Tim Bennett (51) har vært styremedlem i Kondis siden 2003, og organisasjonens president siden 2009. I det sivile er han ansatt som applikasjonsforvalter på IT-avdelingen i TDC AS. Som idrettsutøver er han både allsidig og svært aktiv med deltagelse i sykling, triatlon og løping på alle mulige distanser.

 

Vignett-kondiskommentaren.jpg

5
Kondis 7 2017
«Varmt, skyet vær. Jeg tar utstyret mitt ut av
bilen og setter sammen sykkelen. terras-
sene står turister og innbyggere og ser på. Ikke-
sykkelryttere. Tomheten i livet deres sjokkerer
meg.»
Sitatet over er hentet fra det lille mesterver-
ket av en bok, «Sykkelrytteren» av Tim Krabbe.
Det er et sitat jeg ofte har i bakhodet enten jeg
sykler eller løper.
I dag to dager etter årets Oslo Maraton er
det lett å ha det i bakhodet. For vi mennesker
er noen rare dyr! Selv hadde jeg gleden av å stå
som løypevakt ca. 1 km før mål 10 kilomete-
ren. Der var det veldig mye trafikk av folk som
skulle passere.
Det som slo meg, er at de fleste har absolutt
ingen respekt for løpere som prøver å gjøre sitt
beste samtidig som de er slitne. Og jeg tenker
med en gang litt i retning av sitatet at de ikke
har den fjerneste anelse om hva som skjer. For
jeg tror og håper at dersom hadde folk vært
borti trening og konkurranser, hadde de
respektert de som løp en eller annen distanse
lørdag og ventet den lille stunden det tar. Selv
politiet hadde en ganske vanskelig jobb der, for
folk ignorerte også dem!
Ordinær folkeskikk
Jeg sier absolutt ikke at vi har enerett gater
og veier, men vanlig ordinær folkeskikk skal
man kunne forvente uansett. gikk det bra
der jeg stod, men det skyldtes like mye vaktene
sin innsats, som de som død og liv skulle
passere.
For meg som er genuint opptatt av at vi
skal bevege oss, er det tross av det jeg har
skildret her, veldig moro å stå og se på. Å se
folk i alle aldre og i alle størrelser løpe gjør
meg veldig glad, og jeg kan gjøre det i timevis.
Jeg beundrer alle de som går til start med en
ting for øyet nemlig det å komme seg til mål.
Alle har ikke like stor kapasitet eller like gode
forutsetninger, men de gir likevel alt. Det krever
ganske mye guts.
For meg blir det da helt obligatorisk å stå og
heie alle sammen uansett fart. Du kan lese
ganske mye ut av en løpers ansikt når du står
slik og heier. Lidelsen står noen ganger helt i
stil med grimasene som gjøres. Noen er også
helt i sin egen verden og har nok ganske mye
boblende rundt i eget hode. Det gjør det hele
enda mer fascinerende å se på.
Til og med folk jeg aldri trodde jeg ville se
løpe, dukker opp. Gamle kompiser kall det
svirebrødre som alltid har vært mer opptatt av
helt andre greier, er stolte som haner når de ser
meg. Det er veldig kult å med seg.
Gladiatorene
Løping er enkelt og likevel ikke noen enkel
øvelse. Poenget er jo å komme seg fra A til B, og
stopper en opp, går tiden fort. Jeg har jo vært
der selv noen ganger, at det har stoppet opp, og
jeg har mye å lære av de som mange måter
slåss en ganske tøff kamp der bak. I mine
øyne er dette de virkelige gladiatorene, og en
gladiator skal en ikke kimse av!
får vi som er litt raskere heller gnåle over
mangelen egen suksess til vi blir grønne i
trynet. For min egen del vet jeg innerst inne at i
forhold til ganske mye annet er det en baga-
tell at tida helst skulle blitt litt bedre.
Høsten har mange fine løp å by på, ikke
legg deg ned for å hvile frem mot jul ennå.
Hold det gående og husk at det å bli heiet
er noe vi alle setter pris på, uansett hvilke tider
vi løper på. Den lille oppmerksomheten har vi
alle tid til

Klar for å skape støy

Jeg har vært president i Kondis i mange år nå, kanskje for mange til og med, og jeg kjenner at jeg sitter med litt bismak. Mye har endret seg siden jeg ble president i 2009, og min drøm om en eksplosjon i medlemmer har slått helt feil. Derfor har det også vært mye snakk i det siste om at vi sårt trenger medlemmer for å opprettholde Kondis på det nivået vi har i dag. Det er faktisk ikke lett.

Kondis har søkt om diverse midler for å kunne gjennomføre blant annet prosjekter som går på folkehelse. Men hele tiden kommer de negative svarene. Tydeligvis er ikke Kondis godt nok markert, presise nok eller synlige nok utenfor løpsmiljøet. Det er synd.

For meg personlig er helse satt i system viktig. Jeg ønsker at alle uansett forutsetninger skal oppmuntres til å være i bevegelse. For bevegelse er enormt viktig for at du som menneske skal kunne ha et bra liv. Og psykisk og fysisk helse henger sånn sett i veldig stor grad i hop. Mye av dette har jo Johan Kaggestad predikert i mange år – og også fått gjennomslag for.

Programerklæring
Derfor har jeg med stor interesse lest programerklæringen til den nye regjeringskonstellasjonen i Norge. Der har «Folkehelse» fått et helt eget avsnitt. Et av punktene går ut på at psykisk helse skal være en integrert del av folkehelsearbeidet i Norge. For meg høres det veldig flott ut og er noe jeg absolutt vil være med på å få til. Et annet punkt går ut på å videreføre arbeidet med friluftsråd og friluftsorganisasjoner. Jeg er dog litt usikker på om de rette instanser ser på Kondis som en friluftsorganisasjon, noe vi definitivt er etter min mening.

Men for å kunne være med på denne dansen så trenger vi altså midler, og de midlene søker vi om så ofte vi har mulighet, men så langt uten suksess. Dette grubler jeg ganske mye på, særlig når jeg er ute og løper selv. Jeg har ganske stor erfaring selv når det kommer til helse, både psykisk og fysisk. Jeg vet veldig godt hva det å være i aktivitet har betydd for meg. Jeg har fått en mye bedre psykisk helse gjennom løpingen min, og jeg har også fått en mye bedre sosial plattform. Ganske ofte tenker jeg litt på hvor jeg hadde vært i livet hvis jeg ikke haddet oppdaget løping og Kondis

Tankene går også tilbake til da jeg som liten gutt ble definert som overvektig, ble lagt inn på sykehus og måtte på tvungen slankekur. Det litt paradoksale var at jeg stort sett satt på dagligstuen og så på tv og gikk vel faktisk ikke ned i vekt i det hele tatt. Jeg lurer fælt på hvordan dette er i dag og håper virkelig verden har kommet videre, men tviler litt.

Av med nisselua
Dermed tenker jeg at det er på tide å prøve å lage litt mer «bråk» i det offentlige rom for å markere Kondis bedre. Kondis har jo gitt meg så mye at det er på tide å kaste nisselua. Alt for ofte opplever jeg at det snakkes pent om oss, men det skjer liksom ikke noe mer. Vi er veldig gode å ha på samme lag, men får svært sjelden noe tilbake.

Som person er jeg veldig opptatt av hvert enkelt menneske har sin egen verdi. Alle skal kunne gjøre tingene på sin egen måte, ikke minst i forhold til fysisk aktivitet. Jeg vil ha flere av de i andre enden av skalaen ut og frem. Jeg ønsker at alle skal få kunne løpe et løp, med den samme gode opplevelsen som jeg selv alltid har. Tid og plassering er i et folkehelseperspektiv totalt uinteressant – det er aktiviteten selv som er viktig. Det må nødvendigvis ikke skje innenfor den organiserte idretten, for den organiserte idretten er veldig dårlig til å ta vare på bredde og baktropp. Ergo må bl.a. Kondis være med å motivere den enkelte til å bevege seg. Det er folkehelse det!

Jeg kunne ha skrevet mye om dette, men denne spalten er for kort til det. Men med drøye et år igjen av min tid som president i Kondis ønsker jeg å stå litt mer på gjerdet og lage litt støy. Det er faktisk mitt mål for 2018. For støy må skapes om Kondis og folkehelsearbeidet skal komme noen vei.


Tim Bennett
President i Kondis   

Det lønner seg å være medem i Kondis
Ikke medlem?
Meld deg inn her