|  | |
| Helgjehøgda kl 07.19 |
Lørdag 22. april 2006 la vi, Ståle Søbye og Lars Onstad, ut på tur i -5 grader og halvmørke fra parkeringsplassen på Svartbekk kl 05.25. Vi gikk på konkurranseski og hadde sekkene fulle av mat, 3-4 liter drikke hver, klister, Nordmarkskart 1:50000 og kompass. Målet var å bestige alle topper i Nordmarka på over 700 meter i løpet av dagen, altså det første forsøket vi kjenner til på Kristins runde på ski. Vi var begge i brukbar form (går Birken på rundt 3.30) og hadde gått mange skiturer denne gode vinteren, men ingen over 6 mil og minimalt med km utenfor løype, hvilket gjorde denne utfordringen spesiell.
Løypa var hard og isete i starten, så det vi hadde av smøring ble slitt av i moderat tempo i skogsløypa opp til parkeringsplassen ved Mylla. Over vannet skøytet vi i stor fart og sola sto opp bak ryggen vår idet vi var halvveis over. Vi fant en fin rute opp på den første toppen, skaren var hard, optimismen stor, og det bar oppå så å si over alt. |
|  | |
| Ståle Søbye på Lamannshaugen nord kl 08.26. |
Vi visste fra terrengbeskrivelser at det neste strekket inneholdt mye rufsete terreng. Vi var likevel veldig fornøyd med vårt nordlige veivalg som gikk over åpne områder og myrer til det var igjen under en km. Siste stykket gikk på kompasskurs gjennom tett granskog i minimal fart, og vi fant de to toppene uten problemer. Utsikten mot Jevnaker og Randsfjorden var formidabel. |
|  | |
| Ståle Søbye på Lamannshaugen sør kl. 08.33 |
Etter 3 timer på tur var formen upåklagelig i det vi la ut på det aller fineste strekket på turen, omtrent rett sørover mot Nordmarkas høyeste punkt. Etter en morsom utforkjøring måtte vi over en liten dal, før vi kunne skøyte fort over de åpne Puttmyrene. Her var det helt fantastisk terreng, som å gå på fjellet i påsken, en stor opplevelse. Noen minutter senere kom vi inn på blåstien som ledet oss de siste meterne opp til Svarttjernshøgda |
|  | |
| Svarttjernshøgda kl 09.55. |
På vei ned fra Svarttjernshøgda kjørte vi først i terrenget, men manglet etter hvert gode ruter og havnet på blåstien, som var meget vanskelig å kjøre fordi det hadde begynt å bli mykt der sola fikk tak. Ståle Søbye fikk ødelagt remmen på den ene staven sin her, men klarte å reparere den godt nok til at vi kom oss videre. Med såpass uegnet utstyr var vi veldig godt fornøyd med ikke å ha knekt verken ski eller staver etter lang tid utenfor løyper. Vi var enige om at fra Ølja og inn skulle vi sluke mil i bra fart, et tips som skulle vise seg ikke å slå til. Selv om vi kom inn i mer eller mindre preparerte løyper og la på klister, gikk det relativt sakte vestover mot Ringkollen. Ved Mosjøen gjorde vi en slurvefeil i et løypekryss som kostet oss 15-20 minutter, men det viktigste var nok at vi var fysisk preget av tiden vi hadde vært ute. |
|  | |
| Ståle Søbye på Ringkollen kl. 13.01 |
Ned fra Ringkollen dro vi utenfor løype rett sørover, etter hvert ned på noen myrer og så inn i den preparerte løypa til Storflåtan. Det var varmt og vi bestemte oss for å unngå terrengtraseer på resten av turen. Væsketapet var stort midt på dagen og vi hadde lite drikke igjen, siden vi ikke hadde hatt mulighet til å fylle opp flaskene så ofte som vi hadde trodd på forhånd. Vi var heldige da vi møtte en familie på helgetur til en hytte ved Storflåtan, som ga oss 5-6 liter rent vann, vi skulle komme til å trenge det. Skogsløypa opp til Oppkuven var ikke av det raske slaget og strekket tok mye lenger tid enn man skulle tro. Generelt kan vi si at vi holdt brukbar fart i flate partier og nedover der hvor løypa var bra, men oppover gikk det ikke fort. Dagen var på hell og vi var slitne, men langt fra utkjørte da vi nådde tårnet på Oppkuven. |
|  | |
| Lars Onstad kl. 16.56. på Oppkuven |
Turen hjem gikk via et litt uvanlig veivalg ned fra Oppkuven, forbi Storflåtan og over Spålen til Katnosa. Nå begynte det å røyne på og vi måtte stoppe hvert 15.-20. minutt for å fylle på med mat og drikke. Vi var uheldige med løypevalget fra Katnosa til Gjerdingen, og havnet på en brøytet skogsvei til Gjerdingdammen, derfra løypa over til Fjellsjøen mens det ble mørkere og mørkere og kl. 21.30 var vi endelig fremme på Svartbekk. Den siste timen ble brukt til å fantasere om hvor godt det skulle bli med pizza og øl.
Det er ingen tvil om at Kristins runde på ski var en fantastisk tur. Vi var maksimalt heldige med været og hadde fordelen av skare, som i hvert fall med vårt konkurranseutstyr, var en nødvendighet. Hadde målet vært å gå fort, kunne vi nok ha kuttet totaltiden med raskere marsjfart, bedre glid i snøen utover dagen, finere løyper og kortere pauser, men tror ikke det er mulig å gå runden like fort på ski som på beina. Selv under optimale skareforhold som vi hadde tidlig på dagen tar det mye lenger tid å komme frem utenfor løype på ski enn i løping i dette terrenget. Uansett var dette en strålende måte å oppleve noen av de mest naturskjønne områdene av marka på. Når vær og føre tillater det anbefaler vi turen på det sterkeste.
Relatert link
Leira og Gilbergs tur |
