mobiltelefonen og jeg tassa meg videre på stien.


Fareskilt foran ett av de bratteste partiene.

Kilometeren ned til mat og vann begynte bli lang. Det var skrekkelig varmt, og det ble enda varmere, enda en bratt bakke ned skulle forseres. Til slutt kom vi ned til asfalten og jeg så stasjonen på Ayaguares foran meg. Det kunne ikke ha passet bedre. Det var grisevarmt, jeg følte meg litt uvel, jeg fikk gåsehud, begynte å fryse og fryktet heteslag, solstikk og dehydrering på en gang. Fantastiske funksjonærer heiet meg helt inn, jeg fant appelsiner, vann og skygge. Her ble jeg sittende ganske lenge. Så oppdaget jeg at her ble servert både iskald øl og de hadde disket opp med enorme panner med paella! Wow! Men det aller, aller siste jeg hadde lyst på da, var øl og varmmat. Etter det som føltes som en evighet, kanskje 20 minutter hadde jeg fått kjølt meg nok ned og fått energi nok til å fortsette.  


Målet nærmer seg! (@racephotos)

Det var fortsatt varmt, og jeg kjente at beina var blytunge, og jeg følte at jeg aldri fikk mer fart i dem under resten av løpet. Men selv om jeg aldri har vært rask, så er jeg heldigvis seig. Etter siste oppoverbakke, gikk siste halvdel av turen nedover, over grusveier, sand, rullestein, til betong og asfalt mot Maspalomas. Siste checkpoint var kun knappe 3 km før målgang, jeg tenkt at her kan jeg jo bare fortsette forbi for å komme meg i mål fortest mulig. Ha, hvem prøver jeg lure?! Hun jeg hadde holdt følge med på store deler av løpet, hadde fått superkrefter på slutten som suste i imponerende fart fra meg siste kilometerne. Jeg var varm, sliten, og treig som sirup. Jeg møtte igjen fantastiske funksjonærer som ikke visste hva godt de kunne gjøre for meg. Det føles helt fantastisk å bli tatt så godt vare på, få fylt på vannflaske, og bli heiet videre på siste etappe.  


Funksjonærene var fantastiske.

Siste del av løpet gikk gjennom byen og boligstrøk, alle man passerer heier, og stemningen tar seg enda mer opp da jeg kommer mot den blå løperen inn til mål. Og man løper ALLTID over målstreken, slik er det bare. For en mottakelse, her sto min bror og veivet med flagg, entusiastisk speaker, publikum og liveband. Stemningen var helt super og jeg blir som alltid bittelitt emosjonell når jeg omsider passerer målstreken og får medaljen om halsen. Jeg klarte det!  

Selv om jeg brukte over tre ganger lengre tid enn den som kom først i mål, har jeg fortsatt tilbakelagt samme distanse, og jeg hadde i tillegg flere timer igjen på cut of-tiden. Med mitt første bittelille UTMB-poeng og en medalje i bagasjen hjem, kjenner jeg på lysten til å prøve meg på maratondistansen til neste år, for dette ga mersmak! 


1-0 til Siri, som fikk ett UTMB-poeng, mens mannen Lars ble uten poeng denne gangen.